Sviket mot det syriske folk

Foto: FreedomHouse

Hvis det virkelig var en krig mellom syriske myndigheter og terrorgrupper, slik regimet hevder, hvorfor bryr ikke regimet seg om flyktningene?

Basim Ghozlan
Om Basim Ghozlan (1 artikler)
Basim Ghozlan er imam ved Rabita-moskeen og forstander for Det islamske forbundet. Ghozlan er utdannet dataingeniør ved Høgskolen i Oslo, og har hovedfag i informatikk ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært leder av Islamsk Råd Norge.

 Foto- FreedomHouse

Hizb Al Baath al-Arabi al-Ishtiraki eller Baath-partiet kom til makten 1963 via et militærkupp, og har siden da gitt seg selv monopol på alle slags politiske aktiviteter i Syria.

Hafez Al Assad, faren til den sittende presidenten og som på denne tiden var forsvarsminister, ledet et nytt militærkupp i 1970 mot sine egne kolleger, og tok makten. Al-Assad iscenesatte et valgsirkus fire ganger i løpet av sin tid, og vant alle disse rundene med 100 prosent av stemmene – i samme stil som Saddam Hussein.

Under Al-Assads styre nådde forfølgelse og tortur av politiske opponenter sitt høydepunkt. Det brøt flere ganger ut opptøyer og protester som regimet slo hardt ned på. Regimet nølte ikke med å ta i bruk jagerfly og stridsvogner. Den mest tragiske hendelsen skjedde i Hama, der regimet likviderte over 30.000 mennesker, under og etter opprøret.

Da Al-Assad døde i juli 2000, ble hans sønn Bashar hentet fra sitt oppholdssted i Storbritannia. Nasjonalforsamlingen ble raskt samlet, og i løpet av en halv time sørget de for at grunnloven ble endret, slik at kravet om at presidenten måtte ha fylt 40 år, ble avviklet. Bashar stilte så som eneste presidentkandidat, og ble enstemmig valgt.

Våren kom til Syria

I kjølvannet av den såkalte Arabiske våren i 2011, ble også det syriske folket klare for å kvitte seg med sitt diktatur. Startskuddet for det syriske opprøret kom fra byen Daraa, helt sør på grensen til Jordan. Noen skoleelever på 13 og 14 år skrev på skoleveggen: ”Din tur, doktor!” – med henvisning til president Bashar. Etterretningspolitiet arresterte guttene og holdt dem i fengsel en uke. Der ble de utsatt for grov tortur, blant annet trekking av neglene! Folk ble rasende og forsøkte å snakke med ordføreren i Daraa, uten hell. Dette utløste de første protestene i Daraa, som ble møtt med skarpe skudd og flere drepte. Men til tross for den brutale motstanden, ble protestene bare større og sterkere – og spredte seg fra by til by.

Fredlig utgangspunkt

I Homs, Hama, Iblib og andre byer marsjerte store, fredlige demonstrasjoner til støtte for Daraa. I Hama, byen som ble utsatt for massakrene i 1982, gikk 500 000 mennesker ut i gatene. Både landets omfattende sikkerhetstjenester og de såkalte Shabeeha, regimets sivile militser, var delaktige i angrepene på fredlige demonstranter.

I hele seks måneder insisterte demonstrantene på fredelige protester. Aktivister som Ghayah Matar ble kjent for initiativet om å dele ut blomster til hærens soldater, selv når de angrep. Matar ble senere kidnappet og torturert til døde. Og liket som ble utlevert til familien, hadde store, synlige skader på kroppen.

Den frie hæren dannes

Stadig flere begynte å hoppe av militæret, og mange opplevde det som et valg mellom to onder: enten drepe sine egne landsmenn eller selv bli drept. Avhopperne rapporterte at militærstyrker systematisk henrettet soldater som nektet å skyte på demonstrantene. Avhopperne utgjorde etter hvert kjernen i Den frie hæren.

Regimets soldater intensiverte angrepene mot de byene som var i opprør og tok i bruk alle slags typer tunge våpen, inkludert jagerfly, stridsvogner, rakettkastere og det er til og med rapportert flere tilfeller med bruk av kjemiske våpen.

Ryggdekning fra Russland

Det internasjonale samfunnet er splittet. Russland, Kina, Iran og deres allierte har stått lojalt på Bashars side, mens resten av verden har støttet folkeopprøret – i det minste med ord. Problemet er, slik opprørere påpeker, at de få landene som støtter Bashar, har sendt både penger og våpen. Venner av det syriske folket har dessverre ikke vist en like stor vilje til å sette sine ord ut i handling.

I to år har denne situasjonen pågått, og det har utviklet seg til en blodig krig – hvor utfallet fortsatt er uvisst. Det er nå over 100.000 døde, flere millioner mennesker er drevet på flukt og generasjoner er traumatisert for livet.

Regimet i Syria og dets allierte insisterer fortsatt på at de ”kjemper mot terrorgrupper og Al Qaida-millitser, som får støtte av Israel og Vesten generelt”. Regimet har ryggdekning av Russland, og føler seg trygge på at verdenssamfunnet er lammet. Derfor fortsetter overgrepene på den hardt prøvede syriske befolkningen.

Hvis det virkelig var en krig mellom syriske myndigheter og terrorgrupper, slik regimet hardnakket hevdet – hvorfor har ikke én eneste representant fra regimet besøkt de hundretusener av flyktninger som har slått seg ned i nabolandene? Det er ingen tvil om at dette er en kamp mellom et diktatur og det syriske folket.

Mangel på støtte

Det brytes med internasjonale konvensjoner når regimet bruker tunge militære våpen, og utallige syriske byer er fullstendig ødelagte. Humanitære hjelpeorganisasjoner melder om ekstreme forhold, særlig for kvinner og barn.

Fremstillingen av krigen i Syria som noe annet enn kamp for frihet og demokrati fra et undertrykt folk mot et totalitært regime, er en alvorlig unnfallenhetssynd. Historien vil spørre oss hvordan vi kunne sitte og se på dette skje.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.