Den største djevelen i Rwanda var ikke sort

Ung gutt fra Rwanda Foto: www.unmultimedia.org/photo/

Ban Ki-moon: ”Vi kunne gjort mer og vi skulle gjort mer.” Den 7. april var det 20 år siden folkemordet i Rwanda begynte. Og ja, hvorfor gjorde ikke FN mer?

Vegard Velle
Om Vegard Velle (12 artikler)
@VegardVelle er journalist. Han har gitt ut bøkene En annen verden er mulig og De nye korstogenes tid. Velle har vært styremedlem i Rødt, Fredsinitiativet, Norsk klimanettverk og Norges sosiale forum.

”FN-soldatene i Kigali, Rwandas hovedstad, ble skutt på og drept. De skrek etter forsterkninger, de hadde tryglet mannen i New York om flere styrker. Men amerikanerne ville ikke. De hadde sine fadeser i Somalia friskt i minne. De ble kjeppjagd ut av Mogadishu. Ikke flere eventyr i Afrika.”, oppsummerer NRK-korrespondent Tomm Kristiansen om Vestens fravær i Rwanda.

Folkemordet i Rwanda var så voldsomt, så rystende, så grotesk, at det i ettertid har blitt standardeksempelet på hva som kan skje dersom humanitære intervensjonister lar være å gripe inn. Den rundt 100 dager lange massakren i 1994 er muligens den enkelthendelsen som etter murens fall bidro sterkest til å skape et nytt klima for maktbruk utenfra. Både ved krigene i Serbia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria (hvor det til slutt ikke ble noen vestlig intervensjon), ble minnet om Rwanda gjenkalt. I FN er et nytt folkerettslig prinsipp, responsibility to protect (R2P), som gir utvidete muligheter til å intervenere militært, presset gjennom av stormaktene, blant annet med begrunnelse i tragedien i Rwanda.

Tragedien vestlige ledere ikke skjuler

Når vestlige statsledere begynner å hamre på krigstrommene og propaganderer for militærbruk, kan du være sikker på at argumentet om Rwanda dukker opp igjen. Går vi ikke inn nå, og det fort, kan vi få et nytt Rwanda, et nytt folkemord, låter refrenget.

Rwanda er tragedien vestlige ledere ikke skyr å selvpiske seg med. Ikke rart kanskje, gitt den groteske brutaliteten, 850.000 drepte, svært mange drept av andre sivile. Men folkemordet i Rwanda er ikke den eneste, heller ikke den største, massakren de siste tjue årene. To massedrap vi hører langt mindre om er Kongo, der fem til seks millioner mennesker ble drept i perioden 1996-2008 og Irak, hvor USA skapte et helvete. Antallet drepte er omstridt, men ifølge The Lancet ble minst 650.000 drept som en følge av okkupasjonen av Irak, bare de tre første årene.

FNs tilsynelatende fravær og forsømmelse i Rwanda gjør at mange som ellers er skeptiske til vestlig imperialisme, lar seg overbevise når Rwanda-argumentet kommer opp. Hva kan vel være verre enn det som skjedde der? Nei, da får vi heller tåle den vonde bismaken av vestlig imperialisme, tenker mange, for eksempel Aslak Nore i boka Gud er norsk. Ikke til å undres over at argumentet om Rwanda gang på gang dukker opp som selve trumfkortet til vestlige maktpersoner, liberale hauker og mediale propagandaoffiserer.

Men er det sant? Er Rwanda det skammelige eksempelet på at omverdenen ikke brydde seg med å stanse et skammelig folkemord? Stemmer det at USA ikke ville unngå nok et nederlag etter fadesen i Somalia året før? Er det riktig at Frankrike var på plass, men mistolket og undervurderte alvoret i situasjonen?

Nei, det stemmer ikke.

Afrika, mørkets kontinent

Så hva skjedde egentlig? Er massedrapet rett og slett ubegripelig, for vanskelig for den menneskelige hjernen å fatte? Mange gir rett og slett opp å forstå grusomhetene i Rwanda og erklærer det uforståelig, som Nikolai Strøm Olsen i Minervanett.

