Den franske intervensjonen i Mali

Foto: Cédric Cousseau, Flickr.

Jeg er ambivalent, sier den verdenskjente økonomen Samir Amin, om den franske intervensjonen i Mali.

Samir Amin
Om Samir Amin (1 artikler)
Samir Amin er en av den tredje verdens mest fremtredende økonomer og en aktiv politisk deltaker og kommentator i den arabiske vårens forskjellige uttrykk. Han er egypter bosatt i Senegal som direktør for Third Wold Forum og forfatter av et utall bøker. Han har vært en sentral deltaker i den globale utviklingsdebatten siden 1950-tallet og nevnes som mulig kandidat til den såkalte Nobels økonomipris. Amin er fast bidragsyter til RadikalPortal.

Jeg er av dem som på prinsipielt grunnlag fordømmer all vestlig militær intervensjon i land i Sør. Disse intervensjonene er i sin natur kontrollert av monopolkapitalen som dominerer Vesten.

Er den franske intervensjonen i Mali et unntak fra regelen? Både ja og nei. Og det er grunnen til at jeg oppfordrer til å støtte intervensjonen, uten at jeg har noen illusjoner om at den vil stoppe den pågående forverringen av de politiske, sosiale og økonomiske forholdene, ikke bare i Mali, men i hele regionen. Årsaken til forverringene er innføringen av monopolkapitalisme i regi av den imperialistiske triaden – USA, Europa, Japan – akkurat som den også er et utgangspunkt for utbredelsen av politisk islam i området.

Politisk reaksjonær islam er en fiende av dem dette rammer og hovedalliert med strategiene til den imperialistiske triaden (1). Politisk islam – uavhengig av dens ulike uttrykksformer – er ikke en «bevegelse for religiøs renessanse» (om man liker religiøse renessanser eller ikke), men en politisk erkereaksjonær kraft som tvinger dem den retter seg mot til reversering på alle plan, og setter ofrene ute av stand til å handle konstruktivt på de utfordringene den møter. Politisk islam bremser ikke forverringene som har gjort folk fattigere de siste tretti årene. Tvert imot styrker den nedgangstrenden, og vokser selv på den.

Dette er grunnen til at triaden – slik den er i dag – ser politisk islam som en strategisk alliert. Den systematiske støtten disse maktene gir til reaksjonær politisk islam har vært og er én av grunnene til den tilsynelatende suksessen politisk islam har hatt, for eksempel Taliban i Afghanistan, FIS i Algerie og islamister i Somalia, Tyrkia, Egypt, Tunisia. Ingen deler av såkalt moderat politisk islam har noen gang virkelig skilt mellom dem som begår terrorhandlingene og de såkalte «salafistene».

 

«De underbygger tesen om en «religions- og kulturkrig», noe som styrker den samlede støtten fra befolkningene i triaden til monopolkapitalens globale prosjekt»

 

De har alle nytt godt av, og fortsetter å nyte godt av eksil i Golfstatene når de trenger det. I Libya i går, som i Syria i dag, fortsetter de å motta støtte fra de samme maktene i triaden. Samtidig er utpressingene og forbrytelsene de begår helt integrert i den diskursen de bygger på. De underbygger tesen om en «religions- og kulturkrig», noe som styrker den samlede støtten fra befolkningene i triaden til monopolkapitalens globale prosjekt. De to diskursene – demokrati og krig mot terrorismen – utfyller hverandre gjensidig i denne strategien.

Sahelistan – hvilke interesser tjener dette prosjektet?

De Gaulle drømte om «Et stort fransk Sahara». Men utholdenheten og radikalismen til frigjøringsstyrken FLN og til Modibi Keitas L’Union Soudanaise (Malis daværende navn) gjorde at dette prosjektet havarerte i 1962-3. Om det skulle finnes noen nostalgikere som ennå drømmer om et slikt prosjekt i Paris, tror jeg ikke at de ville være i stand til å overbevise noen oppegående politikere om å ta det fram igjen.

Men prosjektet er ikke Frankrikes – selv om Sarkozy skulle ha støttet det. Prosjektet tilhører de diffuse nettverkene rundt politisk islam, og har muligens prinsipiell støtte fra USA og deres støttespillere i den Europeiske unionen (som ikke eksisterer) – Storbritannia og Tyskland.

 

«Golfstatene er fortsatt en modell som nyttig alliert for triaden, på tross av sin arkaiske karakter og slavebaserte sosiale struktur – ja, jeg vil si, nettopp på grunn av dette.»

