Freden som uteble: Osloavtalen 20 år etter

I år er det 20 år siden Osloavtalen mellom Israel og PLO ble signert. Tostatsløsningen fra avtalen har slett ikke gjort livene til palestinerne noe lettere.

Anna Lund Bjørnsen
Om Anna Lund Bjørnsen (4 artikler)
Anna Lund Bjørnsen har studert samfunnsøkonomi ved UiO og er idag leder i Fellesutvalget for Palestina. Hun er tidligere redaktør for medlemsbladet til Sosialistisk Ungdom.

Foto: Bill Clinton fører sammen Yassir Arafat og Yitzhak Rabin etter signeringen av Osloavtalen i 1993.

I løpet av den siste måneden har debatten om statsløsningene gått åpent i media. Skal det opprettes en stat der både israelerne og palestinerne skal leve sammen, eller to stater som skal leve side om side?

”The new generation is losing confidence in the idea of the co-existence of two states”, uttalte Palestinas president Abbas under World Economic Forum i Jordan 26.mai.  Noen uker senere sier Israels økonomiminister, Naftali Bennett, at “Ideen om at en palestinsk stat vil bli grunnlagt innenfor Israels land, er et blindspor.”

Arven etter Osloavtalen og tanken om at to stater skal eksistere side om side står for fall. Mange vil si at ideen aldri ble realisert.Fellesutvalget for Palestina ønsker å ta debatten om framtidas løsninger videre fram mot 20-årsmarkeringen av Osloavtalen 13.september i år.

FNs delingsplan møtte motstand

Historisk har palestinerne ønsket seg èn stat. Delingsforslaget som FN la fram i 1947 ble ikke tatt godt imot: områder og eiendom hvor palestinerne hadde bodd i alle år ble forsøkt splittet opp og byttet bort mot Europas dårlige samvittighet etter Holocaust. Den arabiske liga og den høyere arabiske komité (i mangel på eget lederskap) ønsket at Palestina skulle få selvstendighet. Palestina burde væreen udelt, demokratisk arabisk stat, hvor alle minoriteter skulle føle seg trygge. Jødene kunne være en minoritet i en palestinsk stat, slik de allerede var, skriver Hilde Henriksen Waage i boka ”Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten”.

Resultatet ble ikke slik. FN vedtok delingsplanen og den jødiske innvandringen kunne fortsette i større skala enn tidligere.

Hva ønsket de ledende sionistene og de første lederne i det nye landet seg på dette tidspunktet?

Håpet var en jødisk stat. Ideen fikk utvikle seg med opprettelsen av sionistbevegelsen på 1800-tallet og ble i stor grad lovet dem av britene gjennom Balfour-erklæringen i 1917.

Statsdannelse allerede på 20-tallet

Innvandringen til Palestina startet lenge før 1946. Da delingsplanen ble vedtatt bodde det allerede i underkant av 600 000 jøder i Palestina, mot 1,2 millioner palestinere. Dette var en sjudobling fra før mellomkrigstiden. Jødene satte tidlig i gang med å bygge opp bosetninger og et eget samfunn isolert fra palestinernes. I 1920 hadde deetablert en nasjonalforsamling og i 1929 en halvoffisiell regjering.”Fagforeningen” Histadrut var helt avgjørende i denne statsdannelsen. Det ble innført en boikott av palestinske arbeidsgivere og kun jødiske arbeidere skulle benyttes av jødiske arbeidsgivere. Histadrut sto også bak opprettelsen av de hemmelige militæstyrkene Haganah, som var sentrale i utdrivelsen av britene og i terrorangrep mot palestinere.

De jødiske lederne i 1947 likte ikke forslaget om en egen uavhengig palestinsk stat, mente de hadde fått for lite land, og var bitre for at de måtte gi opp Jerusalem. De så dermed på FN-vedtaket som et utgangspunkt. Slike avtaler var aldri endelige, argumenterte Israels første statsminister Ben Gurion: ”ikke når det gjelder regime, ikke når det gjelder grenser og ikke når det gjelder internasjonale avtaler.

”Sionistene skjønte tidlig at de måtte finne en måte å få palestinerne til å forlateIsrael på. De konkluderte med at de måtte ty til makt og vold om de ikke ville dra frivillig. Ben Gurion uttalte i 1937 ”jeg støtter tvangsfordrivelse. Jeg ser ikke noe umoralsk i det”. I en jødisk stat var det kun plass til en liten minoritet palestinere som ikke var stor nok til å utfordre statens etniske karakter.

Al Nakba og stor-Israel

Katastrofen var et faktum. Al Nakba.Symbolet på massefordrivelsen av palestinerne, bruddene på de internasjonale spillereglene i krig og fred, den etniske rensningen og opprettelsen av et voldsomt flyktningproblem, illustrert med nøklene palestinerne fortsatt har rundt halsen. Personer som flyktet fra eiendommene sine til nærliggende landsbyer under krigen 1948-1949 ble kategorisert som fraværende, og eiendommen deres ble overført til staten. Kun 160 000 palestinere ble igjen i det som nå het Israel. Etter okkupasjonen av Vestbredden, Øst-Jerusalem, Golanhøydene og Gaza i 1967 så det ikke lyst ut for ambisjonen omen palestinsk stat, og håpet om ”Eretz Israel”, Stor-Israel, vokste hos israelerne.

