Hva skjedde i valget?

Foto: Heiko Junge/NTB scanpix/SMK

Hva skjedde i valget som ga Høyre sin første statsminister siden Jan P. Syse? Data fra valgundersøkelsen 2013 gir oss en pekepinn.

Marek Jasinski
About Marek Jasinski (4 Articles)
Marek Jasinski studerer økonomi og historie ved NTNU i Trondheim. Han har jobbet som skribent, og vært aktiv i alt for mange organisasjoner.

OBS: Valgundersøkelsen 2013 har i ettertiden fått kritikk for å ikke oppgi feilmarginene, og det er stilt spørsmål ved om feilmarginene er korrekte. Alle diagrammene under (med unntak av den siste grafen) er basert på tall fra Valgundersøkelsen 2013, og er dermed gjenstand for den samme kritikken.

De første data fra Valgundersøkelsen 2013 er nå offentliggjort1, og de desidert mest interessante analysene er om valgets thrillere FrP og SV. Dette diagrammet viser nettoovergang (velgere vunnet minus velgere tapt), mellom FrP og andre partier2:

FrP-diagram2

FrP sliter tungt i konkurranse med Høyre, men vinner velgere fra SV
FrP falt 6,6% fra valget i 2009, hovedsaklig på grunn av en stor overgang av FRPs 2009-velgere til Høyre. Hele 4,4% av valgpanelet i undersøkelsen gikk fra FrP til Høyre, det er den nest største velgerovergangen registrert i en norsk valgundersøkelse. Rekorden er fra 1989 når overgangen var 5,2% den andre veien, fra Høyre til FrP. Dette er en del av et langvarig mønster hvor Høyre er det partiet som FrP oftest vinner eller taper stemmer fra. Teorien om «FrP-koden», at AP og FrP trekker velgere mellom seg i valg, har liten empirisk dekning de siste valgene. Nettogevinstene og tapene mellom AP og FrP har vært små siden 2005. Høyre er helt klart partiet FrP har nærmest bytteforhold med. At den aller største velgerovergangen i FrPs favør er fra SV virker vanskelig å forstå. Er dette en flytgruppe som ivrer for økt oljepengebruk?

SV-diagram2

SV taper til AP, FrP (!) og MDG
SVs resultat ble 4,1%. Det er partiets dårligste resultat siden 1969 når navnet var SF. Av diagrammet ser vi at SV lekker til de fleste partiene, men aller mest til Arbeiderpartiet. Det stemmer overens med at AP og SV har historisk sett hatt et nært bytteforhold. APs katastrofevalg i 2001 ble eksempelvis SVs beste noensinne. At de andre store lekkasjene er en jevnstor overgang til FrP og MDG burde vekke stor bekymring internt i SV. Partiet lekker med andre ord stort til venstresiden, sentrum, og høyresiden. Det er sjeldent et parti taper terreng til hele det politiske spekteret, og det gjør det vanskelig å ha en helhetlig strategi for å vinne tapte velgere tilbake.

lojalitet

Kun 22% av de som stemte på SV i 2009 stemte på de igjen i 2013, det er den laveste lojaliteten målt i norske valgundersøkelser. Selv når Venstre havnet under sperregrensen i 2009 hadde de en lojalitet på 30%. Det er en interessant kontrast her mellom småpartiene som alle henger faretruende nær sperregrensen. Selv om KrF og SP også sliter med oppslutning så har de en stabilt høyere velgerlojalitet enn SV og Venstre. Det er nærliggende å tro at dette skyldes at velgermassen til SP og KrF har tilknytning til tros- og landbruksorganisasjoner, og derfor en sterkere kulturell identitet knyttet til partiet sammenlignet med velgerne til Venstre og SV. MDGs framtid kan avhenge av at de klarer å skape noe av den samme dynamikken med miljøbevegelsen.

Ingen høyrebølge blant førstegangsvelgere
førstegangsvelgere2

En økning i valgdeltakelsen blant unge samtidig som høyresiden gjør et brakvalg har fått mange til å konkludere med en høyredreining blant førstegangsvelgerne (18-21 år). I realiteten så er det sentrumspartiene som nesten har doblet seg blant førstegangsvelgere på bekostning av venstresiden3. Høyresiden står på stedet hvil, men det har skjedd en speilvending av styrkeforhold. Høyre fikk 13% og FrP 23% av førstegangsvelgerne i 2009, i 2013 fikk Høyre 23% og FrP 13%.