En annen og mer stereotyp fortelling sier at Afrika er mørkets kontinent, hvor barbarer alltid slakter hverandre av uforståelige årsaker. Daværende president Bill Clinton påsto for eksempel i 1998 at hendelsene i Rwanda bunnet i etnisk forakt (tribal resentments). En rådgiver for Frankrikes president, Francois Mitterand, hevdet at ”brutal nedslakting er en vanlig praksis blant afrikanere, som det ikke er lett å utslette”. Daværende generalsekretær i FN, Boutros Boutros-Ghali karakteriserte på sin side masseslakten som ”hutuer som dreper tutsier og tutsier som dreper hutuer”. Senere kom det frem at Boutros-Ghali selv hadde en høyst aktiv deltakelse i barbariet gjennom salg av bombekastere, rakettskytere, granater og ammunisjon til hutu-regimet i Rwanda.

En tredje forklaring er at folkemordet bunnet i kolonimaktenes tidligere splitt og hersk. Mer konkret at massakrene i 1994 kan spores tilbake til Tysklands og Belgias kunstige inndeling av folket i hutuer og tutsier, med identitetskort og favorisering. Var folkemordet resultatet av et årtiergammelt stammehat som endelig stakk frem sitt stygge ansikt i 1994?

Et planlagt folkemord

Nei, sier Human Rights Watch. Ifølge menneskerettsorganisasjonen var folkemordet slett ikke et ukontrollerbart utbrudd av raseri fra et folk oppslukt av gammelt stammehat. ”Folkemordet bunnet i et bevisst valg gjort av moderne eliter for å fostre hat og frykt, med hensikt å holde seg selv ved makten. Denne lille, privilegerte gruppen satte bevisst majoriteten opp mot minoriteten for å motvirke den voksende politiske opposisjonen i Rwanda. Deretter, konfrontert med RPFs suksess på slagmarken og ved forhandlingsbordet, valgte de samme elitene en strategi med etnisk inndeling og folkemord. De satset på at utryddelse av fienden kunne gjenskape en fellesskapsfølelse mellom hutuer under deres lederskap og hjelpe dem å vinne krigen, eller i det minste bedre sjansene for å oppnå en gunstigere forhandlingsløsning.”

Denne forklaringen plasserer viktige brikker i forståelsen av de grusomme hendelsene i Rwanda tidlig på nittitallet. Men den fanger ikke det store bildet. Sannheten er mørkere, ofte oversett og ligger nærmere oss her hjemme.

Frankrike mot USA

I virkeligheten hadde Frankrike og USA vært på plass lenge i forveien. De var der før, under og etter massakrene. De stilte opp med penger, militærstøtte, rådgivning, og ekspertise. De trakk aldri i bremsene, med hindret tvert om FN fra å stille opp, selv om det er kommet frem i ettertid at de visste at fiendskapet kunne resultere i en massakre. Det amerikanske lederskapet var fullt klar over tragedien som var i ferd med å utspille seg. Den 11. april 1994 advarte et notat fra Pentagon til statssekretær Frank Wisner i forsvarsdepartementet, at ”om ikke begge sider blir overbevist om å returnere til forhandlingsbordet, vil et massiv blodbad med hundre tusener av døde starte. Millioner av personer vil flykte til nabolandene Uganda, Tanzania og Zaire.”

Folkemordet hadde selvsagt sin egen forhistorie, lokale pådrivere og interne logikk, slik Human Rights Watch påpeker. Det var ikke stormaktene som gjennomførte massakrene. De var det i hovedsak hutu-militser som sto bak. Men bak skjermbrettet trakk stormaktene i trådene.

USA og Frankrike støttet hver sin proxystyrke. Mens Frankrike støttet huturegjeringen, støttet USA tutsiene. Tutsiene organiserte seg i RPF (Rwandas Patriotiske Front) og bygget seg opp fra Uganda. De to stormaktene støttet altså hver sin side i denne grusomme krigen, som startet fire år tidligere, allerede i 1990.

