Vi må snakke om sparesnakket

De gir deg råd m hvordan du kan spare og være lykkelig. Fra venstre økonom og spareblogger Siw Slevigen, multikjendis Tore Johanson og spareblogger Lise Vermelid Kristoffersen. Kollasj over stillbilder fra henholdvis youtube-vlog, The Voice og Coop Extra-reklame.

Det er et symptom på velferdsstatens forvitring at mediene er fylt av snakk om sparing. Samfunnets økonomiske problemer løses ikke individuelt, men gjennom et kollektivt prosjekt.

Alf Jørgen Schnell
About Alf Jørgen Schnell (3 Articles)
Alf Jørgen Schnell er master i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo, og opptatt av sosiale spørsmål knyttet til boligmarkedet.

1. januar skrev kjendis Tore Petterson på NRK Ytring at han hadde vært med i et Luksusfellen-lignende program. 

Som deltager på «I lomma på Silje» hadde han vært ikke bare for å få orden på sløsingen sin, men også for å bryte tabuer: «Nordmenn forteller heller om kjønnssykdommene sine enn om egen økonomi. Hvis ikke du er skikkelig flink til å spare, da.»

Når han først har psykoanalysert tabuet det er å snakke om pengeproblemer, går han over til å analysere sparebloggerne.

Der han selv forsøkte å undertrykke traumer ved å konsumere tidligere – «Jeg pleide å handle dritt jeg ikke trengte for å slippe å kjenne på vonde følelser som av og til setter seg i kroppen» – ser han en samme prosess hos supersparerne. 

Supersparerne forsøker ifølge Petterson å «normalisere sine traumeuttrykk», de «prøver å fortrenge og undertrykke følelsen av håpløshet og mangelen på egenverdi» med å være gode på en ting: spare.

Pettersen ber folk roe ned, og heller være flinke til å snakke om spareproblemer og ellers bruke penger på seg selv og sine nære istedenfor å være gjerrig. Da kan hans venner etter hans død si «Han hadde kontoen full av minner, gode venner, tom for ubearbeidede følelser og han levde hver dag av livet sitt ett hundre prosent.» 

Problemet er bare at Petterson ikke tilbyr noen løsning på de faktiske økonomiske problemene mange har, de forsvinner ikke nødvendigvis bare ved å snakke om dem. Men supersparerne har imidlertid ingen god løsning, de heller. 

LES OGSÅ av Alf Jørgen Schnell: BSU — Same procedure as last year

Psykologi eller politikk
Sparebloggerne, som virker å ha nøkkelkort i norske mediehus, kom raskt med motsvar til Pettersons analyse på NRKs nettsider.

«Full konto og fullt liv» het svaret til spareblogger Lise Vermelid Kristoffersen, som skrev: «Penger og psykisk helse har mye med hverandre å gjøre, men ikke først og fremst for oss som har mer enn nok.»

«Konto full av cash og gode minner» var den nær identiske tittelen på replikken til økonom og spareblogger Siw Slevigen som kom samme dag. Slevigen «sparer for å bli mangemillionær», og mener det er fullt mulig å leve i nuet uten å fortrenge fremtiden. For Slevigen er det bedre både for miljøet og hennes psykiske helse at hun istedenfor å shoppe la av penger og investerte i solenergi. 

Videre påpeker Slevigen gjeldsproblematikken i Norge, hvor mange er overforgjeldet: «Det er dette jeg vil endre. Jeg unner ingen å ha postkasseangst med stadig nye kredittkort og lån for å prøve å betale regningene.» Løsningen på problemet med bankene, eller hva hun kaller den «griske pengemaskinen», ligger i Slevigens tekst hos individet: at penger «først og fremst handler om følelser». Og du kan løse det med å spare smart.

Men hva om penger først og fremst ikke handler om psykologi og privatøkonomi, men om politikk? Det er nettopp med gjeldsproblematikken sparesnakket møter seg selv i døra. Noen problemer ligger utenfor en selv, og må derfor løses sammen.

Det samme gjelder Pettersons kronikk, som tilsynelatende var en kritikk av sparebloggerne. Hans tips om å være «akkurat flink nok» (til forskjell fra supersparerne) til å spare, hjelper lite for å få råd til en ny bolig i samme skoledistrikt som barnet ditt, f.eks., hvis du plutselig skulle flytte fra den du har kjøpt en leilighet med. Det er med andre ord ikke alltid like lett å «bare» spare seg til å bli millionær.

Det samme gjelder Pettersons psykologiske løsning om å være åpen om ens økonomiske problemer. Psykologiske (les individuelle) råd løser nemlig ikke strukturelle problemer som et uregulert finansvesen som forsøker å låne ut så mye som overhode mulig, samt et deregulert boligmarked hvis priser er hinsides sunn fornuft.

Hva vi istedenfor bør gjøre, er å psykologisere banker som tjener penger på at folk har det vanskelig, og gi råd til politikere for hvordan de kan endre systemet. Luksusfellen er kjent for å latterliggjøre fattige personer som har kommet i ulykken, men de som burde skamme seg er bankene.

LES OGSÅ: Tjener 9 mill. i året — skal lede regjeringas pensjonsutvalg

Velferdsstaten er løsningen på traumene
Hva vi også må gjøre, er å gjenreise troen på velferdsstaten. Den ble nettopp reist som et kollektivt prosjekt, så vi ikke skulle bære byrden ene og alene, men sammen. Løsningen var i stor grad et regulert arbeids- og boligmarked, som gav folk sikkerhet.

I en tid hvor stadig flere har usikre arbeidskontrakter og boligprisene stiger fortere enn inntektene, er det ikke rart i at vi som individer gjør det vi kan for å overleve. Men slike individuelle handlinger løser ikke problemet, det kan bare gjøres kollektivt. Hvis ikke vil det dukke opp igjen og igjen, som når en bare symptombehandler et underliggende problem.

I så henseende er det problematisk at media bidrar til individualiseringen med sin stadige forbrukerjournalistikk. Hva med å heller bruke tid på de underliggende prosessene som skaper de mange private spareutfordringene? Sparesnakk løser dessverre ikke de økonomiske traumene – det kan politikk gjøre.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned