Tusen hatter på ett hode

Foto: tpsdave

Jeg sitter på flyet hjem fra Gwangju i Sør-Korea. Jeg drikker kaffe, blar i Costume og lengter etter å komme hjem til min 10 måneder gamle datter.

Loni Bjerkholt-Pedersen
About Loni Bjerkholt-Pedersen (30 Articles)
Loni Bjerkholt-Pedersen er bosatt i Larvik. Hun har en bachelorgrad i idrettsvitenskap og er på fritiden skribent og blogger.

Jeg har på vegne av Norges Studentidrettsforbund vært i Sør-Korea og presentert deres «Mentorprogram for kvinner», som jeg selv er mentor i. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på presentasjonen min, og mange land i verden ønsker å lære av det vi har gjort i Norge. Likevel er den tilbakemeldingen som har gjort mest inntrykket på meg, kommentaren fra en eldre kvinne som sitter i « Gender equality commitee» i det internasjonale studentidrettsforbundet; en komitè hvor den yngste representanten er nærmere 40 år.

For å gi forsamlingen på 150 unge, lovende idrettsledere en forståelse av at Norge har kommet langt innen likestilling, men ikke langt nok, nevnte jeg blant annet forskningen som kom ut i februar i år, som konstaterer at 1 av 10 kvinner i Norge har blitt voldtatt. Den pensjonerte kvinnen kom bort til meg etter foredraget og sa at hun nektet å tro på denne såkalte forskningen, og at kvinner skal tilfredsstille sin mann selv om de egentlig ikke ønsker det, og at det er en obligatorisk del av et ekteskap, ikke voldtekt. Det kokte i meg da hun sa det. Er det ikke et overgrep så lenge personen som utfører handlingen ikke har den andre personens samtykke? Og er det ikke slik at de fleste voldtekter faktisk skjer i hjemmet?

Jeg er feminist. Jeg har vært feminist en stund uten å vite det, eller har jeg bare ikke turt å si det?  Du er ikke feminist, sier mamma, du er jo ikke en sånn. Så kommer beskrivelsene av en typisk feminist: uflid, hårete, lesbisk, sur, kjip og tverr. Feminister har ingen sans for humor. Feminst er et skjellsord, et ord som innbyr til diskusjon og patetiske forsøk på provokasjon i fra kåte, feite middelaldrende menn. Prisen jeg må betale for å være en stolt feminist er at jeg må rettferdiggjøre dette hele tiden. Jeg får stadig vekk en slengbemerkning. Der kommer den kjipe feministen, nå blir festen ødelagt med høy moral og sure rødstrømper. Likevel har jeg endelig skrevet det på Facebook, jeg er en stolt feminist.

Flyturen til Norge er uendelig lang, jeg savner lukten og gemyttet til datteren min. Det å reise vekk fra henne i flere dager tærer på meg, men jeg elsker mine frivillige engasjementer, jeg er en idealist og en livsnyter, jeg ønsker å oppleve nye land og møte nye mennesker. Jeg ser i avtaleboken min, den er så full at jeg må bruke tipex og skrive nye avtaler over de gamle. Trene styrke. Handle Tarini. Møte i fritidsparken. Jeg er utdannet innen idrett og jobber i Norges idrettsforbund.  Jeg er preget av graviditeten, med strekkmerker fra navlen og ned og et stort og forholdsvis rosa keisersnittarr. Jeg er vant til å trene og trener så ofte jeg kan. Men jeg trener ikke nok. På Schiphol surfer jeg på Facebook selv om kostandene blir skyhøye. To av mine «venninner» har lagt ute nye bilder av seg selv fra treningssenteret. De har lite klær på, musklene er markerte. «Økt nummer to i dag» skriver Henriette, og sjekker inn på ELIXIA Colosseum. Sterk og slank er det nye slank, hørte jeg på radioen en gang. Jeg er bare mamma, tenker jeg, får ikke til å trene så mye lenger.

Beklager, jeg må være mamma. Den tittelen ligger i bakhodet mitt og kommer opp titt og ofte. Når jeg må melde forfall til lønningspilsen, reise før fra jobb, ikke kan være med på styremøter. Du skjønner, jeg har Tarini sier jeg, og tenker at jeg er en unnasluntrer, at jeg ikke stiller opp nok på jobben. Jeg får en sms av min ekssamboer, Tarini har fått sin første fortann skriver han. Jeg er bare en hardtarbeidende idealist, tenker jeg, er ikke nok hjemme sammen med henne.