Som utviklingsminister Bernard Debré, i Balladur-regjeringen, sa det: ”Det man glemmer å nevne er at hvis Frankrike var på den ene siden, var amerikanerne på den andre. De væpnet tutsiene som væpnet uganderne. Jeg ønsker ikke å male ut dette oppgjøret mellom franskmennene og amerikanerne, men sannheten må ut.”

Den større prisen stormaktene kjempet om var kontrollen over Sentral-Afrika, og spesielt Den demokratiske republikken Kongo. Her finnes overveldende naturrikdommer. Det var disse Kong Leopold av Belgia beriket seg på, på slutten av 1800-tallet. Blant mineralene man finner er uran, kobolt, diamanter, gull, kopper, coltan, columbium-tantalite, germanium og såkalte sjeldne mineraler. Kongo er et av verdens mest ressursrike, underutnyttede og artsrike områder, et land modent for plyndring og utnyttelse fra den som sitter i posisjon.

Frankrikes blodige innblanding

La oss ta en titt på de dominerende stormaktene. Hva var Frankrikes rolle? Nylig trakk Frankrike seg fra tjueårsmarkeringen av massakrene i Rwanda. Bakgrunnen var at Rwandas president, Paul Kagame, anklaget landet for å ha spilt en direkte rolle i folkemordet. ”Franske soldater var både medskyldige og deltakere i folkemordet”, sier Kagame. Blant annet retter han fingeren mot de to tidligere presidentene Francois Mitterand og Alain Juppé.

Frankrike har en lang historikk med innblanding i afrikanske anliggender. Som den franske utenriksministeren Louis de Guirangaud sa det i 1979: ”Afrika er det eneste kontinentet innenfor fransk rekkevidde. Det er også det eneste området hvor Frankrike, ved hjelp av 300 menn, kan forandre historien.”

Fra høsten 1990 til sommeren 1992 begynte Frankrike å assistere og supplere den rwandiske regjeringen med våpen. Hæren vokste fra 5000 til 40.000 mann, sier Richard H. Robbins i boka Global Problems and the Culture of Capitalism. Samme år utnevnte president Habayarimana den høytstående offiseren og kommandanten for de franske styrkene i Rwanda, Gilles Chollet, til militær rådgiver.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at Frankrike også er beskyldt for å ha trent opp og væpnet 8000 militsmenn fra interahamwe-militsen, den ene av to styrker som spredde hat og sto bak massakrene i 1994. Franskmennene er beskyldt fra ulike kanter, inkludert en rapport sluppet av justisministeriet i Rwanda, for å ha deltatt i kamper, bistått torturister og for å ha visst om, planlagt og selv å ha deltatt i massakrer på tutsier. Franske styrker skal til og med ha begått en rekke voldtekter mot kvinnelige tutsier. Under den offentlige høringen om Frankrikes rolle i Rwanda fra 1990-94 rapporterte Le Figaro og Le Monde at Frankrike en hel måned etter at massakrene hadde satt i gang fortsatte å levere våpen til hutu-regjeringen i Kigali. Mye tyder altså på at Frankrike ikke bare bidro til å rede grunnen for folkemordet, men også assisterte det. Motivet var franske eliters ønske om å fortsette å dominere Sentral-Afrika.

Hvem er Paul Kagame?

President Paul Kagame har all grunn til å være harm på Frankrike. Men hva med Kagame selv, hvem er han, og hvem representerer han?

Etter første verdenskrig var det Belgia som dominerte Rwanda og fra 1975 Frankrike, som anså Rwanda og resten av Sentral-Afrika som sin randsone. Selv om kolonistyret var opphørt, fortsatte Frankrike å dominere politisk, økonomisk og militært, i sin gamle kolonisfære. Denne symbiosen mellom lokale eliter i Afrika og franske interesser er blitt kalt le françafrique. Slik vedvarte det til 1990. Da sprakk Sovjetunionen opp, jernteppet falt og verden sluttet å være delt i en østlig og en vestlig interessesfære.

