For mange på venstresida, mange egalitarister, har ideen om at mennesket formes av samfunnet vært viktig. Man har ment at mennesket ikke har noen essens eller natur, men at det først og fremst er et produkt av den kulturen det vokser opp i. Derfor har mange vært svært skeptiske til alle forklaringsmodeller på menneskelig adferd som har tatt utgangspunkt i menneskets biologi. Slike forklaringer har gjerne vært avskrevet som “essensialisme”.
I boka Homo Solidaricus forsøker vi å argumentere for en egalitarisme som tar utgangspunkt i det motsatte. Vi anerkjenner at det er mye i mennesket som er, om ikke uforanderlig, så i alle fall temmelig konstant, på tvers av kulturer og samfunn. Vi mener imidlertid at dette ikke er et argument mot egalitære samfunn.
Homo solidaricus – et oppgjør med myten om det egoistiske mennesket
Vi vet etter hvert ganske mye om hva som skal til for å skape slike samfunn. På hver vår kant har vi kost oss med forskning som peker i retning av at mennesker, gitt de rette forutsetningene, kan være både hjelpsomme og ha lyst til å samarbeide og dele. Blant annet evolusjonær psykologi og antropologi, adferdsøkonomi og spillteori, tegner et ganske hyggelig bilde av at Homo Sapiens også kan være Homo Solidaricus.
LES OGSÅ: Myten om det egoistiske mennesket
Vitenskapen gir et snillere bilde enn mange tror
«Den som ikke er radikal som ung er uten hjerte, og den som ikke er konservativ som voksen er uten hjerne», heter det i et gammelt munnhell. Det finnes en seigliva antagelse om at høyresida er saklig og realistisk, om enn kanskje litt for kynisk. Venstresida drives av hjertevarme og idealisme, mens høyresida av kjølig logikk og forståelse av sakenes, og ikke minst, menneskenes natur. Venstresidas optimistiske syn på mennesket og mulighetene til å skape fredelige, rettferdige samfunn holder liksom ikke mål i møte med den harde virkeligheten eller den “harde” vitenskapen om hvordan mennesket egentlig er og fungerer.
Vår påstand i Homo Solidaricus er altså for det første at vitenskapen om menneskets utvikling og hjerne slett ikke tegner et så dystert og mørkt bilde av oss som mange tror, for det andre at venstresidas ønske om fredelige og rettferdige samfunn ikke nødvendigvis springer ut av hjertevarme, men like mye av opplyst egeninteresse. For det tredje hevder vi at det er grunn til å spørre om høyresidas tenkere faktisk har et så realistisk og riktig bilde av hvordan vi faktisk er som de selv tror.
Tilfellet Gage
De fleste som begynner å lese om psykologi vil på et eller annet tidspunkt stifte bekjentskap med den amerikanske jernbanearbeideren Phineas Gage. En dag i 1840 var Gage og arbeidslaget hans i gang med å sprenge vekk et stykke fjell. Hull ble boret og sprengstoffet lagt på plass. Phineas tok en jernstang og gav seg til å dytte sprengstoffet lengre inn i hullet. Så smalt det! Jernstangen ble skutt ut av hullet og rett i fjeset på stakkars Phineas.
Phineas hadde vært noe av en samfunnsstøtte. Han var en høyt respektert formann, snill familiefar og en ivrig kirkegjenger. Etter ulykken var han fullstendig forandret. Han hadde nå lettere for å bli opphisset og klarte ikke lenger å passe jobben sin. Han hadde mistet sin respekt for skikk og bruk.
Phineas’ hjerne ble grundig studert, og blant annet på grunnlag av disse studiene vet vi at det Phineas hadde fått var en frontallappskade. Frontallappen er et område i hjernen som utgjør 1/3 av hele hjernebarken. Den inneholder blant annet funksjoner som er forbundet med empati og impulskontroll. I dag kjenner alle som demensomsorgen til hva som skjer med mennesker som rammes av skade eller sykdom der.
