I august 2012 organiserte to hundre medlemmer av det andalusiske landarbeiderforbundet SAT en «matekspropriasjon». De marsjerte inn i de lokale supermarkedene til Carrefour og Mercandor, fylte sine handlevogner med ris, bønner, poteter og brød – og dro uten å betale en eneste cent. Ifølge Caritas Internationalis er nærmere 350 000 andalusiske familier underernærte, og det er rapportert om barn som besvimer i klasserommene. Det var derfor ikke så overraskende at aksjonen slo an blant millioner av mennesker rundt om i Spania. Matekspropriasjonen brødfødde 26 familier, og presset Carrefour til å donere 12 lastebiler med mat til lokale frivillige organisasjoner.
De siste årene har en rekke sosiale bevegelser i det globale Nord begynt å knytte sammen underskuddet på demokrati, mangelen på land og matens rolle som en hvilken som helst vare. Landokkupasjoner i Andalucia, hurtigmatarbeiderstreiker i New York City, potetbevegelsen i Thessaloniki og internasjonale opprop for å boikotte «blodjordbær» fra Nea Manolada i Hellas kan ramme i systemets hjerte, fornye arbeiderbevegelsen og skape mothegemoniske alternativer til markedsliberal kuttpolitikk.
Land og frihet
I det tjuende århundret kjempet europeiske sosialister og arbeiderbevegelser for jorddistribusjon. Bolsjevikene fremmet slagordet «Fred, Land og Brød» og den italienske marxisten Antonio Gramsci utviklet konseptet «den historiske blokk», som henstilte til PSI/PCI (sosialistpartiet og kommunistpartiet) om å bygge allianser med småbøndene i Sør-Italia. Revolusjoner seiret eller mislyktes i den grad urbane sentra klarte å vinne deler av bondestanden over til et dynamisk sosialistisk alternativ. I de siste tiårene har organisasjoner som La Via Campesina eller De jordløses bevegelse (MST) i Brasil organisert okkupasjoner av store jordbrukseiendommer. Men også i eurosonen foregår kamper om jordbruksland.
Konsentrasjonen av landeiendommer i Andalucia er nå 10 prosent høyere enn under den andre republikken (1931 – 1936). Ikke overaskende har arbeidere og jordløse landarbeidere okkupert brakkland. For eksempel har gården Somonte vært okkupert i over et år nå. Der det tidligere herjet arbeidsledighet og sult, er nå mindre enn 5 prosent av byens befolkning arbeidsledig. Dette er en liten, men likevel betydelig seier mot innstramningspolitikken i delstaten, som ellers ligger på 34 prosent arbeidsledighet. Lederen for det andalusiske landarbeiderforbundet (SAT), Sanchez Gordillo, sa til Dan Hancox, forfatter av Utopia and the Valley of Tears: “Målet vårt var ikke å skape et overskudd, men arbeidsplasser, så vi laget en tilhørende industri for å raffinere våre landbruksprodukter: paprika, artisjokker, bønner, brokkoli, olivenolje og oliven. […] Jorden tilhører dem som dyrker den.”
Landokkupasjoner har en lang historie i Spania. I trettiåras Spania startet den republikanske regjeringa et program for omfordeling av land. Dette åpnet opp muligheten for landbrukskollektiver og eksperimentering med egenorganisering. Etter hvert som borgerkrigen (1936 – 1939) utviklet seg til et folkelig opprør ble landokkupasjoner en av revolusjonens drivende krefter. Leserne husker kanskje regissøren Ken Loachs tankevekkende engasjement rundt kollektivisering av land i filmen Land og Frihet.
Mer nylig, i 1991, innkasserte SAT en historisk seier da de tok over 1200 hektar jord etter 12 års kamp. Okkupasjonene av gårdene Finca de Turqueilles og Somonte tar videre denne tradisjonen i en ny økonomisk og politisk kontekst.
