En gang, for lenge siden – var skole et nasjonalt anliggende, et kulturelt samfunnsprosjekt – hvor nasjonen Norge ble definert og sementert. Den gangen var lærere respektert, og de som utdannet seg til å jobbe i skolen, hadde et kall som gikk ut over klasserommets vegger. Lærerne hadde stor tillit til staten, og til gjengjeld fikk lærerne tillit tilbake, fleksibel arbeidstid, trygge arbeidsforhold og god lønn.
Det er rørende å se at mange lærere fortsatt har tillit til sin arbeidsgiver, men tillit er i dag blitt en risikosport. Samfunnsprosjektet forvitret, skole ble en salderingspost – og før vi visste ordet av det, var skolen stykket opp i 428 deler og gitt bort til kommunene – som gladelig tok småbitene til odel og eie. Snart ble skolen driftet som et kommunalt kloakkanlegg, og lærerne fikk samme status som parkeringsvakter. Sandefjords ordfører, for eksempel – synes i grunnen ikke at skole er mer spesielt enn parketaten.
Les også: Læreren som parkeringsvakt
En utviklingshemmet skole
Overgangen til en skole som en kunnskapsfabrikk, styrt etter gammeldagse styringsprinsipper har skjedd svært raskt, noen steder over natta. Endringen har skjedd, fordi man ikke har villet noe med barnas opplæring, og dermed har skolen blitt redusert til en leverandør av kompetanse for næringslivet. Samtidig har den tradisjonelle måten å tenke skole på blitt utfordret av teknologi, rettighetslovgivning og internasjonalisering – de samme trendene vi ser i arbeidslivet for øvrig. I stedet for å gi lærerne tid og ressurser for å gjøre denne vanskelige jobben selv, har myndighetene tvunget på lærerne utallige oppskrifter og verktøy – som begrenser det profesjonelle handlingsrommet.
I brytningen mellom tradisjon og innovasjon, forblir et stort spørsmål ubesvart: Hvem utvikler skolen, og skaper kvalitet? Her har i grunnen ikke noe endret seg – for det er fortsatt den profesjonelle og kompetente læreren som gjør dette, i samsvar med Stortingets læreplaner og intensjoner. I årets arbeidstidsforhandlinger har derimot Kommunenes Sentralforbund lagt et annet prinsipp til grunn – og man hevder at det er rektor og den kommunale linjen som utvikler skolen. Dette mangler belegg i den pedagogiske forskningen, og stammer fra importerte ledelsesideologier og samfunnsøkonomisk forskning. KS’ forståelse av kvalitet er innsnevret til å være kvantifiserbare resultater fra normerte prøver. En rektor kan muligens forbedre tall på et papir, slik vi har sett eksempler på i Osloskolen – men det er hverken framtidsrettet eller utviklende.
Ingen tillit til lærerne
Når lærerne raser over resultatet i arbeidstidsforhandlingene, og to av lærerorganisasjonene allerede streiker – kan det kanskje se ut som at det er mindre hjemmekos og dårlige kontorer som er hovedproblemet. Og ja, det er besynderlig at man i næringslivet nå fokuserer på relasjonsledelse, fleksibel arbeidstid og mindre tilstedeværelse, samtidig som lærerne skal lenkes til sin kontorstol og forfølges av rektor. Man ønsker ikke at lærerne skal være tilgjengelige for elevene, men for den kommunale styringslinjen. Legg til de siste års utvikling med mindre medbestemmelse, lavere lønn og arbeidsgivers mer utstrakte bruk av styringsretten – som er i direkte konflikt med lærerens handlingsrom – blir dette en avtale som bygger på prinsipper som lærerne ikke kan godta. Mistilliten er satt i system.
Utdanningsforbundet i krise
Og mistillit vil ingen ende ta. Det er trist at sentralstyret i Utdanningsforbundet ikke har klart å ta et oppgjør med premissene for den nye arbeidstidsavtalen. Det skulle være enkelt å avvise, det fins masse forskning å bygge på – og Sandefjordsaken var et ferskt eksempel på hva som kan komme gjennom den kommunale linjen og rektors styringsrett. Sentralstyrets mange utspill om at lærernes arbeidstid kan reddes i lokale forhandlinger, er en avledningsmanøver. Utdanningsforbundets egne advokater er krystallklare på at rektors styringsrett er trumfkort i de fleste tvistemål, noe kommunene vet å utnytte. Det er kun sentrale avtaler som kan sikre lærerens profesjonelle handlingsrom.
Man kan spørre seg hvorfor i alle dager Utdanningsforbundet har brukt så mye tid på en profesjonsetisk plattform, når man ikke engang klarer å følge opp egne løfter om at lærernes arbeidstid ikke skulle røres. Hvis det viser seg at styret har hørt skoleledergruppa si, heller enn grasrota i egen organisasjon – er det nødvendig, og mest ryddig at Utdanningsforbundet blir en fagorganisasjon uten ledermedlemmer. Samrøret mellom ledelse og lærere har lenge vært en brekkstang for arbeidsgiver, og det er alltid lærerne som taper.
Av frykt for å irritere motparten, valgte det samme sentralstyret å snu ryggen til grasrota, da lærerne impulsivt organiserte en stor demonstrasjon foran Stortinget. Utdanningsforbundets faner glimret med sitt fravær. Det er ikke særlig tillitsvekkende at sentralstyret ønsker at fagforeningens kampvilje kun skal ytres av tillitsvalgte iført UNIO-t-skjorter. Forsøket på å indoktrinere et «ja» til den nye arbeidstidsavtalen gjennom tillitsmannsapparat og medlemsblad, er både arrogant og lite tillitsvekkende. Man bør tross alt forvente at lærere er i stand til å tenke selv.
Kommunene eier ikke skolene
Hvem sitter så med ansvaret for situasjonen? Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vet det muligens ikke selv, men han kan faktisk ikke dytte ansvaret over på kommunene, slik den danske regjeringen gjorde da den danske kommuneforbundet gikk til lockout mot lærerne. Vår fremste teoretiker om stat og styring, Tormod Hermansen – formulerer seg slik: «Skolene eies ikke av kommunene, de er en del av den kommunale forvaltningen og bør forventes å handle deretter.» Samme hvor glad regjeringen er i New Public Management, så er det ikke mulig å delegere ansvar, kun oppgaver. Skoleeierbegrepet har foreløpig ingen statsrettslig forankring, og derfor må kunnskapsministeren sette handling bak Høyres løfte om å verne om drømmelæreren.
Læreren får lite tillit fra stat, kommune, media, fagforening og foreldre. Likevel oppfordres lærere til å vise tillit tilbake, og vende det andre kinnet til. De ansvarlige må sette ned foten nå, ellers risikerer vi at norsk skole stagnerer, og råtner på rot. Det er i alles interesse at lærerne stemmer nei til den nye arbeidstidsavtalen, og sier nei til denne mistilliten. Det handler tross alt om hva slags samfunn vi skal ha.
