– Bevaring er den mest radikale løsningen for regjeringskvartalet

Nyhetssaken fortsetter under bildeserien

Av Eivind Dahl

Studentbidraget fra arkitekthøyskolen i Oslo (AHO) skilte seg ut fra de andre arkitektenes forslag til det nye Regjeringskvartalet, med sine lavtliggende, åpne løsninger. De brøt med retningslinjene i prosjektbeskrivelsen, og de valgte å beholde Y-blokken, som er vedtatt revet. Rivingsvedtaket har ført til protester både blant arkitekter og Oslo-beboere, som dannet «Støtteaksjon for å bevare Y-blokka». Mange har uttrykt bekymring for at de store, prangende byggene på rekke som arkitektene foreslår vil virke fremmedgjørende, og stenge byrommet. Kåre Willoch frykter en «regjeringsghetto». Studentene valgte å holde bygningene lave,  fokuserte på gjenbruk og et levende byrom. Bidraget, som ble ledet av førstelektor ved AHO, Bryony Roberts, fikk navnet «Åpent kvartal».

–  Vårt mål var å se på spørsmål som: hvem bruker bygningene? Hvem bruker området? Hva tilbyr det byen? Og på hvilke måte kan det være mer demokratisk? Vi prøvde å lage et kvartal som ville være tilgjengelig for alle, så sikkerhetskravet ikke fikk gjøre en festning av det. Også ville det være program der for alle; det ville være gratis; tilgjengelig på alle tider av døgnet – av den årsak laget vi en kultursone med et minnesmerke, kulturhuset, og tilbud som er tilgjengelig for et bredt mangfold av mennesker. Vi ville ikke at området skulle dreie seg rundt Starbucks og butikker, som kan bli veldig elitistisk.

Studentene var heldige som fikk være med å levere bidrag, blant store internasjonale aktører. Instituttleder Erik Langdalen overtalte Statsbygg om at det ville være et verdig bidrag, selv om de ikke hadde ressursene til de andre teamene. Roberts forteller at de brukte sin akademiske outsiderposisjon positivt til å tenke annerledes enn de andre forslagene til regjeringskvartalet. De ville diskutere politikk i arkitektur og hvordan vi velger å representere regjeringen.

–  Vår ambisjon var å stille spørsmål ved og å utfordre antakelsene. Det følte vi var vår viktigste oppgave som akademikere. Å stille spørsmål om og hvordan arkitektur kan representere politikk og kommunisere demokrati. Jeg tror det er bra å ha en sterk skepsis når det gjelder dette. Det er veldig lett for en politiker å sette likhetstegn mellom en bygning og demokrati, men så enkelt er det ikke.

Krav utfordret åpenheten
Regjeringskvartal-prosjektet kommer i kjølvannet av 22. juli. Stoltenbergs svar: «mer åpenhet og mer demokrati» er blitt et ideal. Til tross for dette har planene for regjeringskvartalet blitt kritisert for å fremstå som udemokratiske og for å stenge byen. Roberts forteller at Statsbygg faktisk hadde gjort det til en prioritering å bevare åpenheten og tilgjengeligheten i området. Men arkitektene måtte rette seg etter mange krav som utfordret åpenheten. Mange av kravene kom fra «Konsept øst» som krevde samlokalisering av byggene med en streng randlinje. Den ekskluderte bygninger som kunne vært gjenbrukt, som R5-blokka, som har en fjerdedel av arealet som kreves for regjeringskvartalet. Roberts mener at det ikke var sikkerhetskravene som var vanskeligst å jobbe med, men det store kontorarealet som skulle samles på liten plass. De fleste av arkitektene valgte å løse dette med en rekke høye, iøyenfallende bygninger i stål og glass. Arkitektstudentene valgte en annen tilnærming.

–  Vi ville ikke lage et prosjekt som ville overdøve og skade de nåværende urbane forholdene. Hovedproblemet var: hvor putter vi alt dette kontorarealet mens vi bevarer en kontinuitet i byrommet med bygningenes skala? Vi ville være forskjellige fra de andre prosjektene: gå ned i skala og satse mindre på skulpturarkitektur.

Studentene opplevde randlinjekravet som en utfordring. Mest oppsiktsvekkende er det nok at at de utfordret kravet om å rive Y-blokka. AHO valgte også å redusere høyden på tårnene var å putte en etasje under bakkenivå, med hager som brakte lys inn i arbeidsområdene. I tillegg spredte de arealkravet utover hele området, fordelt på 5 tårn. Fra 2024 til  2064 foreslår de å gradvis renovere tårnene etter nyvinnende arbeidsløsninger, som «smartworking», som har vist seg å kunne redusere arealkravet med ca. en fjerdedel. Roberts forteller at mange ble overrasket over at studentprosjektet ikke var preget av mer «eventyrlig» arkitektur. Dette var helt bevisst fra deres side:

– Vi følte at å designe de individuelle bygningene ikke var det viktigste. Vi ville vise en mulig strategi for området.

Satset på gjenbruk
Energieffektivitet var et krav til bygningene, og var noe av årsaken til at studentene valgte å se på idéen om gjenbruk. Dette kan være problematisk, fordi det krever at man kjøper flere bygninger med en gang.

