Vi kan ringe venner og familie og har tilgang på førstehånds informasjon. Vi frykter at de som aldri har vært i Syria tenker at landet er et arnested for ekstremister og barbarer. En masse mennesker som dreper hverandre.
Skjev dekning
Mediedekningen av Syria er skjev på to måter. For det første på grunn av fremstillingen av opposisjonen som skjeggete ekstremister. Regimet derimot representeres av den nybarberte – og følgelig siviliserte – presidenten som slåss mot disse ekstremistene. For det andre fordi media fokuserer på det hotte temaet ekstremisme fremfor massemord.
Den syriske tragedien kan ikke reduseres til skjeggete menn og blod.
Begge disse temaene, massemord og ekstremisme, er store problemer som mediene må dekke, men det burde være viktigere å dekke normale menneskers liv – før det tar slutt. Alle de sivile syrerne som har dødd, levde under inhumane forhold før de ble drept. Mange flere venter på sin tur.
Det andre Syria
Den syriske tragedien kan ikke reduseres til skjeggete menn og blod. Situasjonen i Syria er kaotisk, men millioner av vanlige mennesker lever der og forsøker å overleve der fremdeles. Syria er ikke et land kun for ekstremister og kjeltringer.
Det finnes et annet Syria, et samfunn som ikke kan reduseres til de ovenfor nevnte stereotypiene. Et slikt bilde kunne utfordre likegyldigheten overfor denne tragedien, som til tross for at femti syrere dør hver dag, ender opp rett før “hund biter mann”-historien på Dagsrevyen. Teksten under er et brev fra Abounaddara, en gruppe syriske filmskapere som viser til nettopp dette andre Syria.
ET BREV FRA EN GRUPPE SYRISKE FILMSKAPERE:
I løpet av de tre siste månedene har Bashar al-Assad fått snakke uforstyrret med syv større europeiske, amerikanske og asiatiske mediehus. Al-Assad har blitt presentert som sivilisasjonens Hussar som slåss mot de syriske opprørerne han beskriver som jihadister og nihilister. Av og til har Al-Assad sammenlignet opprørerne med Mohammed Merah, som drepte uskyldige mennesker på al-Qaidas vegne. Ved andre tilfeller har han sammenlignet opprøret med opptøyene i Los Angeles i 1992. Med andre ord har han fått snakke fritt og direkte til vanlige mennesker, hvis støtte han søker ved å spørre: “Kan du støtte ekstremisme og terror?”
Vi vil ikke vite hvorfor verdens medier sluker kommunikasjonsstrategien til en mistenkt krigsforbryter, som har gasset hundrevis av syriske sivile. Vi vil derimot kreve tilsvarsretten syrerne har rett på, for å forsvare seg mot anklagene om ekstremisme og terrorisme. Tilsvarsretten for det syriske samfunnet kan ikke begrenses til de offisielle representantene, så lenge disse ikke kan støtte seg til syrernes stemmer. I stedet må det vises et sant bilde av Syria, slik at folk ellers i verden ikke lenger blander det med de skjeggete mennene som utfører grusomheter i det syriske samfunnets navn.
Hvorfor får ikke seere verden rundt se de navnløse syrerne vi filmer, heller enn Bashar al-Assad og de skjeggete mennene media elsker?
Denne tilsvarsretten er mulig å gjennomføre! Europeiske medier har tidligere klart å finne passende løsninger for å gi en stemme til samfunn som er holdt som gissel av en krigsforbryter i presidentklær. De viste det for eksempel under beleiringen av Sarajevo. Da laget europeiske fjernsynskanaler et daglig innslag kalt “ett minutt for Sarajevo”. Innslaget forsøkte å bryte med likegyldigheten forårsaket av daglige krigshandlinger ved å invitere seerne til å dele hverdagsøyeblikk med beleirede medmennesker.
