Søstre, kamerater. Gratulerer med dagen. Som aktiv antifascist siden ungdomsåra må jeg få si at det er en ære å få holde denne talen på vegne av LO i Oslo. For dette er en hyllesttale til de motstandskvinner og -menn som tilsammen utgjorde Osvaldgruppa og det er en hyllesttale til alle de jernbanefolka som aktivt tok del i motstandskampen. Det er derfor vi er samla her i dag, for å minnes og hedre de som valgte å stå aktivt opp mot nazismen og fascismen under andre verdenskrig. Og dette monumentet vi her står ved er et klart symbol på den kampen som noen få, alt tatt i betraktning, utførte på vegne av oss alle.
Osvaldgruppa var en sabotasje-organisasjon i Norge under den tyske okkupasjonen og rundt 200 personer hadde tilknytning til gruppa. Mellom 1941 og 1944 var gruppa svært aktiv. Til sammen gjennomførte de mer enn 100 små og store sabotasjeaksjoner, med særlig vekt på jernbanesabotasje.
Ikke mange nordmenn var så godt forberedt på sabotasjekrig som Osvaldgruppas leder, Asbjørn Sunde. Før den tyske okkupasjonen i Norge hadde Sunde deltatt i den spanske borgerkrigen og vært engasjert i en gruppe som drev sabotasje mot skip som fraktet materiell for Nazi-Tyskland. Og vel hjemme i Norge var Sunde utålmodig, han mente det hastet å komme i gang med aktiv motstandskamp. Og den 1. februar i 1942 braket det løs. Og det var blant annet her det skjedde. Osvaldgruppa hadde plassert sprengladninger ved både Østbane- og Vestbanestasjonen. Det skulle være Vidkun Quislings store dag — tyskerne skulle innsette ham som ministerpresident. Aksjonen fra Osvaldgruppa var en effektiv påminnelse om at ikke alle nordmenn stilltiende ville finne seg i okkupasjonen. Dette var Osvaldgruppas første spektakulære aksjon — siden skulle det bli mange. De første årene utførte Osvaldgruppa mye av det «skitne arbeidet» for andre motstandsgrupper. Det gjaldt både likvidasjoner og sprengninger. Men de opererte også på egen hånd, og da særlig når det gjaldt sprengning av toglinjer og jernbanestasjoner.
Og jernbanefolk støtta ikke bare motstanden, de deltok selv aktivt. Uten et tett samarbeid og støtte fra jernbaneansatte ville en effektiv og aktiv motstand vanskelig latt seg gjennomføre. Vi som jobber på jernbanen vet at den på mange måter er en verden i verden, og den informasjonen folka på jernbanen bidro med gjorde det mulig å ramme færrest mulig sivile liv. Den gjorde det mulig å spisse seg inn på målet, slik at aksjoner kunne ramme den tyske militærtransporten. Kunnskapen, nettverket og innsatsen til jernbanefolk muliggjorde ikke bare aksjoner, men la også til rette for illegale reiser og transporter. De falne i NSB må ikke glemmes, men huskes og hedres for det modige motstandsarbeidet de utførte.
Av viktige sabotasjeaksjoner utført av Osvaldgruppa må det spesielt trekkes frem sprengningen av det krigsviktige Per Kure-anlegget i Oslo, Statspolitiets kontor for Oslo og Aker og Arbeidskontoret i Oslo. Generelt var sabotasjeaksjonene rettet mot krigsviktige produksjonsanlegg, mot industribedrifter, energileverandører og bedrifter som produserte for nazistene. De var rettet mot skipsfart og jernbanetransporter og aksjonene rammet sentral infrastruktur og installasjoner til den tyske okkupasjonsmakten.
Sabotørene med tilknytning til Osvaldgruppa kom fra hele landet. Og i det store og hele var det snakk om vanlig arbeidsfolk; havnearbeidere, sjøfolk, skogsarbeidere, husmødre. Mange var fagforeningsfolk, både før og etter krigen. En del av gruppas medlemmer var så unge at de ikke hadde rukket å gjøre ferdig en utdannelse. Noen av disse rakk det heller aldri. Osvaldsabotørene mistet 35 medlemmer i krigen, det er en større andel enn noen annen motstandsgruppe.
Til tross for den kampen Osvaldgruppa førte for Norges frihet under den tyske okkupasjonen, til tross for at denne gruppa ikke bare utførte de fleste, men også de mest virkningsfulle sabotasjeaksjonene, så ble de skjøvet ut i mørket ved krigens slutt. De ble mistenkeliggjort og deres innsats underkjent og skrevet ut av historiebøkene.
