Jeg innrømmer at jeg vil endre norsk kultur

Eksamenstid på Universitetet i Oslo, mange år tilbake. Det er sen kveld, jeg stikker ned til kantina for å kjøpe en etterlengtet kopp kaffe før siste leseøkt. Jeg putter mynten på maskinen, det sier klikk men uten at det kommer noen kopp, og sekundet etter begynner kaffen å renne ut i intet. Jeg snur meg, forferdet, rister oppgitt på hodet til en gruppe medstudenter som sitter rett ved. – Den har vært tom for kopper en times tid nå, sier en av dem. – Takk skal du ha superdust, tenker jeg. – Hvorfor sa du ikke fra om det før jeg puttet på min siste mynt?

Noen dager senere forteller jeg historien til min veileder. Han begynner å le. – Det er typisk norsk å ikke ville bry andre, humrer han. – Da jeg var barn var det slik at når vi rodde ut etter fisk på innsjøen så snudde vi båten når vi så folk fra den andre siden nærme seg. De snakket så underlig, sa «I» istedenfor «Eg», vi turte ikke møte dem. Tenk om de snakket til oss og vi ikke skjønte hva vi mente.  Nei, det kunne vi ikke ta sjansen på, da var det bedre å snu. Du må skjønne at den norske kulturen er preget av at folk er vokst opp på hver sin knaus, med god avstand til hverandre, og den avstanden liker vi å holde.

Jeg har det ikke slik. Jeg kommer fra et av verdens tettest befolkede land. Et land i hjertet av Europa der tidevannet har skylt inn og trukket ut spanske, franske og habsburgske keisere og konger. Et flatt og åpent land, uten knauser å gjemme seg på eller bak. I mitt hjemland er de færreste redd for å bry seg. Folk bryr seg hele tiden, høyt og tydelig, de gjør det privat og de gjør det offentlig. Når du står i kø i ostebutikken følger alle med hvem som står for tur, og holder ostehandleren kontinuerlig oppdatert om framgangen. Er du på badetur vil alle fortelle deg om vannet er kaldt, hvor kaldt det er, om det er maneter, i så fall hvor, og hvor mange.

Jeg slet skikkelig da jeg kom til Norge som tenåring.  Det var ikke enkelt å skjønne den norske kulturen. Jeg meldte fra, klart og tydelig, som jeg hadde lært, brydde meg også når det strengt tatt ikke var mitt anliggende. Jantelovens krav om at du ikke skulle være for høyrøstet, for direkte, ikke stikke deg ut, var aldri en del av min barnelærdom.

Jeg kunne jo ikke bli annet enn en opprører.

Noe av det jeg har jobbet mest med og har gjort mest opprør mot er vold mot kvinner. Også vold mot kvinner i Norge. Det blir gitt et inntrykk av at kultur er summen av de positive verdiene som skiller et samfunn fra et annet, men enhver kultur har nødvendigvis også nedarvede negative, undertrykkende og diskriminerende verdier og holdninger. En stilltiende aksept av kjønnsbasert vold mot kvinner, både vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep og voldtekt, er også en del av den norske kulturen.  Og den kulturelle normen om ikke å bry seg med det som skjer bak en lukket dør, og om ikke å være til bry, er en av de mest alvorlige hindre mot å komme denne volden til livs. Det finnes mange land der kjønnsbasert vold mot kvinner er mer omfattende enn i Norge, men det er ikke så mange land der volden er mer usynliggjort og taushetsbelagt.

Jeg innrømmer at jeg har stått på skikkelig for å endre norsk kultur. Jeg har gjort mitt aller beste for å skape synlighet og oppmerksomhet rundt vold mot kvinner i Norge, bryte taushet og tabuer, få på plass bedre forebygging og helsevern. Det er mulig det gjør meg til en vandal og et negativt element i Jon Hustads og Tybring-Gjeddes øyne. Det kan jeg leve godt med. Privilegerte middelaldrende menn vil alltid motsette seg endring.

Les også:

 New York Times: In Norway, Gender Equality Does Not Extend to the Bedroom
Amnesty: Norge får krass kritikk fra kvinnekomiteen