Okkupasjonen av Somonte skjer mot alle odds, i et hav av kapitalisme. Det som er nytt er at Spania er på vei inn i en institusjonell krise. Denne truer den spanske statens enhet, monarkiet og de politiske partiene, for eksempel PSOE, som mistet over fire millioner stemmer ved valget i 2011. Utenomparlamentariske bevegelser, slik som indign@dos og gruvearbeiderstreiken i Asturias, framskynder denne prosessen. Somonte brødfør mennesker og gir dem arbeid – samtidig som okkupasjonen viser en radikal vei frem for sosiale bevegelser. For en gangs skyld åpnes muligheten for offensiv kamp når det ser ut som mørkest. Jordokkupasjonene synliggjør de strukturelle ulikhetene og motsetningene i samfunnet. Svertekampanjene mot Gordilla og store bøter mot SAT, gjør arbeiderne bare mer resolutte. Som Martin Luther King jr. sa like før han ble drept i 1968: “Kun når det er mørkt nok, ser du stjernene”.
I am a man… strugglin’ to put food on my plate
En streik blant hurtigmatarbeidere i New York City har blitt en ledestjerne for USAs arbeiderbevegelse. Fire hundre av New Yorks hurtigmatarbeidere stengte 70 gatekjøkken for å få bedre lønn, bedre arbeidsforhold og fagforeningsrettigheter. De bar plakater «I am a man» eller «I am a woman” for å fremkalle minnene om renovatørstreiken som King støttet før han ble drept. King ble myrdet i Memphis, Tennessee, 4. april 1968. På samme dag 45 år senere mobiliserte kirker, grupper i lokalsamfunnet og fagforeninger bak mer enn 50 000 arbeidere ansatt i hurtigmatindustrien i New York. Arbeiderne tjener gjennomsnittlig 11 000 dollar, noe som slett ikke dekker de grunnleggende levekostnadene. Det blir rapportert om arbeidere som hopper over måltider og går flerfoldige kilometer for å komme seg på jobb.
Chris Hayes på msnbc og Josh Eidelson har argumentert for at denne streiken indikerer et skifte i USAs arbeiderbevegelse. Arbeiderne viser at også lavtlønte grupper kan kjempe. De elendige lønns- og arbeidsforholdene kan bli vunnet over ganske raskt. Nye urbane kamper knyttet til spørsmålet om matproduksjon og distribusjon har kraften i seg til å ryste en multimilliardindustri.
Svarte og latinamerikanske nabolag har lidd i hendene på hurtigmatindustrien i flere tiår. En studie fra 2004 fastslo at svarte nabolag har seks ganger så mange gatekjøkken som hvite nabolag. I New York City er bildet det samme, ifølge forsker på sunt kosthold, Naa Oyo A. Kwate: “Vi fant ut at grunnskoler med høy andel av hvite elever har lavest eksponering for hurtigmatutsalg. Skoler med lav andel av hvite elever og høy andel av svarte elever har høy eksponering.
Mens José Bové demonterte en McDonalds, Black Bloc knuste Starbucks og Food Not Bombs serverte vegansk mat på de antikapitalistiske protestene, påvirket ikke dette industriens strukturelle rasisme i det minste. I stedet produserte filmskaperen Morgan Spurlock den pseudovitenskapelige dokumentaren Supersize Me. Med det økte antallet urbane kamper, som Occupy the hood, der folk aksjonerer mot boligovertagelser, er det politiske klimaet for hurtigmatarbeidere i kamp gunstigere enn ved inngangen til dette århundret.
I løpet av London-opptøyene i 2011 ble det slått stort opp at demonstranter flippet burgerne på McDonalds selv. Som tilsvar til den moralske panikken var det noen som siterte den britiske marxisten Tony Cliff: «Opptøyene og plyndringene var fantastiske, men de gikk ikke langt nok. Siden de var uorganiserte, angrep ungdommene butikkene når de skulle ha invadert fabrikkene. Vi må lære dem å ta over bakeriet, ikke bare brødet.” (sitat fra Quoted in Ian Birchall, Tony Cliff: A Marxist for His Time, Bookmarks, 2011). Hurtigmatarbeiderne i New York har tatt et lite skritt i den retningen. Men potetbevegelsen i Hellas gjør enda større fremskritt.
