Nazistangrepet i Kärrtorp og kampen mot rasisme

En antifascistisk demonstrasjon med omlag 700 deltakere ble utsatt for et voldelig angrep av nazister 15. desember 2013 i Kärrtorp like utenfor Stockholm. Et 50-talls nazister, bevæpnet med skjold, glassflasker og kniver angrep den fredelige demonstrasjonen og dens deltakere; som besto av pensjonister, barnefamilier og aktivister; ble tvunget til å forsvare seg når politiet ikke strakk til. Nazistene ble til slutt jaget bort av befolkningen mot en skog der de spredte seg. Det voldsomme angrepet var mulig fordi politiet hadde stasjonert knapt ti betjenter på stedet. Stockholmspolitiets talsperson har seinere forsøkt å forklare deres manglende nærvær med at det aldri hadde hendt at en fredelig demonstrasjon hadde blitt angrepet av nazister og at de dermed ikke var en del av trusselbildet; en uttalelse de har fått hard kritikk for. Realiteten er at siden 2012 har det vært minst fem trusler og angrep fra nazister, mange i stockholsområdet.

Fascistene i Sverige er nemlig både aktive og voldelige. De siste ti årene har nazistene drept 14 personer, truet journalister og angrepet antifascister i sine hjem. I 2010 gjorde fascistene inntog i det svenske parlamentet og Sverigedemokraterna (SD) har 20 plasser i Riksdagen og representanter i de fleste kommunene. Det nazistiske Svenskarnas Parti er valgt inn i Grästorp kommune, det første nazistiske partiet med mandat siden 1940-tallet. Fascistene anvender en metode der de i det ene øyeblikk tar på seg fine klær i Riksdagen og i det andre øyeblikk angriper de på torg og gater. I november 2012 ble det avslørt at tre toppolitikere i Sverigedemokraterna, deriblant partiets riksdagsleder (ledamot) Kent Ekeroth, etter en kveld på byen trakasserte flere personer med rasistiske og sexistiske utsagn, og bevæpnet seg med jernrør. Blant de forulempede var komiker Soran Ismail som ofte diskuterer rasismen med skarphet og humor. En anne side av fascistenes aktiviteter er anonymt netthat. Flere personers identiteter har nylig blitt avslørt av Expressen som middelaldrende menn med velbetalte jobber, som strategisk sprer har og propaganda på nettet via den rasistiske hatsiden Avpixlat ved ethvert mulig tilfelle. De svenske fascistene er altså aktive og veldig farlige.

Videre har den borgerlige regjeringen tilpasset seg den fascistiske politikken; de forsøker å plukke politiske poeng fra fascistene ved å tilpasse sin retorikk etter deres agenda. Retorikken følges opp av handling og for noen år siden og for noen år siden gikk svenske myndigheter inn i det hardt kritiserte prosjektet Reva (Rättssäkert och effektiv verkstillingsarbete), som higet etter å utvise flere papirløse flyktninger. Konkret innebar prosjektet at politiet oppsøkte t-banestasjoner, bussholdeplasser og områder der almennheten befinner seg for å identifisere papirløse. Altså måtte svensker som ikke er blonde og blåøyde være beredt til å vise legitimasjon når som helst på vei til eller fra jobb, skole og hjem. I forbindelse med Reva-prosjektet brøyt det ut opprør i stockholmsforstaden Husby. Ungdommer i det flerkulturelle, segregerte og fattige området fikk nok når en eldre mann ble skutt i sett hjem av politiets innsatsstyrke, fulgt av løgner om hendelsesforløpet. For disse ungdommene ble det den siste dråpen og Sverige så de alvorligste opptøyene landet hadde sett på mange årtier.

Rasisme og fascisme har altså bredt seg ut i hele det svenske samfunnet de siste årene og dette i tider av økonomisk krise og høy arbeidsløshet. Det leder til spørsmålet hvordan den svenske antirasistiske bevegelsen arbeider. Den triste virkeligheten er at bevegelsen har vært i dvale i mange år, med noen få unntak. Blant annet har eurofascistene SDL (Swedish Defence League) forsøkt å mobilisere til maktdemonstrasjoner, men blitt møtt, både i Gøteborg i forbindelse med åpningen av en moske og ved Stockholm Pride 2012, av opp til 3000 mennesker når de selv har vært færre enn 100.

