Interkulturelt museum – Typisk dem

"Ydmykelse, stolthet, hat, frykt" står det på hver av dørene. Foto: Lene Auestad

Interkulturelt museums utstilling om hat og fordommer inspirerer til å tenke videre om viktige spørsmål. Likevel synes det rart at de har unngått tematikk knyttet opp mot terroraksjonen 22. juli.

Lene Auestad
Om Lene Auestad (13 artikler)
Lene Auestad er filosof og forfatter. Hun har sin doktorgrad fra Universitetet i Oslo med avhandlingen «Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination», som i 2014 ble gitt ut som bok.

Interkulturelt museum på Grønland viser for tiden en utstilling om fordommer med tittelen Typisk dem. Frem til 27. august 2017 vises den sammen med Iffit Qureshis fotoutstilling Aktivistene, i 2. etasje. Utstillingen på grunnplanet innledes med følgende tekst:

«Globaliseringen har medført store endringer i verdens befolkning. For bare et par generasjon (sic) siden var Norge et relativt ensartet land, der annerledeshet ble forsøkt eliminert, glattet over og tabubelagt. I dag lever vi i et samfunn hvor normalitetens grenser stadig utvides. Ulikheter har blitt en selvfølge for de fleste.

Men fremveksten av et mer mangfoldig samfunn skaper også gnisninger. Høyrepopulistiske krefter som spiller på fremmedfrykt får stadig mer makt i den vestlige verden. Også i Norge ser vi en tilspissning av retorikken i den offentlige debatten. Flyktninger og muslimer mistenkeliggjøres som terrorister, ungdom på Oslos østkant fremstilles som gangstere og oppslag i media får folk til å gå løs på rumenske tiggere på gata. Hånd i hånd med episoder som dette går en økende flora av hatytringer på nett og i sosiale medier.

I dette klimaet er det betimelig å spørre seg:

Hva er egentlig fordommer? Hvor kommer de fra? Ligger de i vår natur, eller er de noe vi skaper kulturelt? Hvor farlige er fordommene våre, og er det mulig å gjøre noe med dem?»

Det første tilskueren møter er en installasjon, et gult, lavt telt påmalt teksten «GO NAKED», delvis åpent slik at tilskueren kan gløtte inn.  Etter denne følger fire dører på høyre side av rommet, skiltet med tekstene «YDMYKELSE», «STOLTHET», «HAT» og «FRYKT».  Det første rommet er utstyrt med penner og små papirlapper, og et skilt formidler oppfordringen «Beskriv en situasjon der du følte deg dum fordi du sto utenfor fellesskapet». Montert på en stor snakkeboble på veggen henger små påskrevne lapper med uttalelser som «Jeg kunne ikke være med klassen på sykkeltur fordi jeg ikke hadde lært å sykle», «Du er naken», «When I don’t smell good», «Nothing», «Hver dag på skolen jeg gikk på fikk jeg aldri plass rundt bordet og aldri prøvde noen å lage plass heller.» Dette fungerer ganske godt, og gir et bilde av at publikum i varierende grad går på besøk til tidligere versjoner av seg selv, eller til deler av seg selv som er i kontakt med følelser av ydmykelse, å kjenne seg liten, utenfor og uønsket. Det neste rommet, om stolthet, fremstiller utvalgte sider fra en barnebok der en gruppe av noen fuglelignende skapninger hevder seg overfor de andre fuglene ved å klistre en stjerne på magen og derfor føler seg overlegne. Boken konkluderer med at fuglene er like mye verdt enten de har en stjerne på magen eller ikke. Dette oppleves som fjernere fordi historien er hypotetisk. Det kunne med fordel vært erstattet med eksempler på ulike statusmarkører som er aktive i dag, som publikum kunne kjenne seg igjen i som noe de er involvert i på en eller annen måte, enten i positiv eller negativ forstand.

LES OGSÅ av Lene Auestad: Aftenposten bruker «kontroversiell» om rasisme, sexisme og menneskerettighetsbrudd

Hatets syndebukker
Det neste rommet omhandler hat, og inneholder en tekst som på en god måte fremstiller projeksjon (uten å bruke ordet), forvandling fra en følelse til en annen og fremhever betydningen av kultur i hvem som rammes av hat:

«Hat er en dyp og langvarig stemning som kommer til uttrykk som sinne og fiendtlighet. Det er en sammensatt følelse, og til dels historisk og kulturelt betinget. Hat kan være et resultat av andre følelser, som frykt og ydmykelse. Men det som forårsaker hatet, og det hatet rettes mot, er ikke alltid det samme. Hat kan manipuleres og kanaliseres bort fra de underliggende problemene, og rettes mot en syndebukk.

