I årets nyttårstale kom statsminister Erna Solberg med et hovedbudskap til «det norske folk»: Norge trenger flere barn. For å opprettholde befolkningsveksten og holde liv i velferdsstaten må norske kvinner helst få fler enn to barn hver. I går ble tre barn revet vekk fra moren deres, som lå i koma fordi påkjennelsen fra det politiet mener var en «udramatisk» pågripelse ble for stor. Ehsan er bare 16 år, men Taibeh er 20 og Yasin er 22. De to yngste barna til Atefa Rezaie har aldri vært i Afghanistan. Likevel skulle de sendes «hjem» på egen hånd. Til syvende og sist ble det Afghanistan som satte ned foten og nektet å ta imot barna. Selv i dette dysfunksjonelle landet er hensynet til noen typer menneskelig sårbarhet overordnet hensynet til Norge, som har presset gjennom en utleveringsavtale i bytte mot bistand.
Utenriksdepartementet er krystallklare i sitt råd. De fraråder alle reiser til eller opphold i landet. Landet har blitt kåret til verdens farligste land i Global Peace Index. Likevel mener UDI at en tenåring og to unge voksne uten nettverk kunne klare seg alene i dette landet. Hvis man virkelig tror at de, til tross for sin unge alder, er så umåtelig ressurssterke at de klarer seg fint i et fremmed land ingen «nordmenn» kan være i, burde de vel heller gjort nytte for seg her i Norge?
Annenrangs borgere
Sannheten er at norske myndigheter har valgt å ikke bry seg om hvordan det går med den lille familien. Man har overkjørt hjemstedet som har slått ring rundt familien, og lokaldemokratiet – bystyret i Trondheim, som har vedtatt en uttalelse hvor de ber regjeringen la dem få bli. Man har sendt ut en mor i en bevisstløs tilstand, og når ingen flyselskaper ville slippe dem ombord har man vært så bestemt på at de skulle ut at man har ordnet med privatfly. Det er vanskelig å se for seg at Den norske legeforening vil la Trandums beryktede asyllege beholde lisensen etter å ha erklært Atefa Rezaie som «fit for flight» i den tilstanden hun var i. Selv om legen er en lojal tjener for asylsystemet, er legeeden overordnet og universell: man skal «bevare den største respekt for menneskelig liv» og «ikke tillate at hensyn til alder, sykdom eller funksjonshemming, religiøs tro, etnisk opprinnelse, kjønn, nasjonalitet, politisk tilhørighet, rase, seksuell orientering, sosial posisjon eller noen andre forhold påvirker min plikt overfor min pasient». Man kan ikke bruke sin «medisinske kunnskap til å krenke menneskerettigheter eller borgerrettigheter, selv under trussel».
Behandlingen av familien Assabi hadde ikke vært mulig om man ikke oppfattet en verdiforskjell på mennesker. Menneskerettighetene, med retten til «liv, frihet og personlig sikkerhet» og barnekonvensjonen krav om at «barnets beste» skal være styrende i alle handlinger som angår barn gjelder tilsynelatende bare for «oss». Over alle disse internasjonale forpliktelsene har Norge plassert et større og viktigere hensyn: «Innvandringsregulerende hensyn».
Dette kommer tydelig frem i avslaget om oppholdstillatelse til familien Abbasi. Selv om flere i familien har store helseproblemer, og man erkjenner at «barnets beste» er et viktig hensyn å ta når det gjelder 16 år gamle Ehsan, er «innvandringsregulerende hensyn» begrepet som går igjen og igjen i dokumentet. Til syvende og sist ble dette hensynet utslagsgivende.
En villet politikk
Det har vært mye fokus på rasistisk retorikk i offentligheten. Men ofte er det politikken som knuser mennesker helt. I motsetning til Trandums asyllege har familiens fastlege latt seg engasjere av saken, og skrevet et sterkt og empatisk innlegg om hva norske myndigheters behandling kan gjøre med mennesker. Kari Løvendahl Mogstad beskriver hvordan Taibeh, som hadde imponert henne med sitt pågangsmot, jernvilje og «kvikke og intelligente fremtoning» ble forvandlet til en jente som ble så syk av presset hun var under at hun ble innlagt på sykehus. En jente som «knapt nok husker at hun har bursdag» når hun gratulerer henne, som er matt av å ha blitt fratatt håpet og drømmene sine.
