Hvorfor er vi usikre når kvinnen sier nei

Under en reise i Sverige rundt år 900 e. kr. fridde en norsk småkonge, Harald Grenske, til dronning Sigrid Storråde, og fikk nei til svar. Sigrid sa til Harald at han var godt nok gift som han var, men Harald svarte at Åsta var en god kone, men ikke av like stor ætt som ham selv. Deretter red Sigrid fra ham. Senere dro Harald etter Sigrid for å prøve igjen, og samme kveld kom det enda en frier; Vissevald fra Gardarike. Begge frierne og følget deres fikk plass i en stor stue på Sigrids gård. De drakk tett om kvelden, og da vaktene sovnet, lot Sigrid stuen tenne på. Alle døde, enten i brannen eller da de forsøkte å rømme. Sigrid skal da ha sagt at dette skulle vende småkonger av med å komme fra andre land og fri til henne. Det var dette som ga henne navnet Sigrid Storråde.

Dette skal ikke være forsøk på å glorifisere mannehat og voldshandlinger. Tvert imot synes jeg teksten illustrerer et stort samfunnsproblem som rammer både menn og kvinner, nemlig det berømmelige nei-problemet. Som denne teksten eksemplifiserer, var det en del usikkerhet om betydningen til ordet «nei» også for godt over tusen år siden. En utydelighet som til tider førte til massedrap. Dette ser vi heldigvis lite til i Norge i vår tid.

Usikkerheten rundt Nei
Det er fristende å komme med et annet eksempel, denne gangen fra dansens verden. En kjent pardanskoreografi går som følger: En jente eller kvinne står og gjør seg fin mens musikken spiller. En gutt eller mann står og følger med. Gutten gjør et utfall mot jenta, som avviser ham med en veivende pekefinger, som antyder at gutten først må imponere henne med noen snasne mooves. Dette fører til at gutten utfører en slags menneskelig tiurleik, mens jenta ser på, tilsynelatende uimponert. Dansen går sin gang, og den virkelige pardansen begynner ikke før gutten bryter gjennom til jenta, med å dra henne med seg på mer eller mindre brutalt vis. Swingen/tangoen/salsaen kan begynne. Du har sikkert sett varianter av denne koreografien et utall ganger, kanskje til og med med utøvere helt ned i femårsalderen.

Med disse to eksemplene ønsker jeg å vise at 1: Det eksisterer en usikkerhet rundt betydningen av ordet «nei». 2: Denne usikkerheten blir underbygget og forsterket gjennom populærkulturen. 3: Denne usikkerheten er resultatet av et passivt kvinneideal, og volder samfunnet stor skade.

Kvinnen skal underkaste seg
Den ovennevnte koreografien er populær nettopp fordi den illustrerer flere kjærlighetshistorier slik vi finner dem i film og bøker i dag. Vi har sett det i Twilight-serien, i diverse High School-filmer, for ikke å snakke om i såkalte kioskromaner. En kvinne, gjerne unnselig og grå, eller uvitende om sin egen skjønnhet, kurtiseres av en vakker og interessant mann. I enkelte tilfeller er hun avvisende i større eller mindre grad, i andre er hun nøytral og avventende. Han må arbeide for å fortjene hennes gunst og hun må stå imot for å fortjene hans respekt og lojalitet. Dette gjør kjærlighet og erotikk til et komplisert spill med mange uskrevne regler. Hvor hardt skal, ideelt sett, mannen prøve, og hvor sterkt skal kvinnen stå imot? Hvor ligger mulighetene for et ligg og hvor ligger mulighetene for et besøksforbud?

En av vår tids mest populære kjærlighetshistorier Twilight er et godt eksempel på dette. Hovedpersonen Bella beskrives som et tomt skall av et menneske, så unnselig at enhver vil kunne projisere sin egen personlighet inn i henne. Hun kurtiseres av en mann, Edward, som er både vakker og død. I den første filmen er det en scene hvor Edward plutselig er i soverommet til Bella midt på natten, fordi han liker å se på at hun sover. I den tredje filmen skal Bella kjøre en tur, men bilen hennes vil ikke starte. Plutselig sitter Edward ved siden av henne. Det viser seg at det er han som har ødelagt bilen fordi han ikke vil at hun skal dra noe sted. Bøker som disse oppfordrer til et sykt kjærlighetsideal der en mann med sterkt dyssosiale tendenser fremstår som en romantisk pikedrøm. Videre har vi Fifty Shades-bøkene, som opprinnelig ble skrevet som fan-fiction til Twilight-serien. Bøkene er eksplisitt pornografiske og handler om en kvinne, atter en gang forholdsvis unnselig, som underkaster seg en vakker og mektig mann.