Syndebukk-motivet finner vi gjerne i samfunn i krise, hvor problemene er for kompliserte og sammensatte til at man uten videre kan holde enkeltpersoner eller institusjoner ansvarlige, og hvor man er uvillig til å påta seg ansvar selv. Når man trenger en syndebukk, faller valget lett på marginale grupper, gjerne en minoritet som allerede har vært utsatt for fordommer i lang tid.

Globaliseringen og samfunnsendringene den fører med seg skaper frykt og frustrasjon i befolkningen. Innvandrere blir fort til syndebukker, selv om de ikke er mer ansvarlige for globaliseringen enn de som allerede bor i vertslandet.»

 

I hodetelefonene kan man lytte til hatytringer framsatt mot profilerte kvinner. Foto: Lene Auestad

Rommet inneholder også en tekst om hatytringer, og på gulvet står det en rød lenestol, der en kan sette seg, ta på seg høretelefoner og lytte til «hatytringer mot profilerte kvinner i Norge». Dette lydopptaket virket ikke da jeg besøkte utstillingen, så jeg kan ikke vurdere innholdet. Et element som kunne vært tematisert er hvorfor hatytringer i særlig grad rettes mot profilerte kvinner, siden dette er brukt som eksempel. Vi kunne blitt presentert for forsøk på å forstå sexisme og antifeminisme i historien og i samtiden, noe som er blitt aktualisert i og med veksten av rasisme, islamofobi og høyrepopulisme. Man kunne også vise til fremveksten av biologisme med tilhørende angrep på fortolkende tilnærminger til samfunnet og kjønnsforskning spesielt. Det fjerde rommet fokuserer på frykt og på xenofobi. En tekst kunngjør at xenofobi ofte har lite med egne erfaringer å gjøre og at eksponering er den beste kuren mot fobier, ledsaget av et sitat fra Martha Nussbaums bok om religiøs toleranse om at frykt innebærer et for intenst fokus på en selv til fortrengsel for andre. Dette rommet fremstiller hvordan pressen sprer fremmedfrykt. Det gjengir avisforsider som Aftenposten med tittelen «Frykt for at de tar med terror hjem til Europa» [fra Syria], Dagbladet: «Listhaug advarer mot flere flyktninger. – Alle som påstår at de ikke er bekymret, lyver» og «Islamske ekstremister jakter på Nordmenn». Dette elementet, at pressen har et stort ansvar for spredning av xenofobi og rasisme, er både viktig og sentralt. Samtidig blir fremstillingen noe ensidig og begrenset. Det reiser spørsmålet om hvilke andre aktører som også sprer frykt og som ikke er nevnt her, som politikere, «intellektuelle», samfunnsdebattanter. Jeg skulle også gjerne sett mer om hvorfor pressen sprer frykt, tilløp til en forklaring og en bredere kontekst.    

LES OGSÅ Lene Auestad om Kjetil Rollnes: Hvem sine følelser? Hvilken opplevelse?

Fordommer og folkemord
Her finnes også et sett med korte tekster om «Årsaker til folkemord», som konkluderer med følgende:

«Folkemord er altså ikke bare et resultat av sterke fordommer, men krever at en rekke andre forhold er til stede. Norge og de fleste andre land i dagens Europa har et godt vern mot Staubs voldsspiral gjennom mangfoldige samfunn, demokratiske institusjoner, ytringsfrihet og menneskerettigheter. På den annen side er det ingen grunn til å tie, dersom man opplever at samfunnet beveger seg i en farlig retning. Hva tror du?»

Det er viktig at sammenhengen mellom fordommer og folkemord påpekes. Samtidig kaster dette lys over noe som ikke har blitt påpekt. Fordommer og folkemord kan sees som ytterpunkter på en skala der folkemord er fordommenes verst mulige konsekvens, men det er mange former for vold som ligger nærmere manges levde erfaring, verbal vold (som i noen grad har blitt adressert under overskriften hat), fysisk vold mot og drap på enkeltpersoner på grunn av deres hudfarge, etnisitet, kjønn, seksuelle orientering eller funksjonshemming, fordelingsurettferdighet på bakgrunn av disse trekkene eller epistemisk vold, der en opplever å bli redusert til intet annet enn en representant for en kategori.

Publikums bidrag henger fra taket. Foto: Lene Auestad

Deltakelse fra publikum
The Anatomy of Prejudice er et verk av Thierry Geoffroy/Colonel der publikum oppfordres til å delta med fotokopier av bilder tatt med mobiltelefon ledsaget av korte tekster. Resultatene henges i plastmapper ned fra taket med ståltråd. Verket har lysstoffrør montert på speil med menneskefigurer og tekster som «Strong people don’t fear others» og «Who is the other in you». I midten av rommet er publikums bidrag, eksempler, «Man burde ikke se ned på folk p.g.a. vekt og tykkelse. Vi skal ikke se ned på personer for hvordan de ser ut. Det inni er ikke en del av det. Det er ikke alltid at de som er litt overvektige har skylden i vekten, det kan være genetisk» og «Min fordom er damer som Kim Kardashian som poster upassende bilder på sosiale medier og tror det er greit».