Dess mørkere er natten – dess lysere er stjernen
Eksperimentering med egenorganisering oppstår i tider med dyp sosial krise. Potetbevegelsen, som ble satt i gang av en universitetsprofessor ved Universitetet i Thessaloniki, har nå spredd seg til over 200 byer og landsbyer rundt om i Hellas. Bevegelsen jobber for et rettferdig bytteforhold for så vel produsenter som konsumenter. Mellommennene som høyner prisene kuttes ut. Som et resultat blir EUs landbrukspolitikk trosset, og prisen på potet går ned. Før de ukentlige markedene kom i gang ble solgte butikkene dyre importpoteter fra Egypt, mens greske produsenter eksporterte sine varer til Balkan.
Mat står i sentrum for den politiske kampen i Hellas. Avisen New York Times publiserte en artikkel om sultende barn. En mor som ble intervjuet sa ”Det er enkelt. […]. Du blir sulten, du blir svimmel og du sover det av.” Potetbevegelsen står i tradisjonen til arbeidernes egenorganisering. Historisk er det paralleller til Black Panther Party sitt program med gratis frokost for skoleelever. På sitt høyeste nivå i 1969 brødfødde programmet daglig 10 000 barn, og det tvang delstaten California til å gjennomføre lignende programmer rundt om i delstaten. Mer nylig sørget Occupy Oakland for mat til mer enn tusen personer en dag i 2011. Spørsmålet om matproduksjon og -forbruk har forlatt middelklassens livsstilsmagasiner og begynt å bli et spørsmål om arbeideres egenorganisering.
Samtlige av disse kampene peker i retning av et sosialistisk alternativ. Født ut av nødvendighet, og basert på kollektiv organisering av hundre- og tusentalls, har de styrke til å forandre verden. Ettersom krisen blir verre og verre, blir mennesker tvunget til å finne umiddelbare løsninger på den her og nå. Innstramningene skaper flere typer brudd. Nye politiske aktører inntar sentrale posisjoner når antiinnstramningsbevegelsen støtter dem. I Storbritannia markerer den foreslåtte avviklingen av Agricultural Wages Board, som regulerer jordbrukslønninger, en tapt mulighet. Kampanjen falt for døve ører. Titusener av jordbruksarbeidere og bygdesamfunn vil som en konsekvens bli kastet ut i fattigdom.
I Hellas er den fascistiske bevegelsen Gylden daggry på fremmarsj. De setter opp suppekjøkken kun for grekere. Men deres såkalte altruisme strekker seg ikke lenger enn at en av deres sympatisører skjøt 20 gjestearbeidere fra Bangladesh med pistol, slik at de måtte på sykehus. Arbeiderne krevde å få utbetalt lønn, etter å ha gått ubetalt i seks måneder. Kravet om en boikott av blodjordbærene fra Nea Manolada sirkulerer nå internasjonalt. Kampanjen kan bare vinne hvis bevegelsen mot innstramning og dens arbeiderorganisasjoner stiller seg bak de skadete innvandrerne og titusener andre som arbeider i jordbruksindustrien.
Streiker blant hurtigmatarbeidere i byer og jordokkupasjoner på landsbygda er med å forandre politikken i det globale Nord. De åpner opp muligheter for genuine frigjøringsbevegelser som tar tak i dagens viktigste spørsmål. På dagen for matekspropriasjonen tvitret SATs leder Sanchez Gordilla: ”Vi må ekspropriere ekspropriatørene som har brukt århundrer på å ekspropriere millioner av mennesker som har sunket ned i elendighet og sult.” Denne trassige holdningen forener ulike kamper i en desperat tid.
Oversetter: Hallgeir Opdal