Mannen skal dominere
Jeg mener det er farlig at slike kjærlighetshistorier kan bli så populære. De sier i grunn at det er greit for menn å kontrollere kvinner, så lenge de selv er attraktive nok. Videre oppfordrer de kvinner til å lengte etter slike menn. De glorifiserer den passive kvinnerollen; en kvinne som er selvoppofrende, og som i grunn synes at det er litt trivelig når en mann bryter seg inn på soverommet hennes, og en kvinne som underkaster seg seksuelt, som sier ja til å bli fullstendig dominert. Sistnevnte er blitt en populærpornografisk fantasi som er så vanlig at bøkene blir lest åpenlyst på t-banen. Disse bøkene er blitt en millionindustri som i praksis bidrar til å forskyve grensene mellom ja og nei. Gjennom å romantisere Edwards oppførsel forskyver vi den sosiale aksepten av ekstremt kontrollerende oppførsel fra et eksplisitt nei til et relativt kanskje.

Bok- og filmtrender som disse påvirker menneskers oppfatning av samspillet mellom kjønnene. De dyrker frem et passivt kvinneideal og et aktivt mannsideal som sprer seg til flere arenaer enn det romantiske og det seksuelle. Det er selvsagt ikke slik at alle lar seg påvirke, men siden dette gjør at mange likevel forventer passiv oppførsel fra kvinner, vil en bytur ofte være en selsom affære. Mange kvinner, undertegnede inkludert, har ofte ufrivillig blir dratt inn i situasjoner der en kald skulder og en avvisende kommentar ikke er nok til å bli kvitt gjentatt røsking i hestehalen. Dette kan tydeligvis både oppfattes som koketteri og som en avvisning.

Menn er naturens horer
Dette bringer meg til problemets kjerne. Som kvinne kan man, dersom man er på feil sted til feil tid, oppfattes som en brikke i et spill man faktisk ikke er med på å spille. Den manglende deltakelsen kan ses på som en slags arkaisk dydighet som overraskende få menn synes er utdatert og tåpelig. Selv om kvinners seksuelle frigjøring har kommet så langt at hun har de samme offisielle rettighetene som menn, er det fortsatt et ideal at kvinnen er passiv. Dette resulterer i at kvinner fortsatt kan omtales som «løse» eller «horete» når de er seksuelt aktive.

Hvorfor kan ikke kvinnen være like seksuelt aktiv som mannen? Mange påstår at dette har sin rot i naturen så vel som i kulturen. Først og fremst er det hannen som i naturen er fargerik og fjelg, og som med dette som verktøy skal spre genene sine mest mulig. Naturens horer, om en skal bruke et kulturelt belastet uttrykk. Vi kan altså spore mennenes i større grad sosialt aksepterte rundpuling tilbake til dyreriket. Men kvinner har gjennom historien blitt pålagt strenge seksuelle restriksjoner av praktiske årsaker. Kvinner fikk ikke arbeide og forsørge seg selv, hvilket nødvendigvis må ha bidratt til å skape behovet for ekteskapet. Mannen skulle ta seg av kvinnen, mens hun til gjengjeld skulle føde og oppfostre mannens barn. Uttrykket jomfru betydde da antageligvis ung, ugift kvinne (på hebraisk betyr ordene det samme), og det er lite trolig at man hadde de samme abstrakte renhetsidealene som i dag. Før var det viktig at kvinnen var monogam fordi det var lite attraktivt for en mann å ekte en kvinne som hadde barn fra før. For ja, før var barn det ventede resultatet av et standard heteroseksuelt samleie.

Mannen får sex, kvinnen blir alene
Sånn er det ikke lenger. Sex er uforpliktende og på dagsorden i et stadig mer seksualisert samfunn. Menn og kvinner har i teorien like muligheter og rettigheter til arbeid og utdanning, og det forventes jevnt over like prestasjoner fra begge kjønn. Det er imidlertid en allmenn overbevisning at menn kan høste seksuell kapital som belønning for penger og innflytelse. Denne overbevisningen gjelder ikke for mektige kvinner. Statistikker viser også at den største andelen ugifte menn er menn uten utdannelse. Blant kvinnene er de ugifte statistisk sett kvinner med mye utdannelse. Dette viser at aktive menn er mer ettertraktet på ekteskapsmarkedet, men at det samme ikke gjelder for aktive kvinner. Det stilles dermed høyere krav til selvrealisering blant menn, samtidig som kvinner implisitt oppfordres til å ikke gjøre det samme. Vi får et passivitetsideal for kvinner både i seksualitet, ekteskap og arbeidsliv.

