I dag, den 15. februar, er det 10 år siden folk over hele verden fylte gater og torg i et forsøk på å hindre den varslede krigen mot Irak.
I Oslo fylte vi Youngstorget så fullt at det begynte å bli farlig trangt å stå der. Vi hadde selvtillit, for det var vi som representerte holdningene til flertallet i verden og i Norge, men vi var også redde, engstelige for den retningen Bush og de nykonservative i USA førte verden inn i.
I Norge gikk anslagsvis 130.000 mennesker, halvparten av dem i Oslo, ut i gatene for å rope ut sitt Ingen krig mot Irak! Over hele verden deltok anslagsvis 20-30 millioner mennesker i antikrigsdemonstrasjoner. I Spania 4-5 millioner, i Roma tre millioner og i London to millioner. På Kanariøyene alene marsjerte 200.000 mennesker.
Størrelsen på protestene overgikk lett motstanden mot Vietnamkrigen – selv på sitt høyeste nivå.
I løpet av noen få måneder sank sympatien til USA, som etter 11. september var rekordhøy, til et historisk lavmål. I en undersøkelse fra denne tiden, som involverte en halv million europeere, spurte Time Magazine hvilket land som representerte den største trusselen mot fred: 5,8 prosent svarte Nord-Korea, 6,8 prosent Irak og 87 prosent USA.
«Allerede ved årsskiftet 2001-02 erklærte Bush at Krigen mot terror ikke var over med krigen i Afghanistan. 2002 ville bli et krigsår, erklærte han.»
Nye grupper av folk fant hverandre i felles motstand. Artister laget antikrigslåter, diktere nektet å stille i Det hvite hus, Sean Penn reiste til Bagdad, lokomotivførere nektet å transportere krigsmateriell i Skottland, havnearbeidere erklærte at intet krigsmateriell skulle forlate italienske havner, historikere gikk mann av huse og skrev under på antikrigsopprop, bestemødre møtte opp for fred på Karl Johan, 11/9-ofre sa ”not in my name” og Robin Cook, UKs utenriksminister gikk av rett før Bagdad falt. Hans siste ord som utenriksminister var: ”Irak har høyst sannsynlig ingen masseødeleggelsesvåpen i noen meningsfull betydning av ordet”.
Også internt fikk Bush kritikk. Senator Robert Byrd traff stemningen: ”Jeg ville stilt spørsmål ved dømmekraften til enhver president som utbasunerer at et massivt og uprovosert militært angrep på en nasjon med mer enn 50 prosent barn, ’er en del av vårt lands høyeste moralske tradisjon.’ Denne krigen er ikke nødvendig»
Min historie om 15. februar starter omtrent ett år før gigantdemoen, et år der jeg brukte store deler av min våkne tid på å argumentere og mobilisere mot krig.
Den 11. september 2001 sprengte terrorister Twin Towers i New York City. USA fikk raskt med seg Norge og andre land mot Afghanistan, et land som hadde lite med terrorangrepet å gjøre. Men Bush-administrasjonens offensiv endte ikke der. Allerede ved årsskiftet 2001-02 erklærte Bush at Krigen mot terror ikke var over med krigen i Afghanistan. 2002 ville bli et krigsår, erklærte han. Tidlig på våren samme år varslet Bush, visepresident Cheney og utenriksminister Powell at Irak sto for tur. Landet tilhørte ondskapens akse (axis of evil), som for øvrig besto av Iran og Nord-Korea.
Den samme våren begynte jeg å argumentere i Antikrigsnettverket, som besto av et femtitalls organisasjoner, for at vi måtte mobilisere mot en kommende krig mot Irak. På den tre dager lange Antikrigskonferansen, som jeg koordinerte på vegne av nettverket i mars, arrangerte vi blant annet et møte som het Sanksjoner og nye krigstrusler mot Irak. Jeg mente at Antikrigsnettverket burde vende oppmerksomheten over mot den nye faren. På et styremøte foreslo jeg at vi burde skrive en resolusjon mot den kommende irak-krigen.
”Jeg mener man må ta USAs toppolitikere på ordet. Når visepresident Dick Cheney sier at en ny krig i Irak er uunngåelig (inevitable), da må vi ruste for det. Vi håper jo selvsagt at det ikke skal skje, men ikke å forholde seg til det vil være ansvarsløst og naivt… Ved neste krig bør vi handle raskest mulig for å mobilisere flest mulig. Det betyr at vi allerede nå bør starte diskusjonen om det politiske innholdet i mobiliseringsgrunnlaget.”
