«Stortinget ber regjeringa sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver – spesielt endringar i eksisterande føde- og akuttberedskap – blir avgjort av Stortinget i nasjonal helse- og sjukehusplan.
Stortinget ber regjeringa sørgje for at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal helse- og sjukehusplan.»
Det er tydelig at Senterpartiet sentralt, ønsker demokratisk kontroll over de viktigste beslutningene vedrørende sykehus. Akuttberedskap og desentralisert fødetilbud er lite forenlig med en industriell og økonomisk ideologi, hvor målstyring, kontroll, rapportering og den økonomiske bunnlinje har vært alle aktiviteters mål. Beredskap er ikke «lønnsomt».
Dramatiske nedleggelser
Helsevesenet i Norge har gjennomgått dramatiske prosesser med nedleggelse av sykehus, sykehussenger, effektivisering og forkortet liggetid. Mye av dette kan sies å være nødvendig og riktig. Men antallet somatiske sykehussenger er halvert i løpet av 25 år, fra drøyt 20 000 til 10 800 i dag. Vi har 2,1 seng pr 1000 innbyggere og ligger på bunn i Vest-Europa. Mange pasienter skrives ut før de er friske nok, ganske enkelt fordi det ikke er plass til dem. De må ut fordi nye pasienter skal inn. Dette reflekteres også i det høye antall gjeninnleggelser.
Befolkningen blir eldre. Kreft, diabetes og kols er økende, og behandlingstilbudene blir mer komplekse og omfattende på grunn av forskning og utvikling. Effektiviseringen har medført at gjennomsnittlig liggetid på sykehus ligger nær bunnivå i Europa. Det er derfor ikke grunnlag for å tro at ytterligere sentralisering og enda færre senger er framtidsretta.
Massiv sløsing med konsulenter
Norge bør ivareta sine nasjonale behov. Vi trenger et rikshospital som kan ta pasienter fra hele landet. Ullevål sykehus bør styrkes i sin funksjon som nasjonalt traumesenter. Alle de store universitetssykehusene bør ha nasjonale funksjoner. Lokalt trenger vi allsidige akuttsykehus som kan behandle folk flest.
Foretaksmodellen, med sin industrielle og økonomiske ideologi, har også medført en tragisk sløsing med statens penger. Norske helseforetak har brukt over seks milliarder på konsulenthjelp de siste ti åra, og Oslo har alene brukt over tre milliarder på en prosess som riksrevisjonen har karakterisert som en skandale. Byråkratiet stjeler halve veksten i helsebevilgningene. Det er også løpende fare for overinvesteringer i høyteknologi som er begrunnet med konkurransehensyn, og ikke pasientenes behov. Samtidig forsømmes nødvendig vedlikehold.
Politikerne er gisler
Lokale myndigheter har vist manglende evne til å ta kampen opp mot helseforetakene. Politikere inn i foretaksstyrene virker ikke. Kravet til lojalitet trumfer alle lokalpolitiske hensyn. Som eksempel kan nevnes fylkestinget i Oppland. Det nytter lite med klar tale når kravet er konsensus. Uenighet om nytt hovedsykehus blir kamuflert, og foretaket får frie hender til å tolke det som ble vedtatt.
Helsepersonell blir gjennom sine yrker kjent med en rekke forhold som skaper problemer for enkeltmennesker eller grupper, og de har en moralsk plikt til å gjøre disse forholdene kjent. Ikke minst når pasienter blir kasteballer mellom sykehus og kommuner. Dette står i skarp kontrast til den rådende politiske konsensuskulturen. Helsepersonell bør overvinne frykten for å si fra. Særlig når det er systemsvikt. En rettferdig fordeling av samfunnets ressurser er et viktig mål og en grunnleggende etisk utfordring i helsevesenet. Det er et særskilt ansvar å arbeide for rettigheter og gode kår for utsatte grupper.
I helseforetakene er styremedlemmene oppnevnt, og ikke valgte. I styret har de høye honorarer, og de blir ikke gjenoppnevnt om de ikke viser lojalitet oppover. Heldigvis har vi et parlamentarisk demokrati. Det betyr at det er Stortinget som bestemmer. Stortinget kan skaffe oss en ny og bedre helsepolitikk.
