Den 9. oktober rykket tyrkiske styrker inn over Syrias nordgrense. Målsettinga gjennom den såkalte «Operasjon fredens vår» er å opprette en såkalt «sikkerhetssone» på syrisk side av grensa, hvor Tyrkia skal holde militær kontroll. På mange vis er dette en videreføring av de to forrige invasjonene i 2016, og 2018, hvor Tyrkia knuste det som fantes av motstand fra de kurdiske militsene i nordre Aleppo og i Afrin. Den gang som nå foretok de en omfattende etnisk rensning med utstrakt bruk av jihadistiske leiesoldater.
Utgangspunktet for den siste invasjonen er en avtale med Donald Trump. Avtalen går ut på at USA trekker seg tilbake fra den syriske grensa i nord, for senere å forlate Syria som sådan. Tyrkia skal dermed få lov til å besette disse områdene, altså om lag 30 kilometer inn på syrisk territorium. Dette vil trolig også bety at syriske flyktninger i Tyrkia vil deporteres og bosettes i de okkuperte områdene.[1] Dermed vil Tyrkia få en arabisk «buffer» som adskiller den kurdiske befolkninga i Syria fra sine brødre og søstre på den andre sida av grensa. Etnisk rensning er stadig et effektivt verktøy for verdens bandittstater.
NATO med kritisk støtte
Tyrkia er et NATO-land. Ikke bare et hvilket som helst NATO-land, men alliansen europeiske medlem med størst hær. De er altså et av alliansens viktigste medlemsland.
Det er derfor ikke rart at fordømmelser derfra uteblir. Tvert imot har Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, uttrykt «forståelse» for Tyrkias situasjon, men oppfordrer dem samtidig til å utvise «tilbakeholdenhet» og «proporsjonalitet» i grusomhetene.[2]
Norges utenriksminister er noe mer kritisk innstilt. Hun «oppfordrer» Tyrkia til å stanse med invasjonen sin. Spørsmålet er jo om det blir med disse ordene. Finland, som fortsatt står utenfor NATO, har på sin side stanset all våpeneksport til Erdogans regime.[3] SV har foreslått det samme i Norge.[4]
Er det dumt at USA forlater Syria?
Enkelte hevder at Tyrkias invasjon ene og aleine skyldes Trumps ønske om å trekke USA ut av Syria. Det mener jeg blir for enkelt. Det er ikke tilstedeværelsen av noen tusen amerikanske spesialstyrker og US air force i seg sjøl som har forhindra Tyrkia i å gå til angrep. Det er det derimot USAs ordre og/eller mangel på samtykke som har gjort. Men i det øyeblikket USA nå trakk seg ut, skjedde dette gjennom en avtale hvor Trump samtidig ga Erdogan lov til å opprette sin ønskede «sikkerhetssone».[5] Trumps siste uttalelse om at Tyrkias invasjon er «en dårlig idé» er derfor av ca. samme kaliber som Stoltenbergs oppfordring til å krige litt snillere.
LES OGSÅ: Tyrkia invaderer Syria — åpent brev til den norske opinionen
Det måtte ikke gå sånn. Det ville for eksempel vært fullt mulig for USA å trekke styrkene sine lenger inn i Syria og la Tyrkia invadere, uten samtidig å annonsere at de snart skal trekkes ut av landet. En annen mulighet ville ha vært å ha trukket seg ut, men samtidig gjort det fullstendig klart overfor Tyrkia at det er uaktuelt at de invaderer. Ja, det er til og med mulig å se for seg et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd som attpåtil krever tyrkisk tilbaketrekning fra områdene de allerede okkuperer i Syria. Dette ville ha skjedd i en sivilisert verdensorden som satte FN-pakten først.
Grunnen til at dette ikke skjer er at Tyrkia er en av USAs viktigste allierte. Da landet på 1990-tallet massakrerte kurdere for fote, skjedde dette samtidig med en voldsom økning i den militære bistanden fra Washington. Tyrkia utgjør NATOs flanke i Svartehavsregionen og er i tillegg et viktig brohode for å projisere makt inn i Midtøsten. En slik alliert kaster man ikke fra seg uten videre. I valget mellom en av sine mektigste allierte som stadig lefler med rivalen i Moskva, og en halvanarkistisk milits i Midtøsten, er det ganske klart hva supermakten velger.
Man kan dessuten spørre hva de som sørger over USAs tilbaketrekning ser for seg av alternativ. Skal USA bli stående i en evigvarende krig som i Afghanistan, bare uten folkerettslig hjemmel? Hvor lenge? Hvem skal bestemme det?
