I 1978 kjøpte mora mi seg en treroms leilighet av god standard, i et barnevennlig nabolag i utkanten av Trondheim. Hun fikk eget soverom, og det var varme i alle rom.
Borettslaget var da relativt nytt, og leiligheten lå på bakkenivå, med egen hage på begge sider. Blokkene var anlagt omkring bilfrie tun, rundt var det store friområder og marka var bare et par steinkast unna. Inn i mellom boligfeltene var det fotballbaner, nybygde lekeplasser, splitter nye skoler og barnehager.
I forhold til det arbeiderklassen hadde måtte ta til takke med bare noen år tidligere, lå alt til rette for et godt bomiljø for barn og voksne. Og alle fikk være med. Den gangen eksisterte det en boligpolitikk med Husbanken og prisregulering som to sentrale elementer. Visst var det noen penger som ble utvekslet under bordet. Men likevel, mora mi, som da var uføretrygdet og alene med to små barn, fikk være med. 28 000 kroner kostet det den gangen. Det hadde hun ikke hatt muligheten til i dag.
Du kan si mye om 70-tallet. Homofili var knapt lovlig, og pappapermisjon var like fjernt som mannen i månen. Men jeg tror ikke jeg idylliserer for mye når jeg sier at på tross av at mora mi var alene og på trygd, så opplevde jeg ikke som barn at det var vesentlige forskjeller mellom meg og kompisene mine på tunet. Jeg vil si jeg var heldig som vokste opp på 70-tallet. I dag hadde vi ikke vært en del av fellesskapet på denne måten. Min oppveksthistorie hadde vært annerledes. I dag hadde vi vært det Bergen kommune kaller ”vanskeligstilte på boligmarkedet”. Sosialt sett hadde vi falt ned i en helt annen kategori mennesker. Vi hadde levd blant taperne på boligmarkedet, og sannsynligvis på mange andre områder.
Det gjør meg trist å tenke på alle ungene som i dag vokser opp i vanskeligstilte familier på grunn av mangelen på boligpolitikk. Det gjør noe med sjølbildet til både barn og voksne, det å befinne seg blant de laveste. Og det som gjør meg forbannet er at dette har vært en ønsket politikk fra nærmest samtlige politiske partier. Etter at boligmarkedet ble deregulert har prisene steget med 430 prosent de siste 20 årene. Det sier seg sjøl at mange må falle utenfor, og at familier som den jeg vokste opp i, blir sjanseløse. De kan håpe på å få tildelt en kommunal leilighet der det tilfeldigvis skulle dukke opp noe som er ledig. Men sjansene er små. Ifølge kommunens hjemmesider er det flere som hvert år søker enn antall leiligheter som fins, og det står at det ”kan være svært lang ventetid”.
Trolig er det det private leiemarkedet som for mange gjenstår som eneste alternativ. Der er det seriøse aktører, men også mange useriøse som ikke går av veien for å utnytte folk på det groveste. Og prisnivået er uansett helt vilt. Norge er et mye rikere samfunn i dag enn det var for 40 år siden. Det burde være fullt mulig å gi alle folk gode vilkår på et så grunnleggende område. Men da må det bli enighet om at bolig må være noe mer enn marked. Får vi et politisk flertall for dette, går det an å begynne å diskutere konkrete løsninger.
Når investorer og privatpersoner kan tjene seg rike på kjøp av boliger for utleie, må det være mulig for kommunen å kjøpe leiligheter og leie ut til kostpris, hvis det er politisk vilje. Da kunne kommunen bidratt til å senke utleieprisene. Da hadde det vært mulig å skape en prisregulert boligsektor utenfor markedet, som gjorde det lettere å etablere seg. Og da hadde det også vært mulig å fjerne skattesubsidiene som blir bolighaiene til del.
Bankdirektørene og meglerne har fått lov til å gni seg i hendene lenge nok, det er på tide å ta grep!
