Jamal og Malika vil bygge landet, men ender i Nav-køen

Da statsministeren startet det nye året med å snakke så varmt om at arbeidsgivere må gi folk som har hull i CVen muligheten til å komme tilbake til arbeidslivet, ble jeg veldig glad. Jeg trodde at hun kanskje også mente folk med minoritetsbakgrunn som har hull i CVen, eller som sliter med å komme inn i arbeidslivet av andre grunner enn psykisk helse. Arbeidsledigheten i Norge er generelt lav sammenlignet med andre land. Behovet for arbeidskraft er høy, men samtidig er arbeidsledigheten blant innvandrergrupper veldig høy.

Minoritetene som ikke vil være avhengig av NAV

Er du i arbeid, har du tilgang til velferdsgoder, samtidig som du bidrar til velferdsstaten. Arbeidsledighet er kostbar for samfunnet og overlevelse av velferdsstaten er avhengig av full sysselsetting. Men hva er det som gjør at en etiopier, iraker, somalier eller andre med høyere utdanning ikke får utnyttet sin kunnskapsevne i arbeidslivet. Jeg kjenner mange som har gjort det som har blitt forventet av dem; lærte seg språket, tok utdannelse, prøvde å være skattebetaler, men havnet på NAV-tiltak og ble byrder for samfunnet. Som politiker ergrer det meg å se sterke mennesker, som vi har behov for, bli sløst bort ved at vi ikke gir dem en sjanse.

Hør våre historier

Jeg deler frustrasjonene med flere av de personene i disse omstendighetene. Deres historier har inspirert meg til å heve stemmen slik at de blir hørt. Deres historier bør fortelles.

Zahra er født i Norge og har to mastergrader herfra. Etter utallige jobbforsøk og med mislykket resultat, fant hun jobblykken i Australia. Hun jobber innen administrasjon og bidrar nå til den australske skattekassa, fremfor vår egen – vårt tap.

Jamal kom til Norge i barneskolealder. Han er utdannet pedagog og har en mastergrad fra London. Etter at han ble ferdig utdannet i Norge og ikke fikk jobb, flyttet han til London og tok master i matematikk og jobbet ved siden av. Men jobblykken i Norge ble ikke noe av det. Han kunne vært mattelærer og forbilde for mange av de yngre guttene med minoritetsbakgrunn. Yrker innen realfag har vi stort behov for, istedenfor har han vært aktiv arbeidssøker og under NAV tiltak i noen år nå.  Han er så frustrert og tror alle er imot ham.

Said er en usedvanlig mann. Hans entusiasme og positive energi kan forvandle gråstein til gull. Han jobber på AKS på dagtid, og sykehjem i helgene, til tross for at han er utdannet som sivilingeniør. Etter flere jobbforsøk innen det han er utdannet, måtte han innse at slaget var tapt. Han ble tvunget til å gi opp da han ikke klarte å tilbakebetale studiegjelda si, være forsørger for sin familie eller rollemodell for sønnene sine. Bunnen er nådd sa han, til tross for at Norge mangler over 8000 ingeniører. Fra et samfunnsøkonomisk hold er dette lite lønnsomt. Norge taper viktig arbeidskraft og skattebetaling.

Malika er et levende eksempel på hvordan vår likestillingskamp ikke er gjenkjennelig for kvinner som henne. Hun føler at denne kampen ikke taler for henne. Hun er ung, kunnskapsrik og født i Norge og mangler ikke informasjon om rettigheter eller plikter. Kunst og design i bunnen resulterte ikke i lykkejobben. Hun har vært ugift lenge, ifølge familiens tradisjon. Hennes plan var å skaffe seg jobb, være selvstendig og kjøpe hus, som mange andre. Men da drømmen ikke ble virkeliggjort, tapte hun også forhandlingsmakten overfor familien om fremtidig utvelgelse av ekteskapspartner. I dag er hun er gift og har 2 søte barn og jobber som tolk litt innimellom, noe familien hennes er imot. De mener hun er godt forsørget og ikke trenger å jobbe. For henne handler dette om mer enn å tjene noen lusne penger. Hun er alene i en tøff frigjøringskamp. Hun sier at det noen ganger er lettest bare å følge tradisjonen. Og det forstår jeg. Det er ikke lenge siden noen sa til meg at jeg ikke er egnet til å drive politikk fordi jeg er kvinne og mor, som om jeg på grunn av min rolle i familien har gått ut på dato.

Umulig å få jobb

Konsekvensen av at disse høyutdannende kvinnene blir holdt ute fra arbeidslivet kan styrke patriarkalske og segregerende kulturer blir videreført gjennom tradisjoner, uten at de kvinnene det gjelder er bevisste eller ønsker det.

Likestillingen i Norge handler om økonomisk selvstendighet og like muligheter for kvinner og menn til å delta i arbeidslivet. Men når tilgangen til arbeid henger så høyt, vil dette målet være uoppnåelig for utrolig mange kvinner. Mange av disse kvinnene kjemper to kulturkamper – mot en patriarkalsk kultur, som undertrykker dem, og en selvstendiggjøringskulturkamp, som de ikke er inkludert i.

Arbeiderne er gull verdt

Intensjonen med å dele disse historiene er å belyse kompleksiteten i problemet. Samtidig håper jeg at myndigheter og fagfolk innser at denne arbeidskraften er gull verdt for samfunnet. Et viktig mål er å finne en løsning som gjør at tilgangen til arbeidsmarkedet likt for alle. Mentorordningene som finnes og jobbkoblingssystemet ved utdanningsinstitusjonene bør evalueres for å vurdere om de fungerer etter hensikten. Ordningene bør gjøres enda bedre, slik at samfunnet får gjort nytte av de resursene som allerede finnes.