Økonomifaget – hvor metode er viktigere en virkeligheten

Foto: Joakim Møllersen

Ensrettingen i økonomifaget er antiakademisk, mener Roman Eliassen, forfatteren av "Hysj vi regner, hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten".

Nyhet
Om Nyhet (458 artikler)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på [email protected]

Av Joakim Møllersen (tekst og foto)

I den nyutgitte boka «Hysj, vi regner – hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten» argumenterer Roman Eliassen for hvordan dårlige metoder, urealistiske forutsetninger og monotone modeller gjør at økonomifaget slik det undervises på norske universiteter gjør økonomer dårlig rustet til å forstå økonomien og verden vi lever i. Dette mener han gjør at vitenskapen ikke skrider framover og at hendelser som finanskrisa, med sine massive sosiale konsekvenser, lettere vil inntreffe.

Fagkritikken retter seg mot det han ser som en rigid modellverden hvor kun én økonomisk skole slipper til å læreplanen, på tross av at det som i samfunnsvitenskaper flest finnes et vell av dem. Eliassen skreiv sin masteroppgave ved Universitetet i Bergen om pluralisme i økonomifaget og mangelen av dette på læreplanene. Han er i sluttfasen på doktorgraden som handler om det samme.

— Hvorfor skreiv du egentlig denne boka?

— Det begynte vel med min studiestart ved samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen i 2008, omtrent samtidig med at finanskrisa slo ut i full blomst. Jeg regnet med å lære om dette, om årsakene, men ingen snakket om krisa på forelesningene. I tillegg reagerte jeg på at alle modellene på studiet var basert på samme matematiske metode, både teoretiske og de i anvendt økonomi. Det var lite diskusjon av aktuelle politisk-økonomiske problemstillinger. Jeg synes det var verdt en påpekning, for å si det sånn.

— Du kritiserer økonomifaget for manglende metodologisk variasjon, men samtidig for å ha et annet forhold til metodologi andre samfunnsfag. Kan du utdype?

— Innenfor den typen samfunnsøkonomi som læres bort på universitetene i Norge – og mesteparten av verden – er én bestemt metodologi fullstendig dominerende. Gaute Torsviks introduksjonsbok i faget for eksempel, den definerer til og med faget ut i fra metoden, ikke, slik vanlig er i andre fag, ut i fra hvilke fenomener og deler av verden man setter seg som mål å beskrive.

— Etter å ha lest både fagets forsvarere og dets kritikere har jeg kommet fram til at de er enige om at det hviler på tre fundamenter:

1) En formalisme som sier at faget bør ikles en bestemt matematisk form.

2) Likevektsfetisjisme: at økonomiske analyser bør ta utgangspunkt i å finne en likevekt.

3) Metodologisk individualisme: At økonomiske fenomener bør forklares med utgangspunkt i individers adferd.

— At man har dette strenge rammeverket gjør at man bare analyserer ting som passer inn i det og utelater alt annet. Ta John Maynard Keynes som eksempel; hans tanker om usikkerhet er svært viktige, men siden usikkerhet ikke kan kvantifiseres utelates det, eller man erstatter det med risiko, som slettes ikke er det samme, da risiko kan sees på som sannsynligheten for at noe inntreffer, men poenget er jo nettopp at vi som regel ikke kjenner disse sannsynlighetene.

— På hvilken måte er disse fundamentene et problem i for faget?

— For å ta det siste først: metodologisk individualisme er ikke nødvendigvis et dumt prinsipp, men følger man dette i praksis får det uheldige konsekvenser. Individer ses i stor grad som isolerte og uavhengige av hverandre. Preferanser tas som gitt, men vi vet jo utmerket godt at for eksempel reklame er noe som fungerer nettopp for å endre på preferansene våre.

— Likevekt er stillstand, balanse. Det er problematisk at man ser på økonomiske systemer som noe som søker seg mot stabilitet da dette ikke syens å være i samsvar med den ustabile økonomien vi lever i. Ustabilitet forklares som sjokk, ytre uforutsette påvirkninger. Den heterodokse økonomen Hyman Minsky sier at kapitalistisk økonomi er iboende ustabil. Man må begynne å se på ustabiliteten som endogen, ikke eksogen. Det må altså tas høyde for at dette er et naturlig resultat av det kapitalistiske systemets virkemåte, ikke som ekstreme og uventede fenomener.

— De individuelle valgene er også et stort problem når det kommer til finansmarkedene og hvordan problemene i disse ledet opp til finanskrisa. Aktører i disse markedene påvirker hverandre, de handler til en viss grad i flokk. De er ikke uavhengige av trender eller hva som står i finanspressen. Mange økonomer ser på finansmarkedene som effektive. Mange aktører tar feil, men i gjennomsnitt har de rett i sine prediksjoner antas det. Hvis dette stemte hadde ikke finanskrisa oppstått.

— Økonomifaget blir kritisert for urealistiske forutsetninger i modellene sine og at disse forutsetningene går igjen. Du er inne på at det utelukkes at preferanser kommer fra og at valg tas i en sosial kontekst, vi har den såkalte nyttemaksimerende konsumenten som tar sine valg kun ut i fra egen nytte, man har markeder som tenderer mot likevekt og i stor grad er selvregulerende. I tillegg ser man på all skattelegging og påfølgende statlig forbruk og investeringer som velferdstap. Jeg regner med at begynner å røske i ryggraden til flere ganske tidlig i dette spørsmålet. Det ligner ganske mye på en liberalistisk forståelse av hva mennesker er og hvordan økonomien fungerer, gjør det ikke?