I de årene som har gått siden har en helt ny forståelse av hva som gjør oss til sosialt intelligente og omgjengelig mennesker vokst fram. Hjerneforskningen har særlig skutt fart de siste tiårene. Den stadig mer sofistikerte kunnskapen vi har om hjernen, dens strukturer og funksjon, har allerede forandret hvordan vi tenker om mennesker og samfunn. I tillegg kommer ”nye” adferdsvitenskaper som evolusjonær psykologi og eksperimentell økonomi med stadig bedre, empirisk baserte forklaringer på vår adferd. I sin tur kommer dette til å få konsekvenser for politikk og økonomi.
Yte etter evne – få etter behov
Et av våre bidrag er å forsøke å rehabilitere den franske politikeren og historikeren Louis Blanc berømte sosialistiske rettferdighetsprinsipp «Til hver etter hans behov, fra hver i henhold til hans evner» — eller fra enhver etter evne og til enhver etter behov som det vel oftest gjengis. Det prinsippet man kan si ligger til grunn for velferdsstaten.
Dette prinsippet gir mening, ikke på tross av, men på grunn av at vi har forskjellige forutsetninger i utgangspunktet. Hadde vi hatt like forutsetninger for innsatsen,altså like evner, ville belønning etter innsats vært mer fornuftig, men slik vet vi jo at det ikke er! Vi fødes ikke til verden med de samme forutsetninger. Forutsetningene varierer dessuten gjennom livsløpet, og rett som det er kan vi rammes av noe som setter oss ut av stand til å yte noe som helst. Det eneste rettferdighetsprinsippet som ikke gjør vold på at vi er «skapt» grunnleggende forskjellige, og at flaks heller ikke er en rimelig fordelt ressurs, er «fra enhver etter evne og til enhver etter behov».
I det litt større perspektivet har vi også alt å tjene på et samfunn som legger til rette for at andre skal få etter behov. Om naboen din synker ned i arbeidsledighet, rusmisbruk og depresjon, og ikke noe offentlig apparat kan stille opp med kvalifisert hjelp, kan det fort bli et problem for deg også. Hva om han en dag, i et utslag av desperasjon eller dårlig dømmekraft, setter seg drita full bak rattet og meier ned deg eller ungene dine? Det spiller lite eller ingen rolle om han har fortjent hjelp. For din del er det mye viktigere at han får hjelp før det går galt. Legger vi til det vi nå vet om sammenhengen mellom kriminalitet, sykdom og fattigdom og økonomisk ulikhet, gjør du klokt i å jobbe for et samfunn med høy grad av likhet og økonomisk trygghet.
Åpne dører?
Det har blitt nevnt for oss at vi kanskje sparker inn åpne dører. At det knapt er noen lenger, ei heller på venstresida, som benekter at mennesket blir som det blir gjennom et sofistikert samspill mellom “natur” og “kultur”. Det er i så fall intet annet enn gledelig!
Vi tillater oss imidlertid å tvile bitte litt på akkurat det. Anmelderen i konservative Minerva bemerket tørt at det var en gladnyhet at sosialister nå kan skrive og tenke omkring biologi. Vi mistenker at det kan være et poeng. Det meste av det vi skriver om er ikke akkurat ukjent stoff for den som har hatt lyst til å finne det. Primatologen Frans De Waal, biologen Jared Diamond og den danske vitenskapsskribenten Tor Nørretranders har i årevis skrevet bøker for et stort internasjonalt publikum, nettopp i denne andre, egalitære tradisjonen. Uten at det har blitt lest og omtalt av andre av en ganske liten gjeng med spesielt interesserte her på Berget. Vår egen Dag O. Hessen har også skrevet flere bøker i nogenlunde samme ærend, uten at entusiasmen akkurat har sydet på venstre side.
Biologen Kyrre Kausrud, som har hjulpet oss mye i arbeidet med Homo Soldaricus, sa på lanseringen at han syntes boka var blitt “et svært godt forord” til den boka om venstresida og biologi som trengs. Det finnes et visst etterslep. Vårt håp er at venstresida nå melder seg på i kampen om hva slags konsekvenser den nye forståelsen av mennesket skal få for politikk og økonomi. Vi trenger flere enn oss som har funnet sammen i den smått obskure facebook-gruppa “Evolusjonær sosialisme” på laget!
