Å feire en gammel dames død

Foto: Noaz, Flickr.

Å feire Thatchers død er ikke en abstrakt historisk debatt, men en pågående politisk kamp. Det handler om hvordan vi skal skrive historien.

Mona Dohle
Om Mona Dohle (1 artikler)
Mona Dohle er utdannet ved School of Oriental and African Studies (SOAS) og har jobbet som journalist i Egypt og Palestina. Hun er for øyeblikket i redaksjonen til det tyskspråklige marxistiske tidsskriftet Theorie 21, men bor og arbeider i London.

Nyheten om den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatchers død spredde seg til hele Storbritannia i løpet av noen sekunder. Så godt som alle de store avisene hadde nyhetsartiklene klare på forhånd. Det generelle budskapet skulle ha vært at hun var en kontroversiell, men en bredt respektert politisk figur. Men da gatefester ble organisert flere steder i England, Skottland og Irland bare timer etter hennes død, ble det klart at det ville bli umulig å opprettholde fasaden.

For en utenforstående må disse festene over at en gammel dame hadde dødd ha sett morbide ut. Den britiske sensasjonspressen, som beleilig glemmer at deler av Osama bin Ladens hjerne nylig prydet forsidene, angriper nå «venstresidens læremestere i hat«. Den overveldende responsen blant politiske partier var at i det øyeblikket hun gikk bort, burde man vise respekt.

Men det som kjennetegnet disse festene var at de ikke var drevet av hat. Naboer tok frem instrumenter og mat, og folk som aldri hadde møttes før klemte hverandre og danset i gatene. “Ding dong den onde heksen er død,” den mest prominente protestsangen, er basert på barneboken fra 1930-tallet, «Trollmannen fra Oz.» Det er mulig at mange nærer et legitimt hat mot Thatcher, men drivkraften bak protestene handlet om noe mye viktigere enn henne som person. Heller enn å avvise feiringene som respektløse er det følgelig verdt å se nærmere på motivene bak.

Det mest umiddelbare målet med protestene er å utfordre hvitvaskingen av hennes ettermæle. De som er bekymret for at en feiring av hennes bortgang kan virke støtende på hennes familie burde ta i betraktning implikasjonene av være stille ved hennes død. Hvor støtende ville ikke det ha vært for argentinerne som døde under Falklandskrigen, gruvearbeiderne og deres familier, eller de irske sultestreikerne? Hvordan ville ofrene for hennes politikk ha følt seg dersom hun kunne gå inn i historien som personen som «satte Stor tilbake i Storbritannia»? Det at Thatcher nå er ansett som en kontroversiell figur er ikke selvsagt. Protestene og feiringene rundt hennes død burde forstås som en del av en kamp om historieskrivingen. Konfrontert med en mediekampanje for å glorifisere henne, var ikke nøytralitet et alternativ. Som historikeren Howard Zinn sa det, «du kan ikke være nøytral på et tog i fart.» For ofrene for hennes politikk gjør det en forskjell om hun blir nedtegnet i historien som «Thatcher, melkenaskeren» eller som «Jernkvinnen.»

Dette er ikke en abstrakt historisk debatt, men en pågående politisk kamp. I disse innstrammingstider har 10 millioner britiske pund blitt brukt på hennes begravelse. Hvorfor er det så viktig for den britiske herskerklassen å glorifisere hennes ettermæle? Nettopp fordi thatcherismen som ideologi lever i beste velgående. Ifølge David Cameron er vi alle «thatcherister» nå. Det han mener er at vi alle lever i et samfunn hvor essensielle offentlige tjenester enten blir kuttet ned eller privatisert, hvor arbeidsledighet og midlertidig arbeid er blitt normalen, og hvor fattige blir stemplet som «tapere» og «trygdesnyltere».

Storbritannia har allerede en høy grad av ulikhet. Ifølge Danny Dorling, professor i sosialgeografi ved Universitetet i Sheffield, eide de rikeste 10 prosentene 273 ganger så mye som de fattigste 10 prosentene i 2010. Han sammenligner dagens nivå av ulikhet i London med «dagene med en slaveeiende elite.» Selv om røttene til denne voksende ulikheten er systemisk, utgjør thatcherismen det ideologiske limet som rettferdiggjør angrep på fattige som ellers ville vært utenkelige.

Den nåværende innstrammingspolitikken representerer et bevisst angrep på de svakeste segmentene i det britiske samfunnet. Den retter seg mot brannstasjoner, akuttmottak, og kaster flere hundre tusen ut av kommunale boliger ved å ilegge skatt på ekstra soverom. I enkelte tilfeller, som ved stenging av brannstasjoner, vil følgene av kuttene først bli kjent på lang sikt. I andre tilfeller, som å ta hjelpetiltak fra funksjonshemmede, har politikken allerede fått dødelige konsekvenser. Mellom januar og august 2011 døde 1100 uføre etter å ha blitt satt i «arbeidsrelaterte aktivitetsgrupper».

Det andre resultatet av nyliberale reformer er, for mange av oss, en sakte død for vår politiske representasjon. Dette er, ironisk nok, ikke takket være Thatcher, men hennes etterfølgere i New Labour, som i stor grad fortsatte hennes politikk. Dette var perfekt illustrert på dagen for hennes begravelse. Det er ikke så rart om man tror at Tony Blair og Gordon Brown tilhørte hennes parti heller enn opposisjonen, ettersom de ikke uttrykte ett kritisk ord. De sørget over hennes død, uten å nevne hennes ofre.

Den italienske revolusjonære, Antonio Gramsci, skrev på 1930-tallet: «Krisen består nøyaktig av det faktum at de gamle er døende og de nye kan ikke fødes; i dette interregnumet viser en hel rekke sykdomstegn seg.» Dette virker som en treffende beskrivelse av det moderne Storbritannia. Følelsen av å ikke bli hørt har ofte resultert i opprør. Opprøret mot koppskatten tvang Thatcher til å gå av i 1990. Men opprøret i 2011, som brøt ut etter at politiet skjøt en svart mann, ble slått ned, og mange unge ble sendt i fengsel for flere år. Den nye generasjonen har blitt kritisert for å protestere mot en politiker de aldri har levd under, men de må fremdeles leve med konsekvensene av hennes politikk.

Paradoksalt nok har minnet om Thatchers død brakt sammen hundrevis av folk fra alle slags bakgrunner. Den dagen da hun døde, våknet noe til live igjen som så ut til å ha vært tapt, en nyvunnet tillit. Kanskje var det den beroligende tanken om at en vakker dag vil selv den største tyrann bli spist av makk. Eller mer sannsynlig var det vissheten om at den store majoriteten står sammen, ikke bare i opplevelsen av ulikhet i dag, men i en felles kamptradisjon.

Mange rettet følelse av nyvunnen styrke mot de pågående innstrammingstiltakene. Det er ikke utenkelig at også dødsfallene til Tony Blair og David Cameron i sin tid vil bli feiret.

Oversatt av Tori Aarseth

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.