Hvorfor vi trenger åpne landegrenser

Foto: Jerzy Durczak

Omfanget på flyktningkrisen i Europa styrker saken mot innvandringskontroll.

Theresa Hayter
Om Theresa Hayter (1 artikler)
Theresa Hayter er en britisk forfatter og innvandringsaktivist. Hun har gitt ut bøkene Aid as Imperialism, The Creation of World Poverty og Open Borders: The Case Against Immigration Controls.

Det er fantastisk at så mange i Tyskland, Frankrike, Storbritannia og andre land til sist har åpnet hjertedørene for dem som flykter til Europa. Folk tar imot flyktninger, samler inn penger og tilbyr mat, klær og husrom. De innser at flyktningene er mennesker som trenger hjelp.

Folkelig og pavelig støtte
I Storbritannia ble et opprop i den britiske nyhetsavisen The Independent om å ta imot flere flyktninger signert av over 370 000 personer! Folk i Østerrike og Tyskland har sørget for en overveldende sjenerøs mottakelse. Ordføreren i Rosans, en liten landsby i sørøstlige Frankrike, har tilbudt kommunale leiligheter til syriske flyktninger. I Oxford har 2000 personer holdt en eksemplarisk demonstrasjon for å ønske flyktningene velkommen.

Pave Frans, talspersoner i regjeringer og frivillige organisasjoner foreslår at religiøse eller lokale lokalsamfunn hjelper flyktningene. Paven har sagt at de som stenger sine dører må be om Guds tilgivelse. Mye godvilje er rettet mot flyktninger i rike europeiske land, selv om politikere i sentrum ser ut til å tro at den eneste måten å vinne valg er ved å komme rasistene i møte ved å fremstå som ”tøffe” mot innvandrere.

Kanskje flere nå vil innse at deres regjeringer og politiske eliter bærer et stort ansvar for å ha skapt de forholdene som tvang folk til å flykte.

Les mer om Norsk asylpolitikk: En tilstrekkelig humanitet

Vesten la selv grunnlaget for flyktningkrisen
Det har de gjort både direkte og indirekte. For ikke så lenge siden kom flertallet av dem som fikk innvilget asyl i Storbritannia fra fire land som var blitt bombet eller invadert av USA, Storbritannia og deres allierte: Irak, Afghanistan, Jugoslavia, og Somalia. Afghanere og irakere flykter fortsatt i hopetall i de forferdelige etterdønningene fra vestlige invasjoner.

I andre tilfeller er forholdet mellom politikken fra de rike vestlige regjeringene og flyktningkrisen ikke så direkte. Men har sitt opphav i en lang historie med imperialisme. Som unge asiatere i Vest-London sier: ”Vi er her, fordi dere var der”.

De rike landene i Vest-Europa har siden femtenhundretallet plyndret verdier fra resten av verden. De delte opp land ved å tegne linjer på kart. I dagens samfunn utnytter de rike nasjonene økonomisk styrke og utenlandshjelp til å diktere de fattigere landenes politikk. Hensikten er å beskytte de rike – både utenlandske og lokale – og bankene deres, samt private investorer. I denne prosessen øker de ulikheten og rammer de fattige.

Nyliberalisme har økt nøden
De rike landenes styringsmekanismer – Verdensbanken og IMF – har lenge pådyttet neoliberal politikk i de landene de har lånt ut penger til. Samtidig krever de harde økonomiske tiltak; kutt i offentlige utgifter, nedskjæringer i velferdstiltak og økt privatisering, med hensikt å betjene utenlandsgjelden.

For å få satt ut i livet denne fattigdom-skapende politikken, støtter Vesten systematisk undertrykkende regjeringer. De angriper andre lands ledelse, inkludert folkevalgte regjeringer som gjennomfører reformer, omfordeler velstand og viser motstand mot utenlandsk utbytting. Ofte har dette medført støtte til høyrevridde kupp eller militær intervensjon. Vesten selger, gir lån eller gir til og med – våpen til slike regimer, og våpenhandelen har blitt en stor industri.

Les om hvordan spørsmålet om hva som skal til for å være norsk preger debatten: Norsk nok

Plyndring av verdier
Rike land fortsetter å utnytte resten av verdens velstand og ressurser. Hungeren etter olje har vært en tilbakevendende årsak til intervensjoner i Midtøsten og andre steder. Etterspørselen etter coltan, en typev malm brukt i mobiltelefoner og spillkonsoller, har ført til konflikt i østlige Kongo, hvor millioner har dødd.