Et annet utstillingselement som oppfordrer til deltagelse er en telefon ledsaget av teksten «Hvor tror du fordommer kommer fra? Spill inn ditt svar i telefonen. Meldingen blir tilgjengelig for andre fra telefonen ved inngangspartiet». Disse korte uttalelsene, som telefonbeskjeder, er noe av det første en møter ved inngangen til utstillingen. Videre elementer er bokser med en rekke lekefrosker, der en gis mulighet til å sortere disse etter størrelse, etter farge eller andre kriterier. En lysplate gir mulighet til å lytte til tre innspilte diskusjoner om temaene «Trenger vi gruppetenkning?», «Er fordommer en del av vår natur eller noe vi lærer gjennom oppveksten?» og «Hvem har ansvaret for fordommene våre? Er det politikerne? Pressen? Samfunnet som helhet eller hver enkelt av oss?»

Iffit Qureshis fotoutstilling. Foto: Lene Auestad

Aktivistene
Opp en trapp ligger Iffit Qureshis utstilling Aktivistene, en fotoutstilling med portretter av norske aktivister som har markert seg med kamp for rettferdighet på ulike områder og for rettigheter for ulike grupper som har vært undertrykt og marginalisert. Dette er flotte og levende portretter, og utstillingen utgjør et godt kontrapunkt til fordomsutstillingen på grunnplanet. Den opplyser og bevisstgjør om muligheten for å forandre samfunnet gjennom langsiktig arbeid for rettigheter for uensartede grupper som samer, kvinner, døve, flyktninger, skeive muslimer, jøder, rusavhengige, og med arbeid mot rasisme. Dermed viser den at skadelige og krenkende holdninger kan endres ved bevisst innsats over tid. Det eneste som kunne innvendes ved denne, sett i sammenheng med den andre utstillingen, er at den løfter frem personer som på forhånd er forholdsvis godt kjent. Det den ikke gjør er dermed å vise frem personer som hittil ikke er blitt sett; på dette punktet viderefører den, snarere enn utfordrer, et rådende paradigme. Det at disse to utstillingene sees sammen er midlertidig, men det former inntrykket nå – en kan ikke annet enn å se dem i sammenheng, og sammenlignet med utstillingen på grunnplanet fremstår fotoutstillingen som mer levende. Det leder til spørsmålet om hva fordomsutstillingen kunne gjort for å berøre betrakteren mer. Der publikum inviteres til å involvere seg, er det i de fleste tilfellene det kognitive planet det appeleres til, i at man blir bedt om å bidra med eksempler på fordommer, si hva man tror de er. Dette innebærer en viss avstand, og har den begrensningen at egne fordommer, fra et innenfraståsted, ofte ikke fremtrer som fordommer, men som sannhet.

Det mest vellykkede eksemplet på at betrakterens erfaringer engasjeres, er etter min mening det første av de fire rommene, som omhandler ydmykelse. Man kunne tenke seg at betrakteren ble stilt andre spørsmål, som nærmet seg mer direkte opplevelser av hat, av frykt, forestillinger om egen identitet og tilknytning. En utfordring er at noen av disse kunne trigge utagering, og derfor ikke er egnet til direkte deling i det offentlige rom. Kanskje kunne betrakteren inviteres til å delta på andre måter enn verbalt, i modi mer rettet mot bilde og form.

En annen levendegjøring som kunne vært mer tilstede er fremstilling av en bredere kulturell og historisk horisont. Det nevnes at fordommer er historisk og kulturelt betinget, men tilskueren får ikke vite mye om dette. Dette har sammenheng med en annen svakhet, det at narrativet begrenser seg til Norge. Som en som har bodd mange år i utlandet blir jeg slått av denne alvorlige graden av fokusering på egen navle, en holdning der det tas for gitt at forståelseshorisonten begrenser seg til Norge; man er seg selv nok. Når temaet er fordommer blir denne mangelen særlig slående, siden de historiske omdreiningspunktene og utviklingstrekkene det kunne være relevant å vise til ikke er lokale, men har påvirket holdninger også i Norge, som kolonialismen, kristendommens utvikling, nasjonalistiske strømninger, Holocaust, 9/11.  Jeg ble også slått av fraværet av et nylig norsk traume, nemlig Breivik og den økende oppslutningen omkring hans korstogsfantasier, islamofobi og forestillinger om Europeisk undergang, narrativer som selvsagt også har et videre geografisk omfang. Med tanke på å bringe disse problemstillingene nærmere; dehumanisering er et begrep som kunne bidra til å bygge bro mellom de mildere eksemplene på fordommer og folkemord som en ytterste konsekvens. Hvilke former for og grader av dehumanisering er vi kjent med fra vår egen erfaring? Interkulturelt museum har gitt viktige ansatser til problemer å tenke videre om.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.