Det er nesten et tabu å være vanlig. Vi unge i dag er underlagt et slags krav om autentisk selvrealisering, mener enkelte. Over alt legger de såkalte venninnene mine ut bilder av hundene sine som slikker dem i ansiktet, de refererer til dem som barna sine, de knipser bilder av det ene oppstasede lysfatet de har på stuebordet, de legger ut stemningsbilder av fastelavensris, cupcakes og møysommelig innpakkede julegaver. Selv er jeg veldig interessert i mote og interiør. Jeg er nok litt overfladisk. Jeg elsker følelsen av å sette sammen et antrekk, jeg føler meg kul, sexy og full av makt når jeg kler meg i noe personlig, noe som jeg vet «stemmer.»

Jeg sukker tungt. Det er ennå 4 timer til flyet letter. Jeg lengter etter henne, jeg er sliten, og engster meg over alt arbeidet jeg må ta igjen på jobben i morgen. Jeg går rundt i de få ulike klesbutikkene på flyplassen og prøver ulike topper. Jeg ser på meg selv i speilet. Lurer på hva de andre menneskene på flyplassen synes om meg? Er jeg pen? Er jeg slank? Jeg lurer på om noen egentlig kan elske noen, lurer på om noen kan elske meg så mye som faren hennes gjorde.  Jeg ønsker meg et designerplagg, og prøver noen på. De sitter veldig fint nå som kroppen min begynner å bli mer atletisk igjen, men de koster altfor mye. Det gir meg et kick å kjøpe et fint plagg, en midlertidig rus. Det ender med at jeg kjøper en cardigan. Jeg får litt angst da jeg skal betale den, selv om den er på salg og selv om jeg vet at jeg har penger nok. Jeg sparer jo som en helt på sparekontoen min. Etter kjøpet føler jeg meg fantastisk, i hvert fall for en liten stund. Jeg vandrer rolig rundt på Schiphol, drikker kaffe og har på meg den nye cardiganen min. Leser moteblader, lager en skisse over enkeltmannsforetaket mitt som jeg ønsker å starte opp. Setter meg ned på en annen kafè og skriver starten på ei novelle.

Jeg har så mange roller jeg skal fylle. Jeg jobber hardt, er den av vennene mine som drikker minst, kommer først og legger meg tidligst. Jeg lider av «flink pike» syndromet, som så mange andre. Jeg vil være verdens mest tilstedeværende mamma, den nytenkende og strukturerte lederen, den stramme og vakre 27- åringen og den hardtarbeidende og idealistiske frivillig arbeideren. Jeg eide hus for kort tid siden, sammen med faren til datteren min. Nå er jeg aleine, bor på jenterommet hos mamma inntil jeg kommer meg på beina igjen. Jeg starter på nytt igjen nå, og alle brikkene skal falle på plass. Et spørsmål som derfor stadig gjør seg gjeldende er: hvem er jeg egentlig? Jeg lider av et identitetsproblem, som Odd Børretzen ville sagt. Spørsmålet er bare om dette skyldes at jeg ikke vet hvem jeg er, eller at jeg vet hvem jeg er men ikke liker den jeg er.

Tiden går, og det er på tide å sjekke inn til neste flyvning. Jeg ser på Facebook en gang til, leser mail. Henriette har stramme treningsklær. Camilla og alle de andre småbarnsmødrene har en ny status om at barnet deres er på sykehuset, har fått sin første tann og at barn og voksne har bakt boller sammen. Jeg irriterer meg over de lite ambisiøse, familieorienterte småbarnsmødrene like mye som jeg irriterer meg over de unge, spreke studentvennene mine som legger ut bilde av kroppene sine. Jeg lurer på om jeg virker irriterende på noen?

Jeg ser igjennom bildene fra Sør-Korea. Jeg lurer på hvordan jeg kan komme meg inn i gender equality kommitteen. Der skulle jeg virkelig vært. Jeg savner smilet hennes. Tenker på dagene jeg har gått glipp av henne. Ingen har kommentert eller likt at jeg har oppdatert min politiske retning til feminisme på facebook. Jeg lurer på hvorfor. Jeg lurer på om Facebook-vennene mine anser meg som vellykket? Jeg lurer på om de nære venninnene mine har peiling på alle disse tankene som jeg har, om de også sliter med alle rollene som skal forenes?