Vi skal vite det at sabotasje utført under krigen var langt mer omstridt enn vi har blitt fortalt i ettertid. Eksilregjeringa og Hjemmefrontens sivile ledelse var opptatt av hvordan en kunne få en så lite blodig frigjøring av Norge som mulig. Og helt frem til 1944 tok de avstand fra flere av sabotasjeaksjonene og manet folk til å holde en moderat linje. Frem til sommeren 1944 var sabotasjeaksjoner forbudt i Milorg og det er først på dette tidspunktet de trer aktivt inn i motstandskampen.
Allikevel blir det grupper som Milorg som etter krigen blir løftet opp og frem, mens Asbjørn Sundes menn og kvinner blir skjøvet ut i kulda. Deres innsats blir forbigått i stillhet. For i det politiske klimaet som utvikler seg i Norge mot slutten av krigen, og som etter krigen avløses av kald krig, finnes det ikke rom for å gi heder og ære til en kommunist-ledet motstandsgruppe. Etter krigen ble flere av Osvaldgruppas medlemmer overvåket og mange slet med å få seg jobb.
Først i 2013 ble åtte medlemmer av Osvaldgruppa hedret av norske myndigheter for kampen de førte under okkupasjonen. Forsvarsminister Anne-Grethe Strøm Erichsen beklaget mistenkeliggjøring av gruppas medlemmer, samt underkjenningen av deres innsats. Alle åtte ble overrakt sølvfat, mens fem også ble tildelt Deltagermedaljen og diplom signert av kongen.
Den respektløse behandlinga som Osvaldgruppas medlemmer fikk etter krigens slutt og har levd med opp til våre dager, er ikke noe annet enn en stor skam. Men vi som står her i dag vi vet at disse motstandsfolka utgjorde frontlinja i frihetskampen. Da blir det også vår plikt å minnes deres innsats, engasjement og aktive kamp. Og det blir vår plikt å bringe historien om denne viktige delen av norsk motstandskamp videre.
Det er med takknemlighet, respekt og ydmykhet jeg står her i dag. Det er ikke lett å beskrive det motet disse folka utviste. Jeg vet ikke hvordan det er å bestemme seg for å se døden i hvitøyet, men disse sabotørene gjorde det. De valgte å stå opp mot nazismen – med livet som innsats. Natalia Zubillaga, som holdt denne talen i fjor, brukte Asbjørn Sundes egne ord for å beskrive hva som drev disse kvinnene og mennene. Jeg gjør det samme:
«En var ikke banditt. En slåss ikke for å drepe eller sende jernvogner til værs. En slåss for å redde noen en var glad i, og utrydde noe en hatet. Ingen kunne si det skikkelig med rene ord. Likevel var en sikker av og til.»
70 år måtte gå før Osvald-sabotørene og de falne i NSB fikk et monument til minne om deres kamp. Det tok selvsagt altfor lang tid, men i 2015 ble altså dette monumentet avduket av fagbevegelsen. Monumentet er laget av Bjørn Melbye Gulliksen. Det har vært utsatt for en del kritikk, men jeg er en av mange som priser meg lykkelig for at det var akkurat dette monumentet som ble valgt. Det er klart og tydelig, beinhardt, akkurat sånn som kampen mot fascismen og nazismen alltid må være.
Vår styrke som fagbevegelse bygger på fellesskap, solidaritet og samhold. Vår kamp skal ikke utspille seg mellom folk med ulike kulturer, språk og etnisitet. De vi hedrer her i dag forsto hvor solidariteten og lojaliteten skulle ligge. Og de forsto at konkret og aktiv handling var en sentral og legitim del av kampen. Jeg beundrer dem motet og håper vi i generasjonene etter har litt av det samme i våre hjerter.
For det motet trengs i dag også. Igjen er fascistiske og nazistiske grupperinger på fremmarsj i flere land i Europa. Ekstremt innvandringsfiendtlige partier tar plass i regjeringer, også her i landet i form av FrP. I Sverige har Den Nordiske Motstandsbevegelsen fått lov til å vokse seg stor. Dette er nazister som åpenlyst hyller Hitler og fornekter Holocaust. Takket være den aktive motstandskampen som ble ført her i landet, er det ikke like enkelt å marsjere uniformert i gatene her, som stolt nazist. Allikevel er tendensen fra myndigheter og politimakt at nazister får stå i fred og spre sin propaganda, mens vi andre blir bedt om å fjerne oss.
Aktiv motstand mot fascisme og nazisme er like viktig og riktig i dag som under den andre verdenskrig. Og med det vil jeg avslutte med et sitat fra Mikael Wiehes versjon av sangen «Valet»:
«De fleste går med strømmen om det går. De fleste vil helst ha fred og ro. Men om fascismen kommer smygende tilbake, så er det du og jeg som må stå imot!»
Kampen fortsetter – nazismen skal knuses!