I Senegal stjeler europeiske kommersielle fiskeflåter fisk fra farvannet til lokale fiskere. Dermed fjerner de levebrødet til fiskerne i Senegal, som ender opp med å bruke båtene sine til å transportere flyktninger til Kanariøyene for å veie opp for de tapte inntektene.

Andre steder i Afrika drives småbønder vekk fra landet sitt på grunn av plantasjer ment for grønnsaker til et vestlig marked. Klimaforandringer skjer som en følge av vestlige eliters forbruk og det tilsynelatende uimotståelige presset fra drivstoff-lobbyister. Dette fører til en gradvis økning av ørkendannelse og andre problemer for de rurale populasjonene, som får vansker med å klare seg.

Vesten må innse sine egne feil
I det siste har verden vært gjennom det som har blitt beskrevet som den største flyktningkrisen siden 2. verdenskrig. Mange krever at denne må stoppes, ikke på grunn av lidelsen den påfører flyktningene, men på grunn av byrden flyktningene representerer for mottakslandene.

Flertallet av flyktningene som kommer eller prøver å komme til Europa er syrere. Krisen i Syria har vært spesielt stor. De siste fire årene har nesten halve Syrias befolkning på 22 millioner migrert, blitt drept eller fortsetter å flykte innenfor Syrias egne landområder.

Vesten har gjort mye for å fyre opp under veksten til Islamske fundamentalister, især ISIS, noe som har forverret krigstilstanden i Syria. Fundamentalistiske grupperinger, inkludert grunnleggerne av Al-Qaeda, har mottatt støtte, penger og våpen fra USA og Storbritannia, som en motvekt til trusselen de oppfattet kom fra venstresiden i landene.

Tidligere statsminister Tony Blair har benektet at invasjonen av Irak, støtte til israelsk okkupasjon av Palestina, rasisme og volden mot muslimske immigranter i Storbritannia (inkludert segregering i forhold til bolig og skole) har noe som helst å gjøre med veksten i fundamentalisme. Dette er ikke troverdig.

Les om økt vold i Europa: Volden mot flyktninger øker i Tyskland

Nei til militær intervensjon og utenlandsbistand
På britisk høyreside mener mange at flyktningkrisen kan ordnes ved å stoppe krigen i Syria, for eksempel med en militær intervensjon. Det er på tide at Vesten våkner opp til lærdommen at militær intervensjon bare vil skape flere problemer – ikke bare død, lidelse og kaos, men også sinne og fremmedgjøring blant muslimer over hele verden.

Videre er høyresidens resept for ”å fjerne årsaken til flyktningstrømmen” en styrking av såkalt utenlandsk bistand. I Vest-Afrika har franske autoriteter kalt denne utenlandsbistanden for ”utvikling i partnerskap”, altså hjelp som er betinget av at afrikanske regjeringer forhindrer innbyggerne i å emigrere (på tross av dette går på tvers av de universelle menneskerettighetene). I Libya og andre nordafrikanske land blir regjeringene betalt for å bygge forvaringssentre og på andre måter forhindre landflyktige fra å flytte nordover.

Bistand i sin tradisjonelle form har uten tvil ført til mer fattigdom enn lindring. Utenlandsbistand brukes for å promotere utenlandske firmaers interesser, noen ganger for å støtte prosjekter som tvinger lokalbefolkningen til å flytte, men som først og fremst tvinger regjeringene til å kutte i offentlige utgifter for å betjene utenlandsgjelden. Med mindre hjelpen forandrer seg radikalt, vil den fortsette å føre med seg mer vondt enn godt.

De pengene som migranter sender hjem – penger de for det meste tjener på å utføre dårlig betalte jobber – overgår ikke bare utenlandsk bistand med to eller tre ganger, men er også overlegent på en annen måte: de sendes uten betingelser, går rett til dem som trenger det og må ikke tilbakebetales.

Hva er løsningen
Hvis vestlige regjeringer virkelig ønsket å minske antallet mennesker som prøver å finne trygghet i Europa, med de lidelsene som følger av dette, ville de avstått fra å invadere andre land, sluttet å gjøre folk fattige, stoppet med å gi våpen til undertrykkende regimer som samarbeider med Vesten, latt være å forlange neoliberalistisk politikk som skaper ulikhet og fattigdom og, ikke minst, sluttet med å ødelegge verden gjennom forbruk av fossilt brensel.