Jeg får med ett et slags stikk i magen. I India giftes ungjenter bort til eldre menn. I enkelte land er det til og med tillatt å bli giftet bort til sin egen stefar. Kvinner i andre land får ikke mulighet til å utdanne seg, bruke prevensjon eller sykle hvor de vil. Og her, på flyet hjem til Norge sitter jeg og lengter etter en indre ro, en lykkefølelse som ikke kommer. Kvinner i Norge er frie sies det. Vi har alle rettigheter, vi har det så godt at vi er blitt bortskjemte. På kvinnedagen skrev Kristine på Facebook: Er det èn ting jeg gir faen i, så er det kvinnedagen. Selv om det er nesten tre uker siden hun skrev det vekker hun og den statusen en avsky i meg. Og jeg vet at kvinnesaksarbeid er en sak jeg kommer til å engasjere meg i fremover. Idet flyet letter fra bakken, lukker jeg øynene. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg har det så bra. Tenker på alle kvinner som har det så mye verre enn meg. Jeg tenker på datteren min og hvilke verdier jeg vil gi henne. Vil hun vokse opp i en likegyldig kultur hvor kvinnedagen- og kvinnekampen er avleggs og uinteressant? Vil hun også slite med å fylle alle sine ulike roller, og vil hun også hige etter denne lykkefølelsen som alle kvinner i Norge bør ha? Vi er jo det beste landet å bo i i verden, er vi ikke? Vi har alle muligheter her, har ytringsfrihet og kan studere det vi vil. Vi er shoppingavhengige, endrer kroppen vår på treningssentrene og har minst to biler per husstand. Kort sagt har vi alle luksusproblemer og altfor mye fritid, vi skaper oss bekymringer ut av ingenting, eller?

I det samme jeg tenker disse tankene tennes gnisten i meg på nytt. Kvinner i Norge er ikke frie. Vi lider av en kollektiv dårlig samvittighet fordi vi har det så bra, vi forsøker etter beste evne å opprettholde fasaden og sjonglere alle rollene som både forsørger, forelder og ansatt. Holdninger rundt hva en kvinne er og hva en kvinne bør gjøre gjør seg fremdeles gjeldende i samfunnet vårt. Det er strukturelle usynlige og synlige maktstrukturer i arbeidslivet, organisasjonslivet og privatlivet. Det er fremdeles levende kjønnsstereotypier i forhold til hva som er sømmende for en kvinne å gjøre og ikke gjøre. I idretten møter jeg fordommer og dårlige holdninger hver eneste dag. Vi har et uendelig press på oss når det gjelder kroppen vår; i badehaller ser jeg unge jenter som ikke dusjer nakne, men som sminker seg før de skal ut i bassenget. Kvinner i Norge går på en lang og kronglete catwalk hele dagen, fra det øyeblikket vi står opp til vi legger oss om kvelden. Vi skal realisere oss selv hele veien, og må for all del ikke velge feil, for hva ville det si om oss da? Hvis du trår feil eller faller av catwalken har du bare deg selv å skylde på. For her i Norge har du alle muligheter. Norske kvinner er mer bundet enn noen gang.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

2 Comments on Tusen hatter på ett hode

  1. t.j // at // Reply

    rødstrømpesvada 🙂

  2. stig hansen // at // Reply

    Hmm tja, ikke dårlig. Jeg tror du skriver om den moderne vestlige kvinne i “jeg” form.
    Det er ingen tvil om at likestilling har gitt kvinner i vesten et (uventet?) problem. Kanskje det er fordøyelsen som plager dere?
    Gir man en som har vært sulten og fattig hele sitt liv penger, frihet og ubegrensede menger av gåselever, kaviar, biff, kremfløte, sjokolade og shampagne kommer denne garantert til å få diare, fortstoppelse, utslett, kvalme, irritasjon og ubehag. Etter en stund blir personen like feit, ulykkelig og avhengig av piller som Elvis.
    I det gamle Rom ble syndromet kalt Cornu Copiae.
    Jeg synes du skriver bra, novellen din kan sikkert bli en suksess hvis du klarer å holde fokus og ikke kaster bort din intellektuelle kapasitet på å filosofere over klær og sminke. La oss si at jeg skriver til den likestilte kvinnen i “du” form. Lykke til.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*