Norge i Sudan. På bunnen av sola, av Bibiana Dahle Piene (Aschehoug 2014)
– Hva handler boka om?
Boka er i bunn og grunn et langt svar på det spørsmålet jeg har fått flest ganger som journalist: Hvorfor er Norge egentlig så engasjert i Sudan og Sør-Sudan? Så jeg har prøvd å nøste meg helt tilbake til begynnelsen, til det første møtet mellom en sørsudansk prest og en ung, vitebegjærlig og svært engasjert norsk journalist i Gulu, Nord-Uganda i 1966. Det møtet ga etter hvert støtet til det største norske bistandsprosjektet noen sinne, Kirkens Nødhjelp-landsbyen Hilieu, eller «Little Norway» som den ble kalt, utenfor byen Torit. Da borgerkrigen i Sudan brøt ut igjen i 1983, måtte Kirkens Nødshjelp etter hvert trekke seg ut. I 1986 banet en ny person, Egil Hagen, vei for Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan, gjennom temmelig utradisjonelle metoder, kan man si. Der vokste organisasjonen seg stor og ble en av de viktigste humanitære støttespillerne til opprørsgeriljaen SPLM/A. På begynnelsen av 1990-tallet kom Norge med i det langdryge arbeidet med å få i stand en fredsavtale i Sudan – det er også en temmelig merkverdig historie! Arbeidet skjøt virkelig fart da Hilde Frafjord Johnson ble utenriksminister i 1997. Våren 1998 dro hun til Sør-Sudan, der det var en massiv sultkatastrofe på gang, og der, midt blant titusenvis av utsultede sørsudanere, bestemte hun seg for at denne krigen skulle hun få en slutt på.
– Hva er det viktigste du ønsker å fortelle?
På mange måter er dette et lite stykke norgeshistorie, som aldri tidligere er blitt fortalt i sammenheng. Det som er slående, er det mange historiene om enkeltmennesker som virkelig har gjort en forskjell. Og så er det flere utrolige historier som jeg ikke ville skulle gå i glemmeboka, som jeg kom over i forbindelse med et mastergradsarbeid om norsk presses dekning av Sudan gjennom det 20. århundre. Som historien om jungeldoktoren som i månedsvis vandret sammen med Ananya-geriljaen tidlig på 1970-tallet, og den superhemmelige norske bakkanalen i 1994. Samtidig er det viktig å ha et kritisk blikk på hendelsene. Det som ofte skjer når man ser på ting retrospektivt, er at det dukker opp nye sammenhenger og nye forståelser.
– Hvordan forteller du det?
På en spennende og leseverdig måte, forhåpentligvis! Jeg har lagt vekt på å ha et nedenfra- og opp perspektiv og fortelle historiene gjennom dem som opplevde dem, for å skape et nærvær. Boka er med andre ord lite akademisk og analytisk. Mitt forfatterståsted har vært journalistens, å legge fakta på bordet og bidra med egenopplevde inntrykk. Jeg overlater til leseren å dra konklusjonene.
– Hvorfor begynte du å skrive denne boka?
Jeg satt jo på alle disse historiene, og på et tidspunkt så slo det meg at dersom ikke jeg forteller dem, så kommer ingen til å gjøre det. Og det ville jo vært veldig synd.
– Hva har du selv lært underveis?
Utrolig mye! Både om Sudan, Norges rolle og ikke minst det å skrive så folk gidder å lese. Jeg har jobbet mye med å skape driv og energi i språket.
– Hvilke temaer utelot du?
For å si det sånn: Historien om Norge og Sudan er som et isfjell, og min bok dekker nok bare toppen. Men når det er sagt, så smelter den heller ikke så lett.
– Hvem i Norge har mest greie på bokas tematikk (utenom deg selv)?
Det er nok ganske mange, hver fall når det gjelder den politiske tematikken. Men når det er sagt, så har selv de jeg regner blant de fremste ekspertene gitt meg tilbakemeldinger på at jeg har funnet fram ting de ikke visste fra før.
– Nevn en annen dokumentarbok du vil fremheve?
Det må bli «I skyggen av Bysants» av den skotske forfatteren og historikeren William Dalrymple fra 1997. Den er bare helt fantastisk og fortjener å bli plukket fram igjen! Nå har jeg akkurat begynt på boka Bilal – med de papirløse til festning Europa av italienske Fabrizio Gatti, som virker lovende. Og så vil jeg gjerne nevne Kristin Solbergs «Livets skole» fra Afghanistan. Et modig arbeid!
– Hvilken historisk person burde folk vite mer om?
Det aner jeg ikke. Men jeg blir stadig overrasket over hvor mange som ikke vet hvem John Garang, Sør-Sudans legendarisk opprørsleder, var. Han døde i en helikopterkrasj i 2005, 21 dager etter at freden han hadde kjempet for i 21 år, inntrådte. Han hadde forøvrig et helt spesielt forhold til Norge.
– Hvilke konsekvenser burde samfunnet vårt trekke av det du skriver om?
Som jeg sa, jeg lar det være opp til leserne å trekke konklusjonene. Men jeg skulle ønske vi kunne få en bedre og mer informert debatt blant annet bistand og hvordan den bør innrettes. Hva kan vi egentlig håpe å få til? Gjennom årene har vi gitt i alle fall ti milliarder kroner til Sør-Sudan, og i alle år har saken blitt fremstilt sånn at «snille» Norge har gjort utrolig mye for sørsudanerne. Men kanskje var det vel så viktig for oss å ha en verdig sak å støtte? Dette er jo blitt veldig aktualisert gjennom den nye krigen i Sør-Sudan, som startet i desember i fjor. På ufattelig kort tid lå halve landet i grus, deriblant nesten alt det Norge og andre giverland hadde brukt milliarder av dollar på å støtte oppbyggingen av. Hvilke konsekvenser kan dette få? Nå rykker en sultkatastrofe stadig nærmere, og den vil komme, uansett. Vi har en selvsagt en moralsk forpliktelse til å hjelpe de som sulter. Men når det en dag blir fred igjen, hva da? Skal vi gå inn med store summer til langsiktig bistand enda en gang? Og hvilke negative virkninger har bistanden? Hva skjer i et land, som Sør-Sudan, som blir rammet av «bistandssyken» – med for mye penger i omløp og for mange organisasjoner som vil ha sin bit av kaka? Men det virker som om dette er nesten umulig å si uten å bli tatt til inntekt for Frp. Det er veldig synd. De bør ikke få legge premissene for den debatten.
Intervjuet er gjennomført av Ahmed Fouikri.