Frem til da hadde amerikanerne akseptert at Frankrike satt i forsetet i Sentral-Afrika, forutsatt at alliansepartneren bidro til å holde hovedfienden Sovjetunionen ute. Men etter den kalde krigens slutt, var ikke dette lenger noe viktig, og amerikanerne så med nye og sultne øyne på Frankrikes dominerende rolle i området. USA ønsket kontroll over regionen, noe de nødvendigvis måtte få på bekostning av Frankrike.

Deres lokale alliansepartner var RPF, stiftet i Washington i 1988. Deres hjemmebase var Uganda, som ligger rett nord for Rwanda. Presidenten i Uganda, Yoweri Museveni, var en av USAs nærmeste allierte i Afrika på dette tidspunktet, og Uganda var et utstillingsvindu for USA, Verdensbanken og IMF. Det var herfra RPF kunne bygge seg opp og angripe fra. De begynte som en puslete og ubetydelig kraft, men ble trent og utstyrt av Uganda og USA. I løpet av kort tid vokste derfor RPF til å bli en relativt stor, veltrent og godt utstyrt geriljahær.

Det er viktig å forstå at det som kulminerte i den hundre dager lange massakren i 1994, startet allerede i 1990, da RPF startet sin krigføring mot Rwanda. Igjen i 1991 og i 1993 angrep RPF Rwanda. I disse årene, fra 1990-94, avlet RPF massiv terror mot befolkningen nord i Rwanda. De gjennomførte en rekke raid, brant ned landsbyer, massakrerte sivile, bombet folkemøter og skapte en flyktningkatastrofe på flere hundre tusen internt fordrevne. Folkemordet i 1994 kom med andre ikke ut av det blå, men var en viktig årsak til at regimet i Kigali og andre hutuer følte seg truet. Ofte blir denne forhistorien utelatt fra den offisielle fortellingen om massakrene i 1994, men det var med bakgrunn i disse angrepene at hutuekstremister planla sitt eget, ekstreme mottrekk.

Den som sto i spissen for RPF-angrepene var Paul Kagame, som sto såpass nært president Museveni at han ble tildelt posten som Ugandas etterretningssjef da Museveni grep makten i Uganda i 1986. Kagame deltok ikke i det første angrepet mot Rwanda i 1990, som var mislykket, men ble raskt fløyet inn fra militærskolen i Fort Leavensworth, i Kansas, USA, hvor han befant seg på dette tidspunktet. Da RPF startet sin krigerske kampanje mot Rwanda, var angrepene både kjent og godkjent av USA.

Folkemordet var 100 prosent USAs ansvar

Massedrapene gjennomført av hutuekstremister skjedde altså samtidig med RPFs suksess på slagmarken. Massakrene startet 7. april 1994 og varte i 100 dager. I juli 1994 tar RPF kontrollen over Kigali, og i løpet av kort tid flykter opptil to millioner hutuer til nabolandene.

Først den 17. mai 1994, over en måned etter at massakrene var begynt, klarte FN å samle seg om behovet for en militær inngripen, men ifølge Edward Herman er det dokumentert at USAs utenriksminister Madeleine Albright, på det avgjørende tidspunktet i april-mai 1994, ga klar beskjed om at ingen FN-tropper skulle til Rwanda. Også Boutros Boutros-Ghali, som da var generalsekretær i FN, gjentar denne historien. I boken Unvanquished: A US-UN Saga. Boutros-Ghali forteller han at Albright systematisk blokkerte enhver militærintervensjon i Rwanda, med eller uten amerikansk deltakelse. I et intervju med den canadiske journalisten Robin Philpot, gjengitt i boken Rwanda 1994: Colonialism dies hard, går Boutros-Ghali enda lengre og peker ut USA som hovedansvarlig: ”det rwandiske folkemordet var 100 prosent USAs ansvar”.

Med den holdningen, er det ikke til å undres over at USA la ned veto mot gjenvalg av Boutros-Ghali som generalsekretær i 1996, og i stedet sørget for å få innsatt Kofi Annan.

