Fra 29. mars til 10. april skal det holdes folketelling i Myanmar, for første gang på over 30 år. Landet har siden valget i 2010 gått fra å være et militærdiktatur til å bevege seg mot demokratisk styre. Et land som gjennomgår en slik enorm omstilling har behov for statistikk. Myndigheter trenger å vite hvor mange menn, kvinner og barn som bor i landet for å kunne tilpasse utdannings- og helsetjenester. De trenger å vite hvor mange husholdninger som mangler strøm og vann.
Det som er mer uklart er hvorfor myndighetene har bestemt at de trenger å ”telle” folks etniske og religiøse tilhørighet. Dette kommer på et tidspunkt med stor mistillit mellom de etniske gruppene og myndighetene, kombinert med en situasjon der religiøs konflikt er på sitt mest alvorlige på mange år.
Mistillit til myndighetene
Selve folketellinga vil foregå over en periode på 12 dager og er et samarbeid mellom myndighetene og FN-organet UNFPA.
En utfordring de over 100 000 unge lærerne som skal samle inn data vil møte er at mange i Myanmar generelt er skeptiske til alt som har med myndighetene å gjøre. Dette gjelder særlig i de områdene der staten historisk kun har gjort to ting; drevet krigføring mot dem og/eller tatt jorda og andre ressurser fra dem. Hvorfor skal de tro på at staten har gode hensikter med å finne ut mer av hvor mange de er, hva slags religion de bekjenner seg til og hva slags etnisitet de tilhører? I følge Transnational Institute sin rapport Ethnicity without Meaning, Data without Context var det først i desember 2013 at immigrasjonsminister U Khin Yi og UNFPAs representant i Myanmar, hadde sitt første møte med ledere fra etniske væpna grupper. Mye mer kunne vært gjort for å spre informasjon, bygge opp folks tillit og dermed legge grunnlaget for å få samlet inn mer pålitelige data. Nå er det for seint.
Gjennom årene med diktatur har folk i Myanmar lært seg å gi de ”riktige svarene” og ikke de sannferdige svarene. Det som har vært millioner av menneskers overlevelsesstrategi vil være et av de største hindrene for å få sannferdige resultater ut av folketellinga.
Kun én etnisitet tillatt
Mange i Myanmar definerer seg selv som en miks av ulike etnisiteter. På tross av dette vil skjemaene som brukes i folketellinga kun gi folk muligheten til å velge én etnisitet. Resultatene kan påvirke blant annet utdanningspolitikk, språkpolitikk og til dels sammensetninga av parlamentet. Som PRIO skriver i sin Policy Brief 01/2014: ”Myanmar’s National Census – Helping or Disrupting Peace?” slår grunnloven fra 2008 nemlig fast at sammensetninga av både den nasjonale lovgivende forsamling og de regionale parlamentene, skal bestemmes til dels ut fra størrelsen på de ulike etniske gruppene nasjonalt.
I desember 2013 uttalte NLD-leder Aung San Suu Kyi følgende: ”vi [majoritetsbefolkningen ’bamar’] er faktisk i mindretall i landet, fordi de andre etniske gruppene til sammen utgjør rundt 60 prosent”, noe som ville bety at bamar-gruppen utgjorde 40 prosent. Samtidig kunne man lese på CNNs faktabibliotek at den etniske gruppen bamar utgjorde 68 % av befolkningen i landet.
Denne forskjellen i oppfatning mellom Aung San Suu Kyi og CNN, er kun ett av mange eksempler som viser at folketellinga kommer til å utfordre ”fakta” blant annet om etnisk sammensetning i landet. Dette kommer i en periode der regjeringen og væpnede etniske grupper ikke engang har klart å konkludere i forhandlinger om våpenhviler og det er relativt stor grad av mistillit. I deler av landet, særlig i Kachin-staten i nord, har det vært borgerkrigslignende tilstander i store deler av perioden etter valget i 2010 og i andre områder er det fortsatt trefninger mellom hæren og de væpna etniske gruppene. Når vi vet at målet til disse gruppene er reelle politiske forhandlinger om fred og graden av selvstyre, er det klart at man har en lang vei å gå. I en slik situasjon ville det helt klart vært klokt å unngå sensitive spørsmål om etnisk tilhørighet i en folkeavstemning.
