Kan menn være feminister?

Foto: Aimee Custis Publisert under lisens (CC BY-SA 2.0)

Så hva er menns rolle i feminisme? Er det plass til oss? Det tror jeg, men det viktigste er først og fremst at vi alle står sammen, og kjemper for en bedre hverdag for oss alle. 

Torvald Sudmann Therkildsen
About Torvald Sudmann Therkildsen (9 Articles)
Torvald Sudmann Therkildsen er politisk filosof med utdanning i europeisk styring fra Masaryk og Utrecht.

Hvert år rundt den 8. mars fylles aviser og sosiale medier med artikler om hva det vil si å være feminist. Særlig stilles det spørsmål med menns rolle i kvinnekampen, hva forholdet mellom feminisme og menn er, og hvorvidt en i det hele tatt kan kalle seg feminist hvis en er en mann. Kan jeg som mann kalle meg for feminist?

Jeg tror det er mange som ikke er klar over hva feminisme er og hva begrepet faktisk innebærer. Mange velger heller å si at de er humanist, eller bare er for likestilling. Å beskrive seg selv som feminist, særlig blant menn, føles fremdeles radikalt og nesten vesle-voksent. Det er så lett å avskrive det. Det er så lett å si at Norge er verdens beste land, og at det ikke er vits i å markere kvinnedagen siden kvinner alt er likestilt her hjemme. Så hva er min rolle i alt dette?

LES OGSÅ av Torvald Sudmann Therkildsen: Emma Goldman og kampen for full kvinnefrigjøring

Forfatter og feminist bell hooks skrev for en tid tilbake en bok som heter Feminism is for Everybody, hvor hun definerer den moderne feminismen som en kamp mot alle former for sexisme, utnyttelse og undertrykkelse av kjønn. Jeg leste boken i da jeg gikk på videregående, og trodde lenge at dette var konsensus om hva feminisme var. Men senere skjønte jeg at feminisme ofte er et forvirrende begrep for mange, ettersom feminisme rent historisk har vært synonymt med kvinnekampen og aktivismen knyttet til kvinners juridiske rettigheter. Feminismen har også så mange underkategorier, så mange definisjoner og ideologiske tolkninger, at gitt nok tid ville enhver person klø seg i hodet om hva feminisme egentlig er.

Noen mener nemlig at det er så enkelt at en hvis en støtter ideen om kvinners rettigheter så skal en kalle seg feminist. Andre igjen mener at det er andre kriterier som må oppfylles før folk får lov til å merke seg. Hvordan kan menn, for eksempel, si hvordan det er å være kvinne? Når jeg leser feministisk litteratur, kan jeg egentlig forstå det som står der? Kan menn noen gang virkelig være feminister, eller bør pro-feministiske menn senttes på sidelinjen, ønskes velkommen som allierte i kampen for likestilling, men diskvalifisert fra fullt medlemskap på grunn av deres tilfeldige, men likevel privilegerte posisjon som menn?

Kvinnelige feminister har uttrykt skepsis om menns deltakelse i kvinnebevegelsen. Noen menn, hevdes det, påtar seg automatisk en dominerende holdning når de blir aktivister, og hevder å være bedre feminister enn feministiske kvinner, og unnlater å gjenkjenne og utfordre sin egen sexistiske oppførsel. Disse såkalte «allierte» forsterker bare den slitne kjønnsstereotypen som feminismen søker å undergrave, og ved sin dominerende oppførsel demper de kvinnens stemmer og opprettholder eksisterende mannlig makt og undertrykkelse.

Jeg tror det er viktig å anerkjenne at menn ikke nødvendigvis trenger å ha en tydelig definert rolle innad feminismen eller kvinnekampen. Det viktigste er at vi kan ha en samtale i offentligheten om hva likestilling for kjønn faktisk er. Det har nå i over ti år vært diskusjoner om en maskulinitets-krise. Nylig publiserte forfatter og journalist Tabitha Lasley en bok om maskulinitet, der hun hadde intervjuet over 103 arbeidere på oljeplattformer utenfor Aberdeen. Forfatteren antar at det tøffe livet i oljeindustrien ser ut til å ha infantilisert disse mennene. Arbeidsgivere passer på dem på riggen, så mennene forventer at kvinnene deres gjør det samme hjemme. En enda større begrensning er at de er overbevist om at ekteskap ikke er deres valg, at ikke-seksuelt vennskap med kvinner er umulig, og at de ikke kan la kvinner kjøpe en drink til dem. Det en finner i denne boken er en uunngåelig parallell mellom Aberdeen-riggene og «old-school» maskulinitet: Begge tjente et formål i sin tid, til tross for deres iboende farer; nå er de begge tegn på et udatert system som samfunnet ser vekk ifra.

Så hva er menns rolle i feminisme? Er det plass til oss? Det tror jeg. Alt handler til slutt om at vi alle har et ønske om å stå opp mot giftig sexisme, seksuell vold i hjemmet, sosialt konstruerte kjønnsroller og kjønnsundertrykkelse i alle dens former. Sånn sett bryr jeg meg ikke om hva en kaller seg selv: allierte, humanist, feministiske sympatisører, pro-feminister eller til og med bare feminister. Det spiller ingen rolle for meg du velger å kalle deg selv. Det som har noe å si er hvordan sunne tanker om kjønn blir praktisert i hverdagen. Jeg tenker som så at en ikke kan kalle seg feminist og deretter gå hjem og slå partneren din; du kan ikke kalle deg feminist og i neste åndedrag nekte datteren din retten til å bestemme sin egen fremtid; du kan ikke kalle deg feminist mens du samtidig utelukker menns identitetskrise og spørsmålet om maskulinitetens plass i det moderne samfunnet. Det viktigste er først og fremst at vi alle står sammen, og kjemper for en bedre hverdag for oss alle. 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned