Etter at åtte russiske diplomater har blitt utvist fra NATOs hovedkvarter i Brussel, har Russland svart ved å bryte det formelle samarbeidet med militæralliansen. Dette kan fort bidra til spenninger mellom Russland og NATO-blokken og gir grunn til bekymring, også blant motstandere av NATO-samarbeidet. Ett svar fra norsk side, som gjerne har vært en refleks i skravleklassen, kan være å legge alt ansvaret for situasjonen på Russland og trekke frem eksempler på hvorfor vi «ikke må være naive». Jeg synes det var en ganske tydelig tendens til en slik linje i programmet Dagsnytt 18, 19. oktober. Her ble det hevdet at ansvaret for å rydde opp i forholdet mellom øst og vest lå på Russland, som «jo er det landet som har invadert Ukraina og blandet seg inn i det (US-)amerikanske valget i 2016». Det ble ikke gitt noe direkte bifall til «Russiagate»-teorien (og her har NRK faktisk vært ganske flinke), men det var ikke langt unna, og fremstillingen fra NUPIs representant var tendensiøs.
Norge vil ikke være tjent med en unyansert forståelse av forholdet Russland-Vesten, og samtidig som vi bør være tydelige i vår kritikk av Russlands overtramp bør vi være minst like kritiske overfor våre formelt allierte. Vi bør heller ikke gi Russland all skylden for prosesser som vestlige makter har bidratt til å fremskynde. For å begynne med «Russiagate», har den navngjetne Mueller-rapporten gitt dekning for å si at det forelå en Facebook-kampanje fra russisk side, som nok har hatt en påvirkning på valgkampen i USA, men påstandene om sammensvergelser og hacking av valgsystemet var, for å si det med Mark Twain, «betydelig overdrevne».
Det vi derimot kan hevde med veldig solid grunnlag er at Russlands politiske utvikling har blitt betydelig påvirket av USAs påvirkning på valget i Russland i 1996. Boris Jeltsin var på et absolutt lavpunkt i sin popularitet på det tidspunktet, men med aggressiv drahjelp fra Bill Clintons USA, IMF og andre vant han presidentvalget mot sin hovedmotstander Gennady Zjuganov. Sistnevnte fortsetter å være ett av det russiske kommunistpartiets mest kjente navn og ble ansett som en trussel mot globalt US-amerikansk hegemoni (eller «Freedom & Democracy», som det gjerne også kalles). Her kan man nok snakke om «whataboutism», men denne typen praksis har relevans for politisk tillit. Tyven tror at alle stjeler, og man må være varsom med å regne intrigemakeres påstander for god fisk. Det spiller også inn at CIA, en av de mest brukte kildene for «Russiagate», var enda tidligere enn resten av det amerikanske statsapparatet med å ivre for politisk påvirkning av Russland. Som kjent valgte Jeltsin (Vestens utvalgte «demokrat») Putin som sin etterfølger fordi han anså ham som lojal og pålitelig, noe som tydelig viser 1996-valgets relevans for dagens situasjon.
En annen episode det er verdt å nyansere er annekteringen av Krim i 2014. Det er nokså allmenn konsensus om at Russland brøt folkeretten gjennom annekteringen, og folkeavstemmingen som ble holdt om overføringen av Krim og Sevastopol fra Ukraina til Russland ble holdt under forhold som må regnes som ekstraordinære. Det er også fotografisk bevis på militær involvering i Donbass-regionen fra russisk side, her vil jeg spesielt nevne arbeidet til nyhetssiden Meduza. Et forhold som har fått mindre oppmerksomhet er amerikansk tilstedeværelse i Ukraina i forkant av Maidan-opprøret. Her var hauker som John McCain, Hilary Clinton og Viktoria Nuland aktive i å presse på for en vestvending av ukrainsk politikk, de tilbød også salg av våpen. På denne måten avbrøt de forhandlinger mellom EU og Ukraina hvor begge parter prøvde å ta hensyn til russiske interesser og la til rette for en prosess som helt klart ville føre til økte spenninger. Så var også Nulands mest kjente ord i sakens anledning: «Fuck the EU».