I løpet av månedene som gikk, kunne franske, britiske og tyske seere oppdage et samfunn som minnet om deres eget, men omringet av soldater og krig, bare kjent fra historiens mørkeste øyeblikk. Dette var en prosess fri for elendighet. Hvorfor er det ikke mulig å forestille seg et lignende prosjekt i Syria, hvor det finnes journalister og filmskapere som kan jobbe sammen med europeiske medier for å vise en gjenkjennelig virkelighet?
Som syriske filmskapere har vi gjort vår del av dette arbeidet. Vi har laget korte dokumentarfilmer hver uke siden april 2011. Uten hjelp har vi produsert og distribuert dusinvis av filmer på internett som har mottatt anerkjennelse under internasjonale filmfestivaler. Hvorfor får ikke seere verden rundt se de navnløse syrerne vi filmer, heller enn Bashar al-Assad og de skjeggete mennene media elsker?
Det nåværende bildet av samfunnet stemmer ikke overens med den sosiologiske og demografiske virkeligheten som ble beskrevet før revolusjonen brøt ut.
Det syriske samfunnet har rett til å bli representert annerledes. Det nåværende bildet av samfunnet stemmer ikke overens med den sosiologiske og demografiske virkeligheten som ble beskrevet før revolusjonen brøt ut. I stedet samsvarer det med Bashar al-Assads fortelling: at det bare er væpnede gjenger og jihadister i Syria som slåss mot staten.
Dersom verdens medier ikke umiddelbart retter opp denne skjevheten ved å gi et bedre bilde av det syriske samfunnet der folk kjemper for universelle demokratiske verdier, er media medsammensvorne med Bashar al-Assad og de skjeggete mennene han har skapt i sitt bilde for å ødelegge samfunnet vårt.
(Unnskyld hvis det kommer to – det var noe rart som skjedde)
Vi lever i en rar verden, for et halvt år siden var president Assad sjølve djevelen i mesteparten av mainstream vestlig presse, så er han – ifølge ovennevnte innlegg – «den nybarberte – og følgelig siviliserte – presidenten som kjemper mot skjeggete opprørere».
Mediedekningen av opprøret i Syria er skeivt, det er jeg helt enig i. Det har det vært hele tiden,. men på en annen måte enn forfatterne over mener.
I en NTB-artikkel 30.12.13. finner vi følgende uttalelse: «De fleste av aktivistene Reuters har snakket med, var studenter som gjennom sosiale medier dokumenterte hvordan Assad-regimet slo hardt ned på demonstrasjoner våren 2011»
Dette sitatet sier det meste om hvorfor «verdenssamfunnet» i utgangspunktet fikk et så skjebnesvangert skeivt bilde av opprøret: Mesteparten av informasjonen kom bare fra én part – den parten som i begynnelsen hadde revolusjonsromantikkens feber i blodet. Folk som ikke hadde vilje, evne eller mulighet til å se at et slikt opprør har mer enn to parter.
Resten av den nevnte NTB-artikkelen handler om konsekvensene av dette: Demokratiaktivister som tidligere var redde for å få Assads sikkerhetspoliti på døren, er nå redde for å bli skutt rett ned av al-Qaida.
Men den «tredje parten» kom ikke inn først mot slutten av 2013, slik mange journalister fremdeles tror. Den var der helt fra begynnelsen, ved at land som Saudi-Arabia, Qatar og noe seinere(?) Kuwait aktivt støttet opp under – og antakelig delvis satte i gang – den væpnete oppstanden. Dette skjedde både gjennom propaganda og gjennom finansiering og distribusjon av flere og tyngre våpen – og ved at utenlandske jihadister dro til Syria. Mange var likevel på forhånd væpnet, særlig de som bodde langs grensene, der det alltid har vært utbredt våpensmugling.
Hoveddelen av opprøret startet ikke i intellektuelle studentkretser. Det som skjedde i dem, særlig i Damaskus, var temmelig fjernt fra den andre virkeligheten. Det som avgjorde opprørets form, skjedde i utkantene; i landsbyene, i stammeområdene.