Vi vet selvsagt at kvinner i Norge står fritt til å forvalte sin seksualitet som de selv ønsker. Det er ingen lover imot promiskuøs aktivitet mellom samtykkende, voksne mennesker, uansett hvor mange kvinner som er involvert. Det hele handler om sosiale spilleregler som de fleste vil føle seg til en viss grad bundet av, og dette kan få alvorlige konsekvenser.

Samtykke til voldtekt
Her må man nevne voldtektsproblematikken i Norge som stort sett favner såkalte kompisvoldtekter. Vi vet at mange av disse har sin rot i det kulturelt relaterte nei-problemet. Mange kvinner er usikre på hvordan de skal kommunisere samtykke på en måte de føler er sosialt akseptert, og mange menn er usikre på hvordan dette samtykket skal se ut. Dermed må man stille med begreper som «uaktsom voldtekt» på den ene siden, samt oppfordringer om økt straff for falske anmeldelser av voldtekt på den andre. Et argument mot straffeparagrafer som uaktsom voldtekt er jo nettopp der de omtalte falske anklagene dukker opp. Enkelte mener at det da gir kvinner rett til å anmelde hvis de angrer på å ha ligget med noen. Spørsmålet blir da hva det er som får dem til å angre. Manglende aksept rundt eget samtykke? Manglende eierskap til egen seksualitet? Og hvis dette manglende eierskapet til egen seksualitet gjør at de føler seg voldtatt, er ikke dette da en voldtekt?

Kvinnens seksualitet er mystifisert og mytifisert. Alt fra snakk om ens indre gudinne, til jomfruhinnen (nei, det er ikke en hinne), snakk om at første gang alltid skal gjøre vondt (nei, det skal ikke det), til påstander om at kvinnens kropp naturlig vil støte fra seg et barn som stammer fra en legitim voldtekt (denne trenger vel ikke utdypes ytterligere). Dette nører opp under gamle overbevisninger om at kvinnen er følelser og mannen fornuft. Hennes seksualitet er mindre konkret enn hans, noe som dermed gjør hennes seksuelle selvrealisering mindre sosialt akseptert. En undersøkelse i USA viser at en stor del av jentene ser på sex som noe som blir gjort med dem. Kvinnen blir da et sexobjekt, og får ikke realisert seg selv som seksuelt subjekt.

Sexlivet, en ufri arena
Dette har vært et forsøk på å belyse det området der jeg mener kvinner har minst frihet i Norge. Det hersker fremdeles et passivt kvinneideal som forsterkes gjennom ting vi leser og ser på tv. Kvinnen har i praksis de samme selvrealiseringsmulighetene som menn, men blir de for mektige, kan det gå utover både kjærlighets- og sexlivet. Men dette går utover begge kjønn, og setter også mannen i en ufri posisjon. Hvis vi blir oss bevisst hvilke hindringer som finnes i disse idealene, vil det være opp til hver enkelt mann eller kvinne i hvilken grad de vil realisere seg selv i arbeids- og kjærlighetslivet. Det vil da kunne bli like stor åpenhet for at menn velger såkalte lavstatusyrker som for at kvinner velger lederstillinger. Som en forlengelse av dette vil begge parter kunne si eksplisitt ja eller nei til sex, hvilket i sin tur vil føre til færre overgrep, og et mer dynamisk sjekkemarked.

For vi har pionerer. Kvinner som viser at talent, makt, og sosial innflytelse ikke er uforenelig med å være bevisst sexy. En talentfull, kvinnelig musiker skal ikke nektes å likevel spille på sex. En mektig kvinne må ikke være påtatt androgyn. Når en kvinne bestemmer seg for at hun har et hode som hun kan bruke til politikk og en kropp som hun kan publisere småfrekke bilder av, velger hun å kombinere to roller som det fortsatt ikke er videre sosialt akseptert å kombinere. Det bidrar til å gå bort fra det allmenne oppfatningen om at sex er et mål for mannen og et middel for kvinnen. Det bidrar til frigjøring for begge kjønn.