–  Vårt argument gjennom det hele var at det var verd å investere i et bedre offentlig rom, i bedre urbane forhold. Å ha lavere høyder, mer åpenhet, er verd pengene. Jeg tenker at Norge er i posisjon til å gjøre den investeringen. Noen andre land har ikke det privilegiet.

Dere modellerer bygningene deres etter Høyblokka. Er denne typen bevaring av det bestående ikke konservativ?

–  Jeg føler ganske sterkt at arkitektur akkurat nå er låst fast i en vanetenkning, hvor offentlige kommisjoner som dette nesten alltid avhenger av spektakulær ikonisk arkitektur. Guggenheims Bilbao var det første bygget, og så hadde du Bilbao-effekten. Siden den gang ville enhver by ha sin egen spektakulære nye destinasjonsarkitektur. Det har kommet til det punktet hvor det er konvensjonen. Det mest konservative du kan gjøre er å lage et nytt ikon. Jeg mener det er langt mer radikalt å hevde at arkitekter kan tenke urbanistisk, de kan tenke på lag av historie, og de kan gjøre noe som er smartere for byen rundt byen, ikke bare for imaget.

–  Konservering, mener jeg, er faktisk det mest radikale du kan gjøre med dette området, og jeg tror det er grunnen til noe av den positive responsen til og entusiasmen for «Åpent kvartal». Det virker som om vi er inne på noe.

Et levende byrom
AHO-studentene valgte å plassere attraksjoner langs tre historiske knutepunkter gjennom kvartalet. En offentlig kantine ved Høyblokka, et besøkelsessenter i Møllergata 19, og minnesmerke, kaféer og restauranter langs aksen gjennom Arne Garborgs plass.

– Det var tricky! Man må være strategisk med hvor man plasserer slikt, men vi fant at det faktisk var mange rom med gode muligheter. En bekymring da vi utviklet området var at jeg virkelig håpet det ville bli investert i. Det er enkelt å bare lage nye tårn for kontorene uten å utvikle det offentlige rommet rundt. Men det er det som trenger mest hjelp.

Roberts skryter av flere av de andre bidragene for gode løsninger, som undergangen fra Snøhettas prosjekt, og at de vil sperre av et større område for biler og utvide gangsonen, noe som reduserer forurensing i bysenteret. Også Winy Maas fra MRDV påpeker hun stilte spørsmålstegn ved antagelsene i prosessen på en interessant måte.

–  Utfordringen er å lage noe som både er kreativt utfordrende, som virker, og samtidig er akseptabelt og ikke fullstendig fremmedgjørende.

Likevel ser hun at studenbidraget skiller seg ut.

–  Noen av prosjektene fokuserer mer på naturlig landskap, og selv om jeg synes det er viktig med nye grøntarealer var jeg litt bekymret for prosjektene som hadde så mye åpen plass at det ville være temmelig øde om vinteren. Noen av prosjektene gikk mer for et kommersielt gatelandskap, som kan skape aktivitet, men som også vekker spørsmål om representasjon. Vil vi representere den norske regjeringen som et kjøpesenter? Det ville jeg synes var et problem. Det er en vanskelig balanse, men vi valgte å prioritere kulturelle og sosiale programmer, som kantiner og slikt, som kanskje er politisk mer åpne og tilgjengelige.

Vi ser illustrasjoner av bygningene i disse prosjektene av hvor åpent og levende det er meningen at det skal bli. Med så enorme skalaer som i de andre prosjektene, hvor realistisk er egentlig en slik visjon?

–  Lys er et problem, særlig i Norge. Skyggene fra slike bygninger kan bli ganske fremmedgjørende. Det går tilbake til et gammelt modernistisk argument: Om du bygger et høyt tårn med mye åpen plass rundt det, teller det som et urbant område? Jeg tror vi trenger et spenn av ulike høyder og ulike typer arkitektur fra forskjellige historiske perioder, en slags kontinuitet. Jeg tenker det pleier å skape mest levende offentlige rom. Jeg synes ikke det er konservativt. Jeg mener man kan gjenoppfinne det gamle.

Si din mening!
Roberts er kritisk til at de sterke premissene for regjeringskvartalet kom før arkitektene hadde begynt å se på løsninger. Om arkitektene hadde vært involvert tidligere hadde en friere diskusjon og flere løsninger vært mulig.

– Det hadde vært så mye bedre om dette fellesprosjektet hadde fått skje tidligere i prosessen, før «Konsept øst» ble fullstendig bestemt. Om teamene hadde hatt mer åpne rammer for hva de kunne gjøre, om de kunne vurdere gjenbruk av omliggende bygninger, en annen randlinje, om de kunne legge strategier for hva arealkravet måtte være, så tror jeg vi ville sett hele spekteret av muligheter. Dette er ikke hele spekteret i det hele tatt. Byggene kunne blitt lavere, man kunne investert mer i offentlig rom, infrastruktur, osv.

Hun håper at folk vil protestere om de ikke er fornøyde med resultatene.

– Jeg vet at hele denne prosessen var en måte for departementene å bestemme om premissene var rimelige. Det handler om å teste premissene for å se om de gir resultater folk er fornøyde med. Derfor er det viktig at folk uttrykker meningen sin om de ikke er fornøyd med resultatene!