Jeg fikk ikke gjennomslag umiddelbart. Arnljot Ask, som jeg senere har samarbeidet mye med og som var internasjonal sekretær i daværende Rød valgallianse (forløperen til partiet Rødt), mente jeg var ”panisk” og ”masete”.
Hans respons var: ”Hva antikrigsnettverket mener om en kommende Irak-krig er vel ingen oppsiktsvekkende nyhet i dag som media ville slå opp. For tiden er jo også Petersen og Bondevik mot det! Det blir bare pliktøvelse til innvortes bruk å lage egen resolusjon om dette når aviser også utover venstresidas er fulle av antikrigskommentarer.”
Krigspropagandaen fra Det hvite hus var likevel ikke til å ta feil av, og i mai arrangerte Antikrigsnettverket et åpent møte om Irak.
Den 7. september arrangerte nettverket en punktmarkering mot en kommende Irak-krig, og jeg var talsperson. Mobiliseringsteksten til demonstrasjonen konkluderte med disse ordene: USA sender nå ut et signal til statsledere i Vesten og i Midtøsten: Du kan legge tvilen til side – det blir krig i Irak!
Men den avgjørende hendelsen, som overbeviste en kjerne av nordmenn om å trø til for en større antikrigsmobilisering her til lands, skjedde i Firenze. Under Det europeiske sosiale forumet senhøsten 2002 fikk representanter fra den norske venstresiden seg et kraftig spark bak i form av en gigademonstrasjon mot krig. Floden som marsjerte i gatene talte et sted mellom en halv og en hel million mennesker. Vi ble klappet frem, og på talløse bannere sto det å lese: «No a la guerra», eller rett og slett bare «Pace» (fred).
Under det samme forumet ble beslutningen fattet om 15. februar som den store mobiliseringsdagen. Det skjedde på Fortezza da Basso, en festning fra 1500-tallet, hvor 30.000 forumdeltakere lærte av hverandre og planla veien videre for de sosiale bevegelsene. Jeg deltok selv på det aktuelle møtet. Vi var ca 30 aktivister fra ulike europeiske land som satt i det spartansk utstyrte lokalet. Stemningen var utålmodig, og flere var redde for at angrepet ville starte før vi rakk å lage en internasjonal styrkemarkering.
Italienske sosialister og fredsaktivister argumenterte for at vi trengte en stor demonstrasjon snarest. Representanter fra britiske Socialist Workers Party insisterte på sin side for at vi ikke måtte forhaste oss, men at vi trengte tid til å mobilisere. Britene lyktes i å overbevise resten, og vi ble enige om 15. februar.
Under protestene mot EU-toppmøtet i København måneden etter, sluttet også representanter fra USA og Filippinene seg til mobiliseringsdatoen. Fra da av tok mobiliseringen sitt eget liv. Under en antikrigssamling i Kairo rett før julen 2002 stilte 400 representanter fra ulike land i Midtøsten og Asia seg bak mobiliseringen. De erklærte sin støtte til det irakiske folket og for Palestina. De oppnevnte et styre ledet av den legendariske tidligere algeriske presidenten og antikolonialisten Ahmed Ben Bella.
Så under Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil sluttet representanter fra alle verdensdeler seg til mobiliseringen. Vi visste den kom til å bli enorm, og jeg var i skyene. Jeg sto midt oppe i det hele og følte som om jeg var med å styre begivenheter som ville forme fremtiden på en avgjørende måte. Jeg ringte til skoler, bestilte busser, organiserte aktivistmøter, besøkte moskeer og bestilte først 50.000 løpesedler og deretter 50.000 løpesedler til, som alle ble delt ut.
Inspirert av mobiliseringen under i Firenze, tok flere av oss som hadde vært med på Det europeiske sosiale forumet initiativet til å danne den nye paraplyorganisasjonen Fredsinitiativet mot Angrepskrig, som erstattet Antikrigsnettverket og åpnet for nye krefter. Fra første stund raste innmeldingene inn. Politisk spant de seg fra ytre venstre til Unge Venstre, der var 4H, Bondekvinnelaget og kvekerne i skjønn forening med 16 forbund i LO, de store humanitære organisasjonene gikk hånd i hånd med kristne, muslimske og buddhistiske organisasjoner. Og selvsagt the usual suspects, Norges Fredsråd og Attac. 160 organisasjoner stilte seg bak mobiliseringen. Talspersoner var NRK-kjendisen Petter Nome og Ingrid Fiskaa fra SV, som for øvrig lå på hele 21 prosent oppslutning i meningsmålingene. Nome på sin side tok initiativet til et opprop rettet mot det amerikanske folket, som svært tydelig gjorde det klart at antikrigsmobiliseringen ikke var anti-amerikansk, men anti-Bush.