Om disse historiene stemmer, er det slett ikke noe arbeidsuhell fra det såkalte verdenssamfunnet at FN lot være å intervenere. Men også Paul Kagame gjorde alt han kunne for å holde tilbake en FN-intervensjon til RPF hadde etablert kontrollen over hovedstaden Kigali.

De drepte dem alle

I 1996 startet også den 18 år lange krigen i Kongo. Rwanda, nå under Kagames lederskap, gikk inn i landet under påskudd av å hindre hutuekstremister i å bygge seg opp i Kongo. Men de rwandiske styrkene massakrerte også titusener av mennesker på flukt, ifølge FN-rapporten Democratic Republic of Congo 1993-2003, lekket i 2010. Ifølge rapporten var flertallet av de drepte ”barn, kvinner, gamle og sykelige, som ofte var underernærte og som ikke utgjorde noen trussel mot angrepsstyrkene.” De ble drept i minst 600 dokumenterte hendelser, som rapportens forfattere anser som et folkemordlignende massedrap: ”Kagames menn gjorde ingen forskjell på rwandiske hutuflyktninger og kongolesiske hutuer: De drepte dem alle.

Sammen med soldater fra Uganda og Burundi, trengte de rwandiske styrkene dypt inn i Kongo og ga ikke opp før de året etter hadde erstattet den sittende diktatoren, Mobutu Sese Seko, med sin egen mann, Laurent Kabila, alliert med Paul Kagame og Yoweri Museveni. Rwandiske og ugandiske styrker ble siden stående i østlige Kongo, hvor de karet til seg sjeldne mineraler som fantes der. Nok en gang var USA høyst aktivt til stede, og i dag har vestlige interesser og konserner full tilgang til landet. Dette er slett ikke ukontroversielt. I desember 2009 sendte en gruppe kongolesiske høvdinger et åpent brev til president Barack Obama, der de erklærte en ”kategorisk motstandstaken til ditt Africom-prosjekt i Kongo”.

Rwanda, en markedsliberal suksesshistorie

Så hvordan står det til i dagens Rwanda? Tidligere var fransk administrasjonsspråket i Kigali. I dag har engelsk tatt over som talemålet når regjeringens talspersoner uttaler seg. Det samme gjelder på Kinyarwanda-universitetet. Der det tidligere var Paris som trakk i trådene i Kigali, er det nå Washington. Men også i resten av Sentral-Afrika er USA i full gang med å utvikle militære samarbeid.

Forholdet til Washington er nært. Paul Kagames sønn er plassert på militærskole i USA. Som rådgiver har Kagame valgt den tidligere britiske statsministeren Tony Blair. Og da USA angrep Irak i 2003, var Kagame det første statsoverhodet som støttet USA. Det burde kanskje ikke overraske at Vesten sier så lite som mulig om menneskerettssituasjonen i dagens Rwanda, i praksis et diktatur, der opposisjonspolitikere blir satt i fengsel og/eller torturert, for eksempel Bernard Ntanga, Victoire Ingabere og Déo Mushyayidi.

Derimot fremhever vestlige medier gjerne Rwanda som en markedsliberal suksesshistorie, for eksempel i en lederartikkel i New York Times nylig, titulert Rwanda strekker seg etter ny økonomisk modell. Ifølge avisen blir Rwanda lovprist av ideelle organisasjoner for dets økonomiske reformer, for sin råvarebørs og et topp moderne aksjemarked. Verdensbanken gir landet høye karakterer for sin åpenhet for å gjøre forretninger.

Det stemmer rett og slett ikke, som vestlige ledere prøver å innbille oss, at de sov i timen i 1994. Sannheten er at de visste hva de ønsket og la til rette for det som ble en av etterkrigstidens største massakre. For å gjøre vondt verre, er Vestens fortelling om Rwanda gang på gang blitt utnyttet kynisk for å forsvare nye humanitære kriger, helt andre steder i verden. Faktisk er denne fortellingen i dag en av hjørnesteinene i den ideologiske legitimeringen av vestlig humanitarisme. Stormaktene i Nord er fremdeles på jakt etter land, naturressurser og folk i Sør, og den menneskelige prisen er ikke noe lavere enn før.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.