 

Et «islamsk» Sahelistan ville bli en stor stat som ville dekke en stor del av malisk, mauritansk, nigersk og algirsk Sahara, et landområde med store mineralressurser som uran, olje og gass. Disse ressursene ville ikke åpnes bare for Frankrike, men først og fremst for de dominerende maktene i triaden. Sahelistans «kongedømme» kunne, etter modell av Saudi-Arabia og Emiratene i Golfen, ganske enkelt kjøpe støtte fra den spredte befolkningen, og emirene kunne omgjøre forrentingen av disse ressursene til kolossale private formuer. Golfstatene er fortsatt en modell som nyttig alliert for triaden, på tross av sin arkaiske karakter og slavebaserte sosiale struktur – ja, jeg vil si, nettopp på grunn av dette. De lokale myndighetene i Sahelistan ville avstå fra terrorhandlinger på eget territorium, men ikke andre steder.

Frankrike, som har klart å beholde kontrollen over uranet i Niger, ville bare kunne spille en sekundær rolle i Sahelistan (2). Dette har François Hollande forstått, og det taler til hans fordel. Man bør ikke være forundret over at intervensjonen som han har satt i gang umiddelbart ble støttet av Algerie og enkelte andre land som Paris vanligvis ikke ser på som venner. Myndighetene i Algerie har vist seg å se helt klart: De forstår at målet med Sahelistan også omfatter de sørlige delene av Algerie, og ikke bare nordre Mali.

Man bør heller ikke bli overrasket over at «Frankrikes allierte», USA, Storbritannia, Tyskland, for ikke å snakke om Saudi-Arabia og Qatar, i virkeligheten er fiendtlig innstilt til denne intervensjonen, som de bare motvillig har akseptert. De ble stilt overfor et fait accompli – og har akseptert beslutningen til François Hollande. Men de vil ikke være misfornøyde om operasjonen trekker i langdrag og mislykkes. Det ville gi ny kraft til prosjektet om et Sahelistan.

Å vinne krigen i Sahara

Jeg er altså av dem som ønsker at krigen i Sahara blir vunnet, at islamistene blir rykket opp med rot i regionen (da særlig i Mali og Algerie), og at Malis grenser blir gjenopprettet. En slik seier er en nødvendig, men langt fra en tilstrekkelig betingelse for en senere gjenoppbygging av staten og samfunnet Mali.
Denne krigen vil bli langvarig, kostbar og smertefull, og utgangen av den er usikker. En seier vil kreve at flere forutsetninger oppfylles. De franske styrkene må ikke forlate området før de har vunnet, og en malisk hær som virkelig kan kalles en hær må gjenoppbygges raskt. For militær inngripen fra andre afrikanske land kan ikke bidra avgjørende til en seier.

En gjenoppbygging av den maliske hæren er absolutt mulig. Mobidos Mali lyktes i å bygge opp en kompetent og lojal hær, og tilstrekkelig sterk til å avskrekke angripere som islamistene i AQMI i dag. Disse væpnete styrkene har blitt systematisk ødelagt av diktaturet til Moussa Traoré, og er ikke gjenoppbygd av hans etterfølgere. Men det maliske folket er helt klar over at landet må være bevæpnet, og gjenoppbygging av hæren vil ha folkelig støtte.

 

«Hvis den pågående militæraksjonen kjører seg fast og ender i nederlag, vil det ikke bare være en katastrofe for folkene i Afrika, men like mye for Frankrike.»

 

Hindringen er økonomisk: Å rekruttere flere tusen soldater og utstyre dem overstiger landets evner, og verken de afrikanske statene eller FN er villige til å hjelpe Mali med dette. Frankrike må forstå at en slik gjenoppbygging er nødvendig for å sikre seieren. Hvis den pågående militæraksjonen kjører seg fast og ender i nederlag, vil det ikke bare være en katastrofe for folkene i Afrika, men like mye for Frankrike. En seier, derimot, vil være et viktig bidrag til å styrke Frankrikes plass i verden, også utenfor Europa.

Det er ikke mye man kan vente av landene i CDEAO. Styrkene til disse landene kan knapt kaller armeer. Riktignok har Nigeria store og velutstyrte styrker, men de er svært lite disiplinert; og mange av offiserene har ikke andre mål enn å plyndre de områdene de intervenerer. Sénégal har også en kompetent armé, og den er til og med disiplinert. Men den er liten, slik landet selv er. Andre land i Afrika, som Angola (som formelt er medlem av CDEAO) og Sør-Afrika kunne yte effektive bidrag, men avstanden til Mali, og kanskje også andre hensyn, innebærer at de kanskje ikke har interesse av å gripe inn.