«krig sprang logisk ut av rivaliseringen om ressurser og profitter som eksisterer under kapitalismen, også kalt imperialisme. Stikk i strid med hva de økonomiske og politiske elitene sa, at globaliseringen ville bidra til mer fred, mente vi den ville øke sjansen for krig.»
Fredsinitiativet på Blindern gjorde en kjempeinnsats. Anført av Andreas Ytterstad arrangerte de et par uker før 15. februar et stappfullt møte i det største auditoriet på universitetet, med blant annet Johan Galtung, Desmond Tutu og Asian dub foundation på videohilsen, den politiske aktivisten Gigi (som satt to år i fengsel etter EU-protestene i Gøteborg) og Abid Raja, (World islamic mission), som fremførte sin krigsmotstand på rim.
På den store dagen samlet studentene seg på Universitetsplassen og gikk samlet til Youngstorget. Det gjorde også hundrevis av folk både fra Gamle Oslo og Grunerløkka.
Der holdt blant annet Kristin Halvorsen, Trond Giske, representant fra Islamsk råd, Lena Larsen, og biskop Gunnar Stålsett, appeller.
I byer og tettsteder over hele landet demonstrerte folk mot krig, anslagsvis 130.000 mennesker, inkludert 15 000 i Bergen, 15-20 000 i Trondheim og 10 000 i Stavanger. Norgeshistoriens til da største demonstrasjon!
Organisasjonen jeg var aktiv i, Internasjonale sosialister, argumenterte politisk for at krig ikke først og fremst handlet om en irrasjonell president eller var et produkt av menneskelig natur. Derimot mente vi at krig sprang logisk ut av rivaliseringen om ressurser og profitter som eksisterer under kapitalismen, også kalt imperialisme. Stikk i strid med hva de økonomiske og politiske elitene sa, at globaliseringen ville bidra til mer fred, mente vi den ville øke sjansen for krig. Årsaken var at globaliseringen førte til økt rivalisering mellom nasjonalstatene, som måtte steppe inn der konsernene var i en knipe. Og siden statenes virkemidler er politiske og militære, ville også rivaliseringen anta en politisk (for eksempel handelsboikott eller økte tollsatser) og militær form.
Den massive krigsmotstanden nedenfra i land etter land tvang topplederne vi sarkastisk omtalte som B-gjengen, Bush, Blair og Berlusconi (eller Bondevik), på defensiven. I Italia sto Berlusconi overfor en sterkt kritisk opinion, massedemonstrasjoner og trusselen om en generalstreik fra den største fagforeningssammenslutningen. Han oppfordret derfor Bush til å legitimere krigen i FNs sikkerhetsråd. I Spania stupte den konservative statsministeren Jose Maria Aznar på meningsmålingene og ønsket å få saken opp i sikkerhetsrådet. Også i England var det massedemonstrasjoner, noe som skapte panikk i Labour-leiren. 139 parlamentsmedlemmer ignorerte partipisken og nektet å støtte krigen, og Blair, latterliggjort som Bushs puddel, var desperat etter backing fra FN. Selv i USA var det et flertall mot et unilateralt angrep på Irak.
Den amerikanske eliten bekymret seg derfor med god grunn for å ende opp alene, uten viktige alliansepartnere i den kommende krigen. Noe som var politisk risikabelt. USA bestemte seg derfor for å utsette angrepet og vinne flertallet i sikkerhetsrådet. Derav det famøse lysshowet til Powell, som frelste dem som ville bli frelst. Utenriksminister Petersen erklærte etter dette at han var overbevist og Norge måtte delta. Noe som fikk Johan Galtungs ord til å klinge så sant: ”Vi har ikke noe utenriksdepartement, vi har bare en kopimaskin.”
Men til alles overraskelse fikk USA flertallet mot seg, og Frankrike erklærte at de ville nedlegge veto mot et vedtak som ga grønt lys for krig. USA og Storbritannia erklærte da kort tid etter likevel krig mot Irak. Først halvannet år senere (i september 2004) kom innrømmelsen fra FNs generalsekretær Kofi Annan om at krigen i Irak ifølge FN var ulovlig.