Situasjonen som har oppstått er et typisk eksempel på faren med innblanding og intervensjonisme i utenrikspolitikken. Allerede i 2012 begynte USA å støtte diverse terrorgrupper i Syria.[6] Mye av denne støtten ble kanalisert gjennom Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia, men noe også gjennom programmer i direkte regi av CIA.[7] Som seg hør og bør leverte aldri Obama-administrasjonen noen krigserklæring, og søkte heller ikke Kongressen om støtte for dette. Målet var av klassisk nykonservativ art: regimeskifte i Syria. Hva dette ville innebære i praksis for eksempel for landets kristne, alawittiske og drusiske minoriteter tenkte man lite på. Så tidlig som i 2012 ble det i et etterretningsdokument klart slått fast at det ville bli opprettet et «salafistisk fyrstedømme» øst i Syria, og at det var dette opposisjonens støttespillere ønsket for å svekke regimet.[8] Det salafistiske fyrstedømmet oppsto to år seinere som Den islamske staten.
Fra 2014 begynte Obama-administrasjonen derfor å krige mot IS, som tross alt også truet USAs allierte i Irak. Slik befant man seg altså både i en fordekt krig mot Syrias myndigheter, men også mot én av de mange terrorgruppene denne lå i krig med. I klassisk amerikansk ånd fortsatte dette dobbeltsporet i flere år framover. Nå er IS knekt og trolig også visjonen om regimeskifte i Syria, for denne gang. Den ene delen av Obama-administrasjonens Syriapolitikk har feilet; den andre lyktes.
Problemet er altså ikke at USA trekker seg ut av Syria som sådan. USA har ingenting i Syria å gjøre. Folkerettsstridig intervensjonisme fra blant annet USA er nettopp det som har satt regionen i situasjonen den befinner seg i nå. Med en fornuftig ledelse i Washington kunne USA fint ha trukket seg ut, men samtidig gjort det fullstendig klart for Erdogan at han ikke har noe i Syria å gjøre. Slik gikk det ikke, og slik vil det heller ikke gå før USA bestemmer seg for å legge fra seg imperie-tankegangen som i dag er enerådende i Washington.
Hva skjer med kurderne?
Slaget om byen Kobane i 2015 viste verden hvilken formidabel slagkraft de kurdiske YPG/YPJ-militsene utgjorde i kampen mot IS-terroristene. Det amerikanske luftvåpenet bisto de kurdiske krigerne med luftstøtte, og var derfor trolig avgjørende for at IS gikk på sitt første nederlag i Syria.
LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Trump er ikke Russland-vennlig
De følgende årene inngikk kurderne derfor et taktisk partnerskap med USA. I oktober 2015 ble «Syrias demokratiske styrker» (SDF) opprettet som en paraply hvor de kurdiske militsene fikk selskap av enheter fra andre grupper. Bevegelsen motto betydelig støtte av USA, og viste seg etter hvert så effektive at Trump-administrasjonen i 2017 besluttet å stanse Obama-administrasjonens CIA-program for støtte til opprørsbevegelser, til fordel for å satse helt og holdent på SDF.[9] Samme år sendte Trump 400 nye militære rådgivere for å samordne SDFs offensiv på bakken under dekke av US Air Force.[10] Dette antallet økte etter hvert til 2000 amerikanere.[11]
Partnerskapet var lenge vellykket sett både fra kurdernes og USAs side. Med erobringa av IS-hovedstaden Raqqa i 2017, hadde SDF kontroll på et område langt større enn områdene hvor kurderne var i flertall. USA levde på sin side godt med at IS, som lenge utgjorde en betydelig trussel for amerikanske interesser i Irak, ble nedkjempet uten at amerikanske soldater måtte risikere livet. Der amerikanerne kunne bombe trygt fra lufta, fungerte kurderne som kanonføde. Minst 10 000 kurdere har mista livet hittil i krigen.
Etter dette har problemene begynt å tårne seg opp. Trump-administrasjonen har vært lite villig til å holde amerikanske soldater i Syria i flere år. Visse deler av administrasjonen har ønsket å holde dem der som brekkstang mot Syria, Russland og Iran i det framtidige oppgjøret med Syria. Nå tyder mye på at denne fløyen er utmanøvrert, og at Trumps linje nå heller er å gi Tyrkia en etterlengtet konsesjon.
For kurderne er dette katastrofalt. Tyrkias krigsmaskin er en av de mektigste i hele Midtøsten. På tross av at SDF har god trening og betydelige bakkekapasiteter, har de ingenting til å beskytte seg mot fly og langtrekkende artilleri. En forsvarskrig mot Tyrkia vil bli katastrofal.