Og siden det passet USA, Storbritannia, Frankrike og andre vestlige land å få kontroll med Syria fordi regimet der støttet erkefienden Iran, erstattet de FNs forbud mot en åpen, væpnet intervensjon med å utvide den finansielle og praktiske støtten til opprørerne – uten å undersøke nærmere hva de sto for. Nabolandet Tyrkia – nær samarbeidspartner med Assadregimet de siste årene før 2011 – hengte seg på for fullt.
Dette ble skjebnesvangert, ikke bare for Syria, men for hele Midt-Østen.
For det er feil å tro at det bare er «al-Qaidastyrkene» som – i tillegg til regimet – har vært svært brutale. Mange av de såkalte «moderate» gruppene i f eks FSA (Free Syrian Army), er minst like brutale.
Og dette har foregått hele tiden. Den såkalte «Syrian observatory for Human Rights» – en gruppe som befinner seg i London og blir finansiert av EU og Storbritannia – hevdet i sin foreløpige oppsummering i oktober 2013 at tapstallene i landet hadde passert 115 000. Av disse var ca 41% – 47 206 – regjeringsstyrker. Falne i opprørsstyrker utgjorde ca 21% – 23 707 – og resten var sivile, drept av begge sider.
Illusjonen om et ikke-væpnet opprør døde i løpet av første halvår 2011 for dem som hadde øynene åpne og så hva som skjedde, f eks i Latakkia. Dessverre var de færreste norske journalister og
media blant disse.Unntaket var Klassekampen, som er den eneste dagsavisen i Norge som hele tiden har hatt en god og balansert
dekning av det som har skjedd i Syria. Også uten å hyle opp om at
«verdenssamfunnet ikke gjorde noe», slik de andre mediene gjorde.
For «verdenssamfunnet» gjorde noe. Men de gjorde nøyaktig det motsatte av det de burde gjort, hvis de hadde ønsket å støtte det syriske folket: Det tok tid før opprørerne krevde at president Assad måtte gå. Hadde da «verdenssamfunnet» konsentrert seg om å stoppe all hjelp til de voldelige opprørerne og klart å få regimets samtykke til å hjelpe til for å få en fredelig overgangsordning i retning av mer demokrati, kunne kanskje landet vært spart for det meste av volden, ødeleggelsene av byer, historiske minnesmerker og ikke minst: flere millioner flyktninger.
Elisabeth Reehorst
Det er unyansert og dessverre litt utydelige synspunkter her. Å snakke om narrativer er jo på moten nå. Men Syria er et eksempel på at det finnes minst like mange «fortellinger» som sekteriske interesser og grupperinger. Og det er mange! Baath-partiet har helt fra 80-tallet klart å opprettholde en slags orden i en svært heterogen interessesfære. Ja, Assad senior og «regimet» har vært ansvarlig for svært brutal behandling av fanger, tortur inkludert. Men i en tid vi har kjennskap til ISIS/Daesh må vi nyansere ting mer enn det. Det finnes mange nok skjeggete menn som dreper til at fortellingen om et glattbarbert og statsstyrende regime er ETT helt korrekt bilde. Allerede i 1982 i Homs var denne konflikten så stor at den førte til opprør og massakre av svært illiberale fundamentalister. Og dette var kanskje før Fares ble født?!
Å gi betinget støtte til et regime a la Assad jr og Gadafi er naturlig for mange som har vært der og sett samfunnene med egne øyne. En god del av hjemmefødt kritikk kommer fra en elite som mistet store eiendommer på 70- og 80-tallet gjennom exproprietering og ungdommer som ønsket privilegier de har sett på vestlig TV i 2010.
Opprøret i 2011 og kjemiske angrep er fremdeles svært uavklarte hendelser mht hva som faktisk skjedde og hvem som sto bak. Reflekterte parter, som ikke har personlige egeninteresser i konflikten har måttet innrømme at kompleksiteten på bakken i Syria ikke lar seg forenkle til størrelsen på et nøtteskall og ei heller et sant narrativ.