Et besluttsomt bidrag fra Frankrike, som varer så lenge som nødvendig, innebærer også at det franske utenriksdepartementet forstår at det må holde en viss distanse til sine allierte i NATO og Europa. Dette er ennå langt fra sikkert, og ingenting tyder på at regjeringen til Hollande våger dette.

Å vinne den diplomatiske striden

Konflikten mellom franskmennenes akseptable mål for intervensjonen i Mali og fortsettelsen av den aktuelle utenrikspolitiske linjen til Paris, vil snart bli uutholdelig: Frankrike kan ikke bekjempe islamistene i Tombouctou og støtte deres brødre i Aleppo i Syria.

 

«det reaksjonære uhyret politisk islam rekrutterer like mye blant storforbrytere som hos religiøse galninger»

 

Den franske utenrikstjenesten, sammenvevd med NATO og EU, deler ansvaret med sine allierte for framgangen til det reaksjonære politiske islam. Den ga et klart bevis for dette gjennom det libyske eventyret som hadde som resultat (og dette var forutsigbart og villet fra Washington), ikke bare frigjøringen av det libyske folket fra Gaddafi (en bajas mer enn en diktator), men en ødeleggelse av Libya, som nå er blitt en slagmark for krigsherrer og en direkte årsak til styrkingen av AQMI i Mali.

For det reaksjonære uhyret politisk islam rekrutterer like mye blant storforbrytere som hos religiøse galninger. Under dekke av jihad, har krigsherrene utropt seg til troens urokkelige forsvarere – men beriker seg på narkotrafikk (Taliban, AQMI), våpenhandel (libyske krigsherrer) og prostitusjon (kosovoalbanere).

Det franske diplomatiet har til nå støttet nettopp disse, i Syria for eksempel. Franske medier stoler på Det syriske observatoriet for menneskerettigheter, et kontor som er støttet av Det muslimske brorskapet, stiftet av Ryad El Maleh, støttet av CIA og De britiske hemmelige tjenestene. Man kunne like godt stolt på meldingene fra Ansar Eddine! Frankrike tolerer den såkalte «nasjonale koalisjonen av opposisjonen og revolusjonære krefter ledet av Sjeik Ahmad El Khatib, utpekt av Washington, muslimsk bror og ansvarlig for brannen i Douma-bydelen i Damaskus.

Jeg ville bli overrasket (ja, positivt overrasket) hvis Hollande våget å velte bordet slik de Gaulle gjorde (gå ut av NATO og praktisere den tomme stols politikk i Europa). Jeg ber ham ikke om så mye, men bare om å justere sine diplomatiske forbindelser slik fortsettelsen av aksjonen i Mali krever, og forstå at Frankrike har flere fiender blant sine «allierte» enn blant sine «fiender»! Det er ikke første gang det er slik når to sider står mot hverandre på den diplomatiske slagmarken.

Gjenoppbygging av Mali

Gjenoppbyggingen av Mali kan bare skje i regi av malierne selv. Men det ville vært ønskelig at man hjalp dem med det framfor å opprette hindringer som gjør gjenoppbygging umulig. Frankrikes koloniale ambisjoner – å gjøre Mali til en klientstat etter modell av enkelte andre stater i området – er kanskje ikke helt fjernt fra mange ansvarlige for Mali-politikken i Paris. Francafrique har fortsatt sine talsmenn. Men disse talsmennene utgjør ingen reell trussel. Derimot vil et Mali ødelagt av reaksjonær, politisk islam i lang tid være ute av stand til å innta en aktverdig plass som stat – både regionalt og i verden. Som Somalia, kan landet risikere å forsvinne fra listen av stater som fungerer som stater.

 

«Algerie, som legger vekt på å skille mellom tuaregenes opprør (som nå er marginalisert) og jihadistene, som kommer utenfra, er rett og slett ofte rasistiske overfor de svarte.»

 

Under Modibo gjorde Mali framskritt økonomisk og sosialt. Landet styrket sin uavhengighet og maktet å forene de ulike etniske gruppene i landet. L’Union Soudanaise klarte å forene bambara-folket i sør, bozo-fiskerne, songhaï-bøndene og bella-folket i Nigerdalen ved Mopti (man glemmer lett i dag at flertallet i Nord-Mali ikke er tuareger), og til og med få tuaregene til å akseptere og sette fri sine bella-slaver. Men på grunn av mangel på penger – og vilje – har regjeringene i Bamako etter Modibos fall droppet utviklingsprosjektene i nord. Derfor er også noen av tuaregenes krav i dag legitime. Algerie, som legger vekt på å skille mellom tuaregenes opprør (som nå er marginalisert) og jihadistene, som kommer utenfra, er rett og slett ofte rasistiske overfor de svarte.

