Fra slutten av krigen og i 20 år framover, ble det født ekstra store barnekull i Norge. Over lang tid har også den gjennomsnittlige levealder økt. Tilsammen kalles dette for eldrebølgen, og det betyr at vi blir flere gamle. Spørsmålet er: I hvilken grad er dette et problem?
Pensjon
De som planla pensjonsreformen tok feil på flere punkter. Folk ønsker ikke å være pensjonister en stor del av livet. Det er de med lite utdanning og tunge jobber som trenger en tidlig pensjon. De som har spennende og interessante jobber, jobber så lenge de har helsa og de kan følge med på det faglige. Døden har også sitt eget klasseskille. De som får tidlig pensjon lever ikke så lenge som de som står lenge i jobb. «Vi» lever lenger, må derfor differensieres. Pensjonsreformen straffer de som trenger en tidlig pensjon, og skaper derfor unødvendige sosiale problemer.
Reformen belønner de som uansett ville stått lenger i jobb, og som derfor ikke trenger ytterligere økonomiske insentiver. Det har alltid lønt seg å jobbe, likevel har folketrygdens innstramminger før til oppblomstring av privat pensjonssparing. Denne privatiseringa av pensjon er et politisk valg. Tidligere LO-leder Yngve Hågensens drøm om en verdig avgang for sliterne, forsvant da AFP i privat sektor ble en tilleggspensjon isteden for en tidligpensjon.
Helse og omsorg
De fleste eldre har god helse. De største utgiftene til helse og omsorg kommer det siste leve-året uansett hvor gamle vi blir. Også sykehusutgiftene våre er størst det året vi dør. Tiden for omsorg og pleie øker ikke. Problemet er at norske kommuner preges av fattigdom og gjeld. Det handler om kapasitet. Kommunens eneste mulighet er å redusere kvaliteten på tjenestene. Det merkes, og fører ofte til uverdige forhold. I denne sektoren betyr billigere dårligere.
Pasientene på sykehjem har i gjennomsnitt 6-7 akutte og kroniske sykdommer. 80 prosent av dem lider av demens. Kun 50 prosent av pasientene med demens er adekvat utredet for tilstanden, og 70 prosent av dem utvikler psykiske atferdsproblemer som angst, uro, agitasjon eller depresjon. I Oppland har vi ikke lenger en alderspsykiatrisk avdeling som kan hjelpe kommunene med slike pasienter.
Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende bivirkninger er vanlig.
Vi mangler 2000 nye fastleger som blant annet har ansvar for å behandle pasientene hjemme og på sykehjem. I denne situasjonen situasjonen kommer samhandlingsformen, som øker kommunens ansvar og som rammer de mest sårbare eldre.
Spesialisthelsetjenesten
Den nyeste trenden kalles DMS. Det betyr Distrikts Medisinsk Senter. Her kan legespesialister og annet personell utføre poliklinisk diagnostikk og behandling. Dette kan redusere behovet for innleggelser på sykehus med 7% og det kan være en god ting.
Ellers er det den samme gamle melodien: Økt spesialisering og sentralisering av sykehus. Færre senger og kortere liggetid. Svarteperspill med kommunen. Mindre beredskap og mer byråkrati. I forhold til eldrebølgen er dette svært trist. I 2025 er barnekullet av 1945 blitt 80 år gamle. Fra da av, vil eldrebølgen ramme sykehusene for alvor. Dessverre er det utenfor planhorisonten til mange helseforetak.
Folketallet bør ikke bare vokse og vokse. Det er ikke urimelig at gruppene unge og gamle blir omtrent like store. Babyboomen ble erstattet av økt innvandring. Globalt bør befolkningsveksten bremses av økologiske grunner. Litt av vår økende kjøpekraft kan brukes på velferdsstaten. Økt levealder er et gode, selv om noen trenger helse- og omsorgstjenester. Målet er ikke størst mulig kjøpekraft, men et godt liv for alle. Både unge og gamle.
Dette innlegg ble først publisert på Thors blogg.