Under trykkokeren bobler rasismen
Mange frykter at vi kan havne i en situasjon der resultatene fra folketellinga vil være som bensin på bålet for de kreftene som prøver å framstille det som om islam og muslimer truer samfunnet i Myanmar. Disse kreftene er blitt større og sterkere de siste par årene. Da man fra 2011 og utover løftet lokket av den trykkokeren som diktaturet på mange måter var, boblet rasisme og religiøs intoleranse opp og har i mange tilfeller regelrett kokt over. Flere angrep på muslimer har funnet sted og nasjonalistiske buddhistiske munker oppfordrer til boikott av muslimske butikker og bedrifter. Særlig alvorlige har angrepene på den muslimske rohingya-befolkningen i Rakhine-staten i vest vært. Der bor nå rundt 140 000 rohingyaer i leire for internflyktninger . Konflikten er i stor grad skapt av nasjonalistiske buddhister, men er også forsterket av at verken myndighetene eller lederskikkelser som Aung San Suu Kyi har vært villige til å stå opp mot rasismen.
Hvorfor vil resultatet av folketellinga kunne bidra til økte angrep på muslimer? Det regnes som sannsynlig at myndighetene ved den siste folketellinga i 1983 justerte ned prosenttallet for muslimer i befolkningen til et urealistisk lavt tall. Det er derfor svært sannsynlig at tallet vil øke fra 1983-tallene på rundt 4 % til godt over 10 %. Dette vil gi ytterligere ammunisjon til de nasjonalistiske kreftene som hevder at muslimer er i ferd med å ta over landet.
Her må det internasjonale samfunn forberede seg. Man må si tydelig fra til myndighetene både på nasjonalt nivå og på lokalt nivå i Rakhine-staten og andre utsatte stater, om at eskalering av vold og trusler mot rohingya-befolkningen eller andre muslimer er uakseptabelt. Samtidig må det internasjonale samfunn, både FN og enkeltland, forberede seg på hva slags tiltak man vil sette i verk for å legge press bak slike krav overfor myndighetene, om dette blir nødvendig. Giverland som Norge må samtidig ha et øye på det langsiktige arbeidet for fredelig sameksistens mellom religiøse grupper og bør støtte tiltak som har som mål å bidra til bygging av forståelse og toleranse på tvers av religion, som motkrefter til de ekstreme gruppene.
Tid for smarte kompromissløsninger
Selv om mange har prøvd å argumentere for en utsettelse, vil folketellinga etter all sannsynlighet starte som planlagt lørdag 29.mars. Noe av det viktigste både myndighetene i Myanmar, representanter for ulike etniske grupper, politikere og representanter for det internasjonale samfunn kan gjøre nå er å anerkjenne at folketellinga ikke kommer til å bli en teknisk og nøytral øvelse. Det er først når man anerkjenner dette at man kan begynne å planlegge for de potensielt negative følgene.
Selv om det kanskje er for sent, så kan myndighetene enda bestemme seg for å utelate spørsmålene om etnisitet og religion i denne folketellinga. Et kompromissalternativ er at dataene bli samlet inn, men at myndighetene annonserer at resultatene på disse områdene ikke kommer til å bli offentliggjort. Her har Norge, som en av de største finansielle bidragsyterne til folketellinga, hatt en mulighet til å gå sammen med andre givere og oppfordre til en modifisering. Nå er det kanskje for seint for dette, men giverlandene kan fortsatt oppfordre til kompromissløsninger som kan gjøre at vi unngår at trykkokeren går fullstendig i lufta.