De kunne også avskaffet innvandringskontroll. Innvandringskontroll er forståelig utelukkende på grunn av rasisme. Regjeringer hevder de må være tøffe mot immigranter for å motvirke rasisme, men drives i virkeligheten selv nettopp av den samme rasismen. Innvandringskontroll legitimerer argumentene til rasister og får det til å virke som om den eneste måten å vinne stemmer, er ved å komme rasistene i møte.

Innvandringskontroller må opphøre
Men den nye og massive støtten for flyktninger i Europa viser at dette ikke er tilfelle. Mange har et overdrevent og uvirkelig syn, som politikere og tabloider spiller på, når det gjelder antallet flyktninger, deres kriminelle tendenser, deres effekt på sysselsettingen og på lønnsnivået. Å avskaffe innvandringskontroll, ved å anerkjenne at dette skaper lidelse for medmennesker, ville vært en god måte å slå tilbake mot rasismen og erstatte denne med økt solidaritet.

Å avslutte innvandringskontrollene ville uten tvil føre til noe økning i innvandringen og et fortsatt behov for medmenneskelighet. Men avskaffelse av innvandringskontroll ville ikke bety at millioner av mennesker ville flytte til Europa eller Nord-Amerika. Få mennesker velger å forlate sine familier og lokalsamfunn i bytte mot en usikker fremtid.

Migranter kommer for å få seg en jobb. Flyktninger kommer fordi de er på desperat flukt fra krig, undertrykking, og fattigdom. Mange ville returnert hjem hvis de var frie til å komme og gå, men de er fanget i en felle. I Storbritannia og i USA, hvor den meksikanske grensen blir stadig vanskeligere å krysse, må migranter etablere seg permanent og ta med seg familiene.

Avskaffelse av innvandringskontroll burde ikke være en økonomisk avgjørelse, men sannheten er at flyktninger og migranter bidrar til et lands velstand og offentlige finanser. Immigrasjon føyer seg ikke bare inn i næringslivets interesser.

Migrasjonen vil ikke ta slutt
Mye forskning viser at immigrasjon over tid fører til flere ansettelser og høyere lønninger. Truslene innvandrerne hevder å representere for lønn og arbeid til lokalbefolkningen, baserer seg på ekstreme risikovurderinger og representerer sannsynligvis midlertidige forhold.

Selv Migrasjonsvakten i Storbritannia, en organisasjon med tilknytning til den rasehygieniske bevegelsen, erkjenner at immigrasjon øker den generelle velstanden og inntekten.

Problemet med innvandring for Migrasjonsvakten og andre er ikke økonomisk, men knyttet til ”det sosiale lim” – bevaringen av den hvite rases renhet – hva nå enn det er.

Lignende konklusjoner fantes før kontrollen med immigranter fra Storbritannias tidligere kolonier ble introdusert i 1962. Statlige rapporter viste at det ikke var mulig eller ville være svært vanskelig å assimilere immigranter fra Asia og Karibien. Det ble imidlertidig ikke funnet noen økonomisk grunn for å ekskludere dem.

Uansett fungerer innvandringskontroll bare så langt. Det meste av det undertrykkende apparatet som blir brukt til å skremme migranter fører ikke til at de stopper å komme, heller medfører det økt lidelse og flere dødsfall. Regjeringer bruker milliarder på gjerder og murer, på forvaringssentre og fengsler, på ansatte i migrasjonsapparatet, politi og private aktører på sikkerhetsmarkedet, på byråkratiet som skal spore opp migranter og oppdager falske dokumenter, og til og med til å hjelpe til dem som søker asyl. Pengene kunne blitt brukt på en mer hensiktsmessig måte.

Gode flyktninger, slemme migranter
Det faktum at folk som kommer til Europa nå i det minste anses å være flyktninger, ikke bare ”ulovlige immigranter,” slik de vanligvis ble omtalt tidligere, er et lite fremskritt. Det er faktisk ingen ”lovlig” måte for flyktningene å komme til Europa. Stadig bedre kontroller av falske dokumenter har tvunget mange flere flyktninger til å reise skjult, som regel ved hjelp av såkalte menneskehandlere.

Den økte velviljen til flyktninger, spesielt syrerne, har medført en differensiering mellom flyktninger som er velkomne og økonomiske migranter, som det slås ned på. Slik hevdes det at man kan ta mer hensyn til flyktningene som fortjener å bli tatt på alvor.