— La det være klart at økonomisk teori aldri kan være politisk nøytral. Dette er en av grunnen til at man trenger flere perspektiver inn på læreplanene. Den matematiske formen gjør at man ikler seg et skinn av nøytralitet. Den matematiske stilen og sjargongen økonomer bruker i sin fagliteratur gjør de til en viss grad også immune mot kritikk da de stenger ute de som ikke har brukt år på å studere det sammme som oss. Men den rådende økonomiske metoden kan også brukes til å forsvare store statlige inngrep, og til og med en planøkonomi om man bare prøver hardt nok. Det sentrale med min kritikk er at den er metodologisk, ikke ideologisk. Man kan selvsagt spekulere i om faget har en ideologisk funksjon, men det ligger utenfor mitt prosjekt.

— Når man sier kritikk av økonomifaget mener man egentlig kritikk av en spesiell skole innenfor faget, ikke sant?

— Ja, og det jeg argumenterer for er en pluralisme på læreplanen, at man skal få inn flere skoler i undervisninga. Man har en marxistisk, en post-keynesiansk og en østerriksk, institusjonsøkonomi, feministisk økonomi, og en økologisk økonomiskole blant annet, men studerer man samfunnsøkonomi kan man fullføre en mastergrad uten å vite at disse eksisterer. Man underviser i én skole, den nyklassiske, og framstiller det som om det representerer en hel faggren.

— I statuttene til de fleste universiteter er nettopp pluralisme og fagkritikk noe de holder opp som hellige verdier. Motstridende verdensanskuelser og metoder skal sammenlignes, settes opp mot hverandre og dissekeres. Kan man si at økonomifaget slik det presenteres ved norske undervisningsinstitusjoner er anti-akademisk?

— Ensrettingen er absolutt anti-akademisk! Man kan si at det man ender opp med er et slags fagbrev, men økonomi bør ikke være en profesjon på denne måten. Vi snakker om universiteter her og da forventes det noe annet. Det generelle problemet er mangelen på perspektiver.

— Hvordan har tilbakemeldingene vært på utgivelsen av denne boka og på den fagkritikken du tidligere har kommet med?

— Jeg skulle jo ønske at kritikken ble imøtegått, at vi kunne ha en debatt om disse tingene, men når jeg blir kritisert er det gjerne ikke basert på det jeg har skrevet, eller det blir bagatellisert. Det er motvilje blant forsvarerne av faget og det synes jeg er dumt.

— Du skriver nå på en doktorgrad om pluralisme i økonomifaget og mangelen på sådan ved de fleste utdanningsinstitusjoner. Det gjør du ved Anglia Ruskin University i England, tror at du kunne gjort det ved et norsk universitet?

— Nei, det tror jeg ikke. Det er jo ikke noe jeg kan bevise, men mitt klare inntrykk er at slikt ikke er spesielt velkommen. Det finnes kritiske stemmer, men det er vanskelig å drive fagkritikk og det er vanskelig for heterodokse økonomer å slå seg opp i akademia.

— Min grunnleggende holdning er at vi lever i en verden av usikkerhet. Vi kan aldri vite hvilke teorier som i dag er korrekte, til en viss grad kan vi vite om noen er feilaktige. Kun i konkurranse med andre perspektiver kan man belyse svakheter og skride framover. Selv i den katolske kirke har de jo djevelens advokokat når de skal kanonisere helgener, og det med god grunn.

— Så uavhengig av hvem som faktisk har rett handler dette i bunn og grunn om oppheve et meningsmonopol som innehaverne knapt anerkjenner at eksisterer?

— Selv når alt tilsynelatende fungerer må man bli utfordret! Man må huske på hvorfor man tror det man tror, hvis ikke blir det til slutt bare dogmer. En reell stillingstagen kan kun nås ved å se at man har forskjellige muligheter.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Rolf Kenneth Myhre

    Den franske økonomen Thomas Piketty kritiserer i innlednings- og i konklusjonskapittelet i sin bok «Kapitalen i det 21. århundre» (2013) den rådende trenden innen økonomifaget som vil isolere seg fra virkelighetens sfære. Økonomifaget løsrevet fra politisk, historisk, sosial, menneskelig og økologisk kontekst blir imidlertid bare en verdiløs og virkelighetsfjern lek med tall og teorier. Han skriver:

    «Økonomifaget har ennå ikke kommet seg over sin barnslige fascinasjon for matematikk og rent teoretiske spekulasjoner som ofte er svært ideologiske, på bekostning av historisk forskning og samarbeid med andre samfunnsvitenskaper. Alt for ofte er økonomer mest opptatt av små matematiske problemer som ikke har noen interesse for andre enn dem selv. Dette gjør det lettvint for dem å få sin virksomhet til å fremstå som vitenskapelig, samtidig som de unngår å måtte svare på mer kompliserte spørsmål fra omverdenen… [s. 58]

    «Sannheten er at økonomifaget aldri burde ha søkt å skille seg fra de andre samfunns-vitenskapene, og at det ikke kan videreutvikle seg annet enn i tett samarbeid med dem. Samfunnsvitenskapene besitter alt for lite kunnskap til at det er verdt å kaste bort tiden på splid.» [s. 59]

    «Økonomene har i lang tid forsøkt å definere identiteten sin på grunnlag av sine antatt vitenskapelige metoder. I realiteten baserer disse metodene seg hovedsakelig på en ukritisk bruk av matematiske modeller, som for økonomene ofte bare fungerer som et påskudd for å fremheve seg selv og tilsløre innholdsløsheten i det som sies. Man har brukt og bruker stadig alt for mye energi på rene teoretiske spekulasjoner, uten at det er klart definert hvilke økonomiske forhold man søker å forklare eller hvilke sosiale eller politiske problemer man søker å løse.» [s. 693]