Okkupasjon og Osloavtalen

Osloavtalen, forhandlingene og konferansene som fulgte på 90-tallet hadde som formål å opprette en levedyktig palestinsk stat. Palestinerne skulle få selvstyre, og Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte palestinske områdene. En palestinsk stat ble igjen mer enn en visjon, Israel og Palestina skulle eksistere side om side.

Israel skjønte at de ikke kunne gjennomføre den samme etniske rensingen av Gaza og Vestbredden som de hadde gjort med resten av landet i 1948. Aller mest på grunn av sitt internasjonale rykte som en sivilisert og demokratisk stat. Løsningen ble å fange palestinerne inne i et åpent fengsel på Vestbredden, samt straffe en hel befolkning med total isolasjon på Gazastripen.

Mange sier at tostatsløsningen som Israel tok til orde for var en bevisst strategi og at Israel visste at denne løsningen ikke kom til å bli realisert. Det er ikke tvil om at Israel tjener på en slik løsning. Både fordi de har kontroll på den demografiske balansen i landet, men også fordi palestinerne nå er hindret i å gjøre motstand mot Israel.

Tostatsløsningen ble på mange måter en metode å skille okkupant og okkuperte på, istedenfor å løse problemene knytta til fordrivelsen av palestinerne flyktningene og palestinerne inne i Israel. Da tostasløsningen var grunnlaget for fredsforhandlingene ble det vanskeligere å kritisere okkupanten – de var jo tross alt i en fredsprosess.

20 år etter Osloavtalen

20 år etter er det ikke mye palestinsk stat igjen å snakke om. Vestbredden ligner mer på et øysamfunn enn en stat, splittet av mur, over 500 000 ulovlige bosetteresom koloniserer de okkuperte områdene og sikkerhetskontroller som begrenser palestinernes muligheter og bevegelsesfrihet betraktelig. Gaza er isolert og har en arbeidsledighet på over 40 prosent Okkupasjonen har ved hjelp av Osloavtalen blitt satt i system. Den brutale fordrivelsesstrategien er byttet ut meden bevisst politikk for utmagring og undertrykkelse.

Fakta på bakken presser frem behovet for nye løsninger. Men hvilke løsninger er det mulig å se for seg?

Israel i dag

I dag utgjør palestinere 20,6 prosent av befolkningen i Israel, totalt 1,6 millioner mennesker. Når en skal tenke seg hvordan en stat for israelere og palestinere kanse ut må målet være at ingen skal bli behandlet som den palestinske minoriteten blir behandlet i Israel i dag. Israel har ifølge statsviteren Ian Lustick ført en segmenteringspolitikk ved å tildele ulike rettigheter og status basert på gruppetilhørighet. Palestinere er sjelden representert i organer som har avgjørende myndighet, og blir diskriminert av staten på bakgrunn av etnisitet og religion, skriver tidligere leder av Palestinakomiteen, Line Khateeb, i bladet Babylon.

Det må finnes andre alternativer og andre løsninger enn det Israel får diktere. Noen av dem kan du lese her.

Hva mener palestinerne?

Den 15.mai i år gikk fremtredende medlemmer av Fatah ut med en uttalelse. Denne slår fast at tostatsløsningen ikke lenger er mulig å gjennomføre, og at de ønsker en ny demokratisk, sekulær stat bestående av Israel, Gaza og Vestbredden.

Budskapet ble gjentatt av Abbas 26.mai under World Economic Forum i Jordan: ”Tiden renner ut for en tostatsløsning. Dagens situasjon er uutholdelig. Utbyggingen av bosetninger, forandringene i Jerusalem og arrestasjoner av palestinere vil gjøre tostatsløsningen ugjennomførbar. Den nye generasjonen mister troen på ideen om to stater i sameksistens.

”Det er allikevel ikke mer enn 2 år siden president Abbas talte for FNs generalforsamling:“Målet for det palestinske folk er å gjøre krav på umistelige nasjonale rettigheter i sin uavhengige stat Palestina, med Øst-Jerusalem som hovedstad, basert på hele Vestbredden, og med Øst-Jerusalem, og Gazastripen, som Israel okkuperte under krigen i 1967.

”Skyldes den nye uttalelsene en overlevelsesstrategi, nettopp fordi dette er det eneste alternativet for palestinere? Eller er det en bevisst strategi fra Abbas sin side for å blidgjøre sin egen befolkning? Tiden vil vise.

Tid for diskusjon

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål i denne konflikten:Var det noen gang håp for fred da Osloavtalen ble skrevet under? Hvorfor valgte Yassir Arafat å underskrive på vegne av PLO? Er undertrykkingen av palestinerneforutsetningen for at palestinere og israelere skal kunne bo side om side? Hva er framtidas løsninger på konflikten?

Mange av disse spørsmålene håper vi å få svar på i løpet av høsten, da Osloavtalen fyller 20 år. Fellesutvalget for Palestina skal i samarbeid med Palestinakomiteen i Norge, Networkers SouthNorth, Institute for Palestine studies in Beirut og FAFO arrangere to arrangementer. Det første er seminaret ”Osloavtalen 20 år etter”, en markering selve 13. september. (www.13september.no) Det andre arrangementet er konferansen ”The Missing Peace” (www.ocp2013.no) 1.-2. november, der Ilan Pappe, Jamal Juma og Hilde Henriksen Waage allerede er bekreftet å komme.

Vi håper at du ønsker å bidra i debatten som kommer til å gå frem til og i etterkant av disse arrangementene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.