I Sverige har bevegelsen blitt preget av splittelser og konflikter mellom de parlamentariske partiene, fagforbundene og de utenomparlamentariske bevegelsene. I Gøteborg har nettverket Gøteborg mot rasisme lagt ned en stor innsats for å samle venstrekreftene i kampen mot rasisme, men eksempelet har ikke blitt fulgt opp i resten av Sverige. De autonome bevegelsene og syndikalistene har vært mest aktive i kampen mot fascisme og vært til stede stort sett hver gang nazister har forsøkt å demonstrere, men generelt sett har de blitt møtt med motstand og populistisk fordømmelse fra sosialdemokrater og høyresida. Reformistene har en ambivalent måte å forholde seg til demonstrasjoner på, for på tross av at de tar et tydelig standpunkt har de en tendens til å unnvike de arrangementer som blir krast kritisert av høyresida. Enkelte reformister er ofte mer tydelige enn partier som helhelt.

I mange år har det vært vanskelig for venstresida å organisere noe da borgerlig media og høyresida argumenterer med at «venstreekstremisme» er betydelig farligere enn høyreekstremisme og at man derfor ikke skal blande seg med slike «voldsromantiserende venstreelementer». Høyresidas angrep har vært et faktum ved hver eneste demonstrasjon mot rasisme og fascisme og kan sees som en av faktorene til den svake og splittede venstrebevegelsen. Bristen på samarbeidet mellom reformister, revolusjonære og autonome har lenge dominert ethvert forsøk på å organisere seg mot fascistene, noe som har blitt utnyttet maksimalt. Det har ofte blitt viktigere å ikke blande seg med feil parti enn å bekjempe fascismen.

Bevegelsen ser ut til å ha fått en gjenoppvåkning etter naziangrepet 15. desember. For selv om folk har vært bevisste og kritiske til SDs nærvær i Riksdagen har det ikke vært en selvfølge å gå for å protestere der hvor nazister måtte vise seg. Men etter dette skjedde har det borgerlige medias virkelighetsbeskrivelse blitt møtt av hard kritikk. Blant annet skriver Fria Tidningens sjefsredaktør, Per Björklund, at grensa mellom løgn og slurv i overskriftene er hårfin og om ikke antirasister slendrianmessig beskrives som potensielle voldsutøvere behøves det ikke og poengteres at «vanlige folk» finnes på plassen og «en våldsam attack skulle beskrivas som «tumult» och de som forsvarade sig när polisen  stod handfallen skulle inte likställas med sine angripare». Reaksjonene på det nazistiske angrepet ble at minst 20.000 mennesker demonstrerte i Kärrtorp og fra 500 til 3.000 møtte fram på 24 forskjellige støttemarkeringer rundtom i Sverige.

Det er de største antirasistiske demonstrasjonene i Sverige på mange år. Forhåpentligvis er dette en ny start for den antirasistiske bevegelsen, på gatene og i samfunnsdebatten i valgåret 2014, da svensker skal stemme i fire ulike valg. Det viktigste for bevegelsen framover er at se til at spørsmål alltid diskuteres ut i fra et antifascistisk perspektiv, at vi organiserer fra grasrota og at venstreorganisasjoner i Sverige begynner å samarbeide mot fascismen på alvor i stedet for å være redde for hva høyresida kommer til å si. Det svenske folket har sagt sitt: vi vil ikke ha nazister på våre gater og det er vi klare til å gå ut å kjempe for sammen.

Kilder:
David Baas & Christian Holmén, Expressen Avslöjar Anonyma Skribenter, Expressen, http://www.expressen.se/nyheter/expressen-avslojar/expressen-avpixlar-anonyma-skribenter/ (hämtat den 13-12-22)
Per Björklund, När Slarvet Blir till Lögn, Fria Tidningen, http://www.friatidningen.se/artikel/112928 (Publicerat 13-12-17)
För sjutton, http://forsjutton.se/2013/12/15/barnvagnsdemonstration-attackeras-av-fascister/ (hämtat den 22-12-13)
Migrationsverket, Reva,  http://www.migrationsverket.se/info/7176.html  (hämtat den 22-12-12)
Eva Olsson, Flera nazistattacker de senaste åren, Fria Tidnigen, http://www.friatidningen.se/artikel/112925 (publicerad den 13-12-16)

Oversatt fra svensk av Joakim Møllersen.