Hvorfor reagerte folk så sterkt? En del av forklaringen lå i det populære slagordet Ingen blod for olje. Folk mistenkte at krigen mot Irak slett ikke handlet om idealisme, hensynet til irakernes beste og å bli kvitt diktatoren Saddam Hussein. USA støttet jo en rekke andre diktatorer i regionen. Bilder sirkulerte for eksempel av forsvarsminister Rumsfeld i, skal vi si, kollegial tone med Saddam, den gang han var USAs mann.
Mange reagerte på hykleriet rundt masseødeleggelsesvåpen. Fantes de? Nei, sa FNs våpeninspektører som hadde finkjemmet landet. Derimot satt Israel på 200 atombomber, mens USA eide 20.000.
«det er heller ikke usannsynlig å anta at krigen i Irak (med sine hundretusenvis av ofre) kunne blitt enda grusommere, var ikke verdens øyne rettet mot krigføringen der. Kanskje stanset vi også et angrep på Iran»
Men den sterkeste følelsen vi satt med var nok frykten. Vi var redde for utviklingen om Bush&Co fikk fortsette å ture frem med shock and awe. Tonen var unormalt aggressiv. De gamle allierte Tyskland og Frankrike ble erklært som del av det gamle (utdøende) Europa. Det nye Europa var det Storbritannia som anførte, med blant annet Polen, Tsjekkia og Italia hengende på. Matretten pommes frites skulle fra nå av ikke lenger hete french fries (som de heter i USA), men freedom fries. Handelsminister Robert Zoellick kom opp med begrepet intellektuelle terrorister som merkelapp på dem som stilte seg i spissen og argumenterte mot USAs krig mot terror.
Men viktigere var det at USA truet med å bombe tilbake til steinalderen enhver nasjon som ikke sverget lojalitet til USA, og det var naturlig å tenke seg at Iran eller Syria kunne bli de neste i rekka (etter Irak).
USAs nye grand strategy fremsto som naken militarisme, som en åpenlys trussel om militær maktbruk som metode for å nå frem med sine mål om økonomisk og politisk dominans globalt. Det var en lite subtil variant av krigsstrategen Karl von Clausewitzs spissformulering om at krig er forlengelsen av politikk, men med andre midler. Eller som noen sa: krig er forlengelsen av markedsliberalisme, men med andre midler.
Indirekte truet USA Kina, som åpent ble advart mot å bli en rival til USA og som fikk beskjed om å holde fingrene av (olje)fatet i Midtøsten. Men også elitene i Tyskland og Frankrike følte seg tråkket på og hensatt til vasaller. Slett ikke den verdensordenen de hadde sett for seg etter murens fall.
Selv om vi ikke lyktes å stoppe krigen i Irak, har ettertiden vist at vi nesten lyktes i å få Blair til å trekke krigsstøtten, noe som i sin tur kunne ha stanset USA.
Uansett var antikrigsbevegelsen viktig, og vi oppnådde mye. Ikke minst lyktes vi med å vise styrken i folket, på tvers av landegrensene, konfrontert med urettferdighet og overgrep. Vi skapte en global antikrigsbevegelse.
Men det er heller ikke usannsynlig å anta at krigen i Irak (med sine hundretusenvis av ofre) kunne blitt enda grusommere, var ikke verdens øyne rettet mot krigføringen der. Kanskje stanset vi også et angrep på Iran, siden selv de nykonservative elitene leste ut fra protestene at det kunne få uforutsette sosiale følger.
Som Lyndon B. Johnson forklarte om hvorfor han ikke brukte atombomben mot Vietnam for å gjøre en slutt på krigen, han var redd for at folket ville kravle over murene til Det hvite hus og lynsje ham.
Dagen etter den massive antikrigsdemonstrasjonen 15. februar oppsummerte New York Times i en lederartikkel: Oppsmuldringen av den vestlige alliansen over Irak-spørsmålet og de enorme antikrigsdemonstrasjonene over hele verden er en påminnelse om at det fremdeles eksisterer to supermakter på planeten: USA og verdensopinionen.”
Det var en kommentar som ga meg håp. Det gjør den fremdeles, siden den viser potensialet i folket når det rører på seg.
Året forut for 15. februar var en energisk og intenst politisk tid. Det er også en tid jeg er stolt over. Det ga meg en enorm tilfredsstillelse og det fylte meg med håp å se hele folkehøyskoler, skoleklasser og buss på buss av folk stille opp for å prøve å stoppe krigen i Irak. Den viste at konfrontert med stor fare og gitt en mulighet for at ens egeninnsats kan gjøre en forskjell, stiller folk opp.
Vi sa: En annen verden er mulig, men ikke så lenge Vesten får føre sin krig i Irak. I dag burde vi si det samme om Mali.