Noe tilsvarende kan sies om Russlands invasjon av Georgia i 2008, som også har blitt brukt som eksempel på hvor brutalt Russland er. Dette var også en brutal affære som førte til tap av menneskeliv, slik militære operasjoner har det med å være, men foranledningen til de militære sammenstøtene i Nord-Ossetia og Abkhazia var at georgiske militære styrker begynte å skyte på fredsbevarende styrker som opererte i Nord-Ossetia på oppdrag fra den russiske stat. President Mikhail Sakaasjvili hadde fått klar beskjed fra både Bush og Rice om at han hadde dem i ryggen dersom Russland prøvde seg på noe. Forholdet mellom Georgia og disse utbryterrepublikkene var ikke spesielt trivelig, og med forsikringer fra USAs makthavere følte Sakaasjvili seg trygg på at han kunne ta affære på Georgias vegne.
Det er ikke hermed sagt at Russland er noen uskyldsren fredsdue i internasjonal sammenheng. Landet har både stormaktambisjoner og et tidvis lemfeldig forhold til både folkerett og menneskerettigheter, slik stormakter gjerne har. Det jeg imidlertid mener er at vi bør stagge refleksen man gjerne ser i Presse-Norge til ensidig støtte for Vesten («Freedom & Democracy») og fordømming av Russland. Både den pågående diplomatiske konflikten mellom Russland og NATO og det historiske forholdet mellom Russland og Vesten\USA er for innfløkt til at det er noen sunn reaksjon.
Da er det mer konstruktivt å spørre seg hva Norge kan gjøre, som tilhørende den vestlige innflytelsessfæren (og enn så lenge NATO-medlem) på den ene siden, og nabo til Russland på den andre siden. Dette naboskapet har gjennom historien vært relativt godt, men også preget av mistillit og spenninger. Lenge før NATO var (Sverige-)Norge også under vestlig beskyttelse fra Russland gjennom november-traktaten av 1855. Den gang som nå utgjorde ikke Russland noen umiddelbar trussel mot Norge, og den gang som nå var Norges interesser langt bedre tjent med dialog og handel med Russland enn å øke spenningsnivået med naboen i øst. Med historiens lange linjer i bakhodet mener jeg at dette er et punkt hvor Ap skiller seg fra positivt fra Høyre, og at den nåværende regjeringen kan bidra til avspenning, kanskje spesielt tatt i betraktning Støres tidligere kommunikasjon med utenriksminister Sergej Lavrov.
I en relativt fersk sak fra den regimevennlige russiske nyhetssiden TASS, uttrykket Russlands forsvarsminister Sergej Sjojgu bekymring for NATOs atomvåpenpolitikk og det han oppfatter som en opptrapping i europeiske NATO-land. Russland er et av de store atomvåpen-landene, og vi bør følge med på deres politikk på dette området. Trusler om bruk av atomvåpen skal ikke aksepteres, og vi bør fortsette å presse Russland til atomnedrusting. Samtidig bør vi ta på alvor signalene som kommer fra Sjojgu. Hvis Russland anser europeiske land som en potensiell atomtrussel, vil det vanskeliggjøre mulighetene for dialog. Det er ikke noe Norge trenger, og vi bør satse på beroligelse heller enn avskrekking på dette feltet. Noe vi kan gjøre på bakkenivå er da å fortsette å protestere på amerikanske atom-ubåter i norske havner, og å presse på for at Norge endelig signerer FNs forbud mot atomvåpen. Det første møtet mellom statspartene til FNs atomvåpenforbud avholdes 22. til 24. mars i Wien, og der skal Norge delta som observatør. Allerede det er et godt tegn. La oss håpe det blir et godt møte, og at Norge med dette er ett skritt nærmere faktisk signering.