Jøran Kallmyr er justisminister, og kan godt holdes ansvarlig for en politikk som skiller mellom verdifulle og annenrangs borgere. Det er også fristende å påpeke den skrikende kontrasten til hensynet UDI har tatt til hans familie, som ikke kan klare seg uten Au pair, men selvsagt blir trodd på at Au pairen deres bodde hos dem i månedsvis uten å jobbe. Men Kallmyr har knapt rukket å begynne i jobben som den syvende justisministeren i rekka. Og han hadde ikke sittet der uten at en «anstendig» høyrepolitiker hadde vært den første partilederen til å ønske seg Frp i regjering. Erna Solberg, som i sin tid vært med å utforme den umenneskelige norske asylpolitikken som kommunalminister under regjeringen Bondevik. Hun lanserte selv ideen om mottak som skulle være så forferdelige å bo på for både barn og voksne at det ville vekke internasjonal oppmerksomhet, så andre ble avskrekket fra å komme hit. Den gangen ble hun kalt Jern-Erna, og var i en betent konflikt med Redd Barna.
Nå forsøker Erna Solberg å fremstille seg selv som en omsorgsfull og samlende «landsmoder» som tar tydelig avstand til rasisme. Men hun har vanskelig for å ta avstand fra rasisme uten å samtidig ta avstand fra at noe blir kalt rasisme. Når Erna Solberg angriper rasisme, angriper hun gjerne retorikk fra kommentarfeltene, fra mennesker uten makt. Når menneskene rundt henne, som har makt, blir kritisert er hun enten taus eller tar dem i forsvar. Hennes forsøk på å profilere seg som «antirasist» blir hult.
Diskriminering er rasisme
Uansett hva Solberg måtte mene er det vanskelig å komme unna at rasisme omfatter diskriminering på basis av nasjonalitet, kultur eller religion. Hun er den øverste ansvarlige for en politikk som signaliserer til alle som ikke er «rotnorske» at de aldri kan føle seg trygge i dette landet. At statsborgerskap når som helst kan trekkes tilbake, at det ikke finnes noen foreldelsestid, at barn blir holdt ansvarlige for foreldrenes synder. Med et politi som konstant leter etter grunner til å kaste folk ut, som for eksempel angiveri fra uvenner på sosiale medier, fordi de har skyhøye måltall de er pålagt å følge. Hvor en far som kommer til rette ikke fører til en lykkelig gjenforening, men at familien kastes ut av hjemmene sine. En slik politikk ødelegger håpet og drømmene til flere enn Taibeh Abbasi. Jenta kunne vært en ressurs for landet, som klarte å gjennomføre videregående, til tross for kaoset hun sto midt oppe i. Hva tjener denne politikken til, når alle er enige om at vi trenger oppegående, sterke unge mennesker for å beskytte velferdsstaten? Om vi åpnet grensene bare litt mer hadde norske kvinner sluppet maset om å føde flere.
Det kyniske svaret er at hensynet til velferdsstatens fremtid er underordnet hensynet til å beskytte «oss» mot de andre, ikke-vestlige. Vi skal beskyttes mot at de som har en kultur, tro eller nasjonalitet som er annerledes enn vår. Eller som det heter på korrekt norsk: «innvandringsregulerende hensyn». Det er på tide at vi som ikke aksepterer forskjellsbehandlingen og forfølgelsen av mennesker som har rammet familien Abbasi, retter sinnet vårt mot øverste hold. Uansett hvor fine ord det pakkes inn i forsøker Norge å lede an internasjonalt i et kappløp mot bunnen. Det ble usedvanlig dyr tur i privatfly, og en pinlig retrett man kunne ha forutsett. I utkastelsen av familien Abbasi går norsk inkompetanse, byråkratisk enøyd kynisme, institusjonalisert rasisme og generell trollskap opp i en høyere enhet. Kanskje kan denne saken også bli et vendepunkt.