Den britiske regjeringen, under press fra folkelige kampanjer, sier nå at de vil ta inn 20 000 syrere av humanitære årsaker, i opptil fem år. Hvis flyktningene mislykkes å bevise at de trenger asyl, vil de bli deportert, inkludert barn som etter hvert fyller 18. Årsakene som blir gitt for å nekte flyktningene status er ofte latterlige (som at, ”du kunne ikke ha klart å flykte over den elven, siden det er krokodiller i den”, noe det faktisk ikke er). Saksbehandlere i immigrasjonsverket får kvoter på antallet søkere de må si nei til.

Den tyske regjeringen, som har sagt de kan ta inn mer enn 500 000 asylsøkere hvert år, gir flyktningstatus til 87 prosent av syrerne som søker om det. Hva så med de gjenværende 13 prosentene? Sendes de tilbake til Syria? Blant de andre som gjør krav på asyl i Tyskland, er det bare 40 prosent som godkjennes. Hvordan kan autoriteter i Tyskland, Storbritannia, og andre steder vite hvem som fortjener det og ikke? Selv om myndighetene hevder å være rettferdige, er de eneste menneskene som virkelig vet om de trenger å flykte, flyktningene selv.

En politikk for økt lidelse
Volden mot flyktninger og migranter, kostnadene i menneskelig lidelse og død, i tillegg til de økonomiske kostnadene, eskalerer i et håpløst forsøk på å stoppe og holde tilbake et relativt lite antall mennesker. Rundt 310 000 syrere regnes for å ha krysset Middelhavet til Europa i 2015, av i alt 626 000 migranter.

Dette er bare en liten andel av dem som ikke kom lengre enn til Syrias naboland. Det er også et lavt antall sammenlignet med den europeiske populasjonen på 503 millioner. I 2015 anslås rundt 2 500 mennesker å ha druknet mens de prøvde å krysse Middelhavet i små båter. I Calais, en havneby nær den korteste distansen mellom Frankrike og Storbritannia, sies 3 000 mennesker å ha prøvd å migrere til Storbritannia.

Troen på at menneskerettigheter blir mer respektert i Storbritannia enn andre steder, blir uten tvil styrket ved den forkastelige brutaliteten migrantene møter i Calais. De blir utsatt for grov vold av Frankrikes brutale politi, som samarbeider med de britiske i å forhindre dem i å forlate Frankrike. De utsettes for gass og slag, får ødelagt sine midlertidige campingplasser og jager dem fra midlertidige boliger laget av støttespillere. De britiske myndighetene har brukt 35 millioner pund på å bygge piggtrådgjerder samt utstyre havna med teknologi for å oppdage migranter som har klart å komme seg inn i eller under lastebiler.

Les om mennesker vi «ikke vil ha»: Vagabonden, tiggeren og gjøgleren – de ubehagelige andre

Grensene må åpnes
De som lenge har støttet flyktninger og migranter, og som kjenner lidelsene flyktningene opplever, begynner å øyne håp i de endrede holdningene hos mange andre som, kanskje for første gang, innser at de deler en felles menneskelighet med dem som flykter fra forfølgelse, krig, og fattigdom. De begynner kanskje også å dele synet på politikken til organisasjoner som No Borders, som siden 1990-tallet, har vært stilt seg bak fri bevegelse og alles rett til selv å velge hvor de vil leve og jobbe.

Frivillige i Secours Catholique i Calais som prøver og kanskje ikke lykkes i å skaffe opphold til migranter som er strandet der, svarer også når de blir spurt hva løsningen er, at den eneste løsningen er avskaffelsen av landegrenser. Frivillige i CIMADE, en statlig-støttet organisasjon som hjelper flyktninger og med offisielle rettigheter til å besøke oppholdssentrene i Frankrike, støtter i økende grad synet på at den eneste løsningen er avskaffelsen av landegrensene.

For mange virker dette perspektivet virkelighetsfjernt. Innvandringskontroll ser ut til å være skrevet i stein, en politikk som tilsynelatende uunngåelig er knyttet til kapitalismens overlevelse. Men innvandringskontroll er et relativt nytt fenomen.

I Storbritannia ble innvandringskontroller først innført etter at høyreekstreme grupper gjennomførte vellykkete kampanjer mot ”de fremmede” i 1905 og mot borgere fra de tidligere britiske koloniene i 1962. Også politikere i sentrum argumenterte i starten med at denne politikken var utenkelig og irrasjonell. Noe som stemmer på en prikk. Innvandringskontroller bør ende i historiens søppelbøtte og stemplet for det de er, et ondskapsfullt, men relativt kortlivet, avvik i det tjuende århundret.

Teksten ble først publisert på nettsiden The Jacobin.

Oversatt fra engelsk av Kristoffer Andersen

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.