Valget i historisk perspektiv4

valghistorikk

(Klikk her for stort bilde) 

Stortingsvalget i 2013 ble et historisk valg, høyresiden ble for første gang siden 1921 større enn venstresiden. Dessverre tar valganalyser ofte lang tid, og alle tallene fra valgundersøkelsen 2013 får vi ikke før til neste år. Vi kan likevel sette valget i et historisk perspektiv ved å sammenligne utviklingen i styrkeforholdet mellom fløyene i det norske partisystemet:

Venstresiden
Venstresiden har, med noen rykk og napp, hatt en jevnt fallende oppslutning siden valget i 1945. Det tette bytteforhold i velgermassen mellom AP og SV har ikke vært nok til å hindre en kraftig reduksjon i oppslutning. Valget i 2013 ble samlet sett det dårligste for venstresiden siden APs tilbakeslag i 19305, og særlig ytre venstre er i krise. Samlet oppslutning til venstre for AP er 5,2%, det laveste siden 1977. SVs nære bytteforhold med AP tyder på at SV er avhengig av at det er rom til venstre for AP for å heve seg. Det blir ekstra vanskelig med AP i opposisjon, som da gjerne framstiller seg mer venstreorienterte enn når de er i regjering.

Høyresiden 
I et historisk perspektiv ser man at EU-valget i 1993 kun var et midlertidig tilbakesteg for høyrebølgen som startet på 1970-tallet. Siden 1993 har Høyre og FrP samlet sett steget uavbrutt, og oppslutning i 2013 på 43,1% er den høyeste siden 1909 for høyresiden. Det er en interessant parallell mellom 2013 valget og 1909 valget. I 1909 dannet Høyre for første gang en koalisjonsregjering med Frisinnede Venstre, et parti som tidvis blir framstilt som mellomkrigstidens FrP. Om veksten til høyresiden kan forsette er et åpent spørsmål, men er det en ting den rødgrønne regjeringsperioden har vist så er det at det å sitte i regjering sammen med partiet du har et nært bytteforhold til er krevende.

Sentrumspartiene
Sentrum i norsk politikk sliter tungt. EU-valget som ble en midlertidig nedtur for høyresiden ble på lik linje en midlertidig opptur for sentrumspartiene. Sentrums langvarig fallende tendens er særlig prekær fordi den speiler en underliggende demografisk trend som ikke kan snus med ny valgretorikk. Det kommer ikke til å bli flere distriktsvelgere eller sysselsatte i landbruket, og det er lite sannsynlig at KrFs verdisyn kommer til å få større oppslutning i framtiden. Sentrums lille oppgang i 2013-valget skyldes MDG og Venstre, to partier uten en stabil velgermasse. Et resultat av jakten på nye sakseierskap er at Norge har fått et økosentrum. Venstre og MDG har en utpreget grønn profil6, KrF stilte kabinettspørsmål på gasskraftverk under Bondevik 1, og SP har lenge forsøkt å dreie i en grønn retning. Det spørs om tradisjonen for å fargelegge sentrum gult i Norge burde endres til grønt.

 

Fotnoter

1. Valgundersøkelsen 2013
2. Nettoovergangen er målt i prosent av totalen i valgpanelet, tallene er altså sammenlignbare på tvers av partiene.
3. Venstresiden defineres her som R, SV og AP. Sentrumspartiene er MDG, SP, KrF og V. Høyresiden er Høyre og FrP. Kategorien Andre omfatter de partiene som ikke er nevnt.
4. Mange forbehold må tas om denne grafen. I tillegg til at man ser på fortiden med nåtidens definisjoner, så er det rom for tolkninger og feilkilder særlig før andre verdenskrig. Venstresiden er AP og alt til venstre for de, mens høyresiden defineres som Høyre og alt til høyre for de. De partiene fra mellomkrigstiden som etterhvert gikk inn i Høyre er lagt til høyresiden istedenfor sentrum. Sentrum består da hovedsaklig i Venstre og dets fragmentering i Bondepartiet, Kristelig Folkeparti, Moderate Venstre osv. Felleslistene er delt opp og lagt til sine moderpartier, mens mindre regionpartier som for eksempel Møre Fisker- og Småbrukerparti er ignorert. Før innføringen av direkte valg i 1905 er tallene delvis estimater.
5. Arbeiderpartiets dårlige erfaring med parlamentarisk regjeringsmakt etter Hornsrud-regjeringen i 1928 førte til en radikalisering av prinsipprogrammet under landsmøtet i 1930. I setningen “Det norske Arbeiderpartis hovedoppgave er å erobre hele det arbeidende folk og dermed folkeflertallet for sitt sosialistiske grunnsyn” ble “og dermed folkeflertallet” strøket med et knepet flertall. Valgkampen i 1930 ble dermed en debatt om Arbeiderpartiet var demokratisk eller revolusjonært, med de borgelige partiene som garantister for demokratiet. AP gikk tilbake 5,4%. (se Haakon Lie av Hans Olav Lahlum)
6. Frem til valget i 1985 var Venstre det dominerende miljøpartiet i Norge, se Velgere, partier og politisk avstand av Bernt Aardal, & Henry Valen.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*