Alternativet, som mange har påpekt lenge, er å søke hjelp hos syriske sentralmyndigheter. Dette er en lite heldig løsning for et folk som i årtier har vært uten nasjonale rettigheter i en stat som så seint som i 2011 ikke engang hadde gitt hundretusener av dem statsborgerskap. Den syriske staten er lite interessert i å tillate sjølstyre og demokratiske eksperimenter i en av de rikeste og mest fruktbare delene av Syria. Slikt kan innebære at andre innbyggere også begynner å spørre seg: «hvorfor ikke oss også?». Dette er et av de farligste spørsmålene en statsleder kan høre bli stilt hos befolkningen. Assad har også vært fullstendig klar over at USAs tilstedeværelse i Syria er midlertidig og at han vil ha Russlands og Irans støtte helt fram til statens fortsatte eksistens er sikret. Som motytelse for å forsvare kurderne er det derfor sannsynlig at syriske sentralmyndigheter vil stille harde krav til underordning. Det ser med andre ord mørkt ut for framtida for hele Rojava-prosjektet.
Solidaritet med motstanden mot Tyrkia
Tyrkias invasjon er forbrytersk på flere plan. For det første innebærer den et eklatant brudd på FN-paktens forbud mot angrepskrig. En mulig parallell ville ha vært om Russland invaderte Finnmark for å lage en «sikkerhetssone» som motvekt mot NATOs tilstedeværelse på norsk jord.
For det andre vil invasjonen innebære et blodbad uten like, og knuse et av de beste eksemplene på at det er mulig med demokrati og ikke-sekterisk styre også i Midtøsten. Gjennom å drukne den demokratiske revolusjonen i blod, vil Tyrkia igjen slå fast for alle at Midtøsten tilhører despotene, og ikke menneskene som bor der.
Disse hendelsene viser oss dessuten USA-imperialismens natur. USA har ingen venner – bare klienter og allierte. Felles for begge er at de bare er gyldige såfremt de er nyttige. Kurderne i Syria var nyttige da de tjenestegjorde som USAs kanonføde i kampene mot IS-terrorismen. Tyrkia vil på sin side være nyttig for USA i all overskuelig framtid som NATOs sørflanke. Å basere egen frigjøring på USA-imperialismens voldsmakt, er et uhyre farlig spill.
Nå må det stilles krav. Rødts krav til hastemøte i
Stortinget er helt på sin plass. Det samme er SVs krav om å stanse all eksport
av krigsmateriell til Tyrkia. Norge har gjort dette før, så det er fullt mulig
å gjøre det igjen. Det langsiktige kravet bør likevel være å trekke Norge ut av
alliansen overhodet. Så lenge vi er medlem i NATO, vil vi være allierte med den
tyrkiske krigsmaskinen. Dette vil slettes ikke være siste gang den blir brukt
til å utføre grusomheter.
[1] https://www.nytimes.com/2019/10/07/opinion/Turkey-Syria-Operation.html
[2] https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/pLmr3V/stoltenberg-ber-tyrkia-vaere-tilbakeholdne
[3] https://svenska.yle.fi/artikel/2019/10/09/finland-stoppar-all-vapenexport-till-turkiet-och-fordomer-attacken-mot-syrien?fbclid=IwAR0D8IpdnL5nHvNb-JeG1nLSuQY4xu0vjuunJxfBaOtC1Z7l_LWiySeUuH0
[4] https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/GG8OaV/vil-stanse-norsk-vaapeneksport-til-tyrkia-kurderne-er-blitt-forraadt?fbclid=IwAR2wd-2Xjr8ZuPpSGh7dKUnGe4bYCiFqGyZqxT_J3wWnfcGJPzSfw6QOD2E
[5] https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/0nOB62/trump-stoetter-tyrkisk-invasjon-i-syria
[6] https://www.theamericanconservative.com/articles/how-america-armed-terrorists-in-syria/
[7] https://www.latimes.com/world/middleeast/la-xpm-2013-jun-21-la-fg-cia-syria-20130622-story.html
[8] http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
[9] https://www.reuters.com/article/us-mideast-crisis-usa-syria/trump-ends-cia-arms-support-for-anti-assad-syria-rebels-u-s-officials-idUSKBN1A42KC
[10] https://radikalportal.no/2017/03/12/america-first-trump-invaderer-syria/
[11] https://foreignpolicy.com/2017/12/06/pentagon-acknowledges-2000-troops-in-syria/