Begrensningene i hva Modibo fikk realisert, men også motstanden fra vestmaktene (og særlig Frankrike), er grunnen til at prosjektet hans løp galt av sted, og til slutt at Moussa Traoré lyktes med sitt avskyelige kupp (som ble støttet til siste slutt av Paris). Traorés diktatur er ansvarlig for oppløsningen og utarmingen av det maliske samfunnet. Den sterke opprørsbevegelsen som på bekostning av titusener av døde klarte å velte diktaturet, ga håp for en ny giv i landet. Disse håpene ble ikke innfridd. Hvorfor?

Etter Moussa Traorés fall har det maliske folket nytt godt av enestående demokratiske friheter. Likevel synes dette ikke å ha ført til noe: Hundrevis av fiktive partier uten program, maktesløse parlamentarikere og omfattende korrupsjon.

Analytikere, som ikke alltid er upåvirket av rasistiske fordommer, skynder seg å trekke den slutningen at dette folket (i likhet med ”alle” afrikanere) ikke er modne for demokrati! Man later som om man ikke er klar over at seieren til det maliske folket sammenfalt med den «nyliberale» offensiven som tvang på dette sårbare landet en ekstrem modell for fattigdomsutvikling slik denne ble fremmet av Verdensbanken støttet av Europa og Frankrike. Resultatet ble allmenn fattigdom og sosial og økonomisk tilbakegang uten grenser.

Det er denne politikken som bærer hovedansvaret for demokratiets nederlag. Dette sammenbruddet har her som ellers skapt grobunn for framvekst av reaksjonær politisk islam (finansiert av Golf-statene), ikke bare i Nord som er blitt beleiret av AQMI, men også i Bamako.

Den maliske statens forfall som denne politikken har ført til, er årsak til at president Amani Toumani Touré (som senere flyktet til Sénégal), til Sonoghos overilte statskupp, og senere utnevnelsen av en provisorisk president – såkalt overgangspresident – foretatt av CDEAO. CDEAOs president er den ivorianske presidenten A. Ouattara, som aldri har vært noe annet enn en funksjonær hos IMF og for den franske utviklingsministeren.

 

«Hensynet til gjenoppbyggingen av Mali krever at man legger helt bort de liberalistiske «løsningene» som i sin tid faktisk forårsaket problemene.»

 

Det er denne presidenten, som knapt har noen legitimitet i den maliske befolkningen, som ba om den franske intervensjonen. Dette faktum svekker styrken i det franske argumentet, selv om det er diplomatisk uangripelig: At Paris har svart på en forespørsel fra en «legitim» statssjef i et nærstående land. Men hvorfor er da henvendelsen fra den syriske statssjefen – som opplagt ikke er mindre legitim – om støtte fra Iran og Russland, «uakseptabel»? Det er opp til Paris å justere språkbruken og politikken.

Hensynet til gjenoppbyggingen av Mali krever at man legger helt bort de liberalistiske «løsningene» som i sin tid faktisk forårsaket problemene. Men på dette punktet avviker ikke tenkningen i Paris fra den som hersker i Washington, London eller Berlin. Konseptet «utviklingshjelp» slik det forstås i Paris faller sammen med de dominerende liberale refrengene (3) og ingenting annet. Selv om Frankrike vinner kampen i Sahara – noe jeg ønsker – er landet dårlig plassert for å bidra til gjenoppbyggingen av Mali. Et nederlag derimot, åpner på den annen side for mulighetene for hevn fra Frankrikes fiender.

 

Oversatt for RadikalPortal av Ole-Jacob Christensen

 

 

 

Noter:

  1. Se blant annet Samir Amin,  The Arab World, Pambazuka 2010, og The implosion of the European Project, Pambazuka 2012
  2. Frankrike holdt kontrollen over Niger og uranet i området ved hjelp av billig ”uhjelp”.
  3. Se Yash Tandon som viste i sin bok ”Ending Aid Dependence, 2009 (Pambazuka) at bistandens kondisjonalitetskrav bidro til å spre nyliberal globalisering og var ikke en «kur», men en gift. I forordet til Tandon’s bok gav jeg selv et eksempel på nettopp dette, med eksempel fra Niger.
Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.