“Norsk Transportarbeiderforbund (NTF)s landsmøte i 2017 ga forbundsledelsen mandat til å se seg om etter livsledsagere, primært i et «nytt samferdselsforbund»; sekundært som en samferdselsseksjon i andre sammenslutninger innen LO.”
Frieri
Det viste seg snart at forbundsledelsen tolket dette ikke bare som en opsjon eller et alternativ, men som en direkte marsjordre. Det kan synes småpussig, med tanke på at forbundet har to havarerte fusjonsforsøk bak seg i nær fortid, nemlig Forbund1 og Forbundsalliansen. Men med en maurs standhaftighet gikk forbundsledelsen løs på oppgaven igjen, og blomster og konfekt ble først sendt i retning av Jernbaneforbundet og Postkom, noe som i og for seg gir mening om det var et sterkere samferdselsforbund man var ute etter.
De utkårne viste imidlertid lunken interesse for den ivrige beiler. Men det stoppet ikke NTF-ledelsen. Da fant de seg bare en ny balkong å spille serenader under, den som tilhører det sju ganger så store – og i hovedsak industridominerte – Fellesforbundet.
LES OGSÅ: Betydningen av fagorganiseringen
Jo større jo bedre?
Det er noe i tidsånden som sier at stort er bra, og at smått er dysfunksjonelt. Bare tenk på kommune- og regionreformen. Uten tanke på demokrati og representasjon har det bitt seg fast en forståelse av at jo større enhetene er, desto mer effektive, handlekraftige og økonomisk bærekraftige er de. Selv om forskning og andre lands erfaringer (bl.a. i Danmark) tilsier at det ikke er noe å spare økonomisk sett på å slå sammen administrative områder, fortsetter prosessene – riktignok med en del folkelig motstand, med Finnmark som det mest nylige eksempelet. Hvilke interesser tjener egentlig politikere som tvinger fram store reformer uten å ha gode argumenter på hånda?
I Finnmark ble det opprør mot sammenslåingsplanene. Det ble det også i min hjemkommune Bindal. Men den folkelige motstanden i medlemsmassen mot dette siste av de evinnelige frieriene til Norsk Transportarbeiderforbund har latt vente på seg. Kanskje skyldes det at medlemmene er blitt vant til – og lei av – disse prosessene. Kanskje skyldes det at både økonomi, sjøltillit og faglige ressurser er svekket av den tre år lange (og resultatløse) havnekonflikten. Kanskje skyldes det forbundets besynderlig sterke tendens til å komme i organisasjonskamper med andre forbund. Ikke vet jeg.
Selv tilhører jeg forbundets største lokalavdeling, Midtnorsk Transportarbeiderforening, som via diverse taktiske manøvre har endt opp med et geografisk nedslagsfelt som strekker seg fra Surnadal til Brønnøysund. Vi vet litt om størrelse og sammenslåinger. På et styremøte i foreninga ble det nylig fattet et enstemmig vedtak som uttrykte bekymring for hvordan ei slik sammenslåing vil slå ut for NTFs mange små bransjer, og sterk skepsis til måten NTF og Fellesforbundet har lagt planer på. Vedtaket ender med: «Vi vil bli involvert, ikke informert».
For mens forbundsledelsen har hatt bilaterale møter (gjerne hastemøter, kunne forbundsleder Johnsen fortelle på sist representantskapsmøte), satt ned grupper og utvalg og holdt på (alt foregår innenfor ring 2, selvsagt), er medlemmene avspist med orienteringssaker i forbundets styre og representantskap. «Involveringa vil komme senere», sier forbundsledelsen. Når alt er klart. Når kirka er bestilt og gjestene invitert, også kjent som ekstraordinært landsmøte i mai 2019.
LES OGSÅ: Frp, Høyre og Venstre ser på fagbevegelsen som den indre fienden. Forsvar Arbeidsmiljøloven
Hvem tjener på dette?
I Trondheim sitter jeg med en del spørsmål. Hva skjer med medlemsdemokratiet, når 20 000 transportarbeidere blir til en åttendedel av et stort industriforbund? Hva skjer med bransjene der vi har få medlemmer? Hva skjer med de særordningene vi måtte bli lovt (bl.a. å beholde bransjerådsmodellen, der yrkesaktive medlemmer er forhandlingsledere under tarifforhandlingene) når hvetebrødsdagene er over og det er dags for det første ordinære landsmøtet etter sammenslåinga? Og hva skjer med forbundsledelsen, som hos NTF velges for fire år i slengen (mens Fellesforbundet i hovedsak holder seg med ansatte), havner de i faste stillinger i det nye forbundet alle sammen? I så fall, er de da habile forhandlere?
Det er gode argumenter for et forbundsløst LO, kanskje særlig de evinnelige organisasjonskampene. For å ta et eksempel: Bussjåførene i Norge er organisert i ikke færre enn tre forskjellige LO-forbund, i tillegg til «gulforbundet» YTF. Dette koster betydelige mengder med krefter som heller burde vært brukt mot arbeidskjøperne. Å forhandle fram bussbransjeavtalen er forhandlingskunst for viderekomne, noe det ikke er utenkelig at de på den andre siden av bordet tjener mest på.
Men giftermålet mellom NTF og Fellesforbundet bringer oss ikke nærmere forbundsløshet, det bringer oss nærmere et topartisystem der det ikke blir slutt på organisasjonskampene, de vil bare bli utkjempet med tyngre våpen. For det er de to store F-ene som styrer LO, er det ikke slik? Det er lite som tyder på at noen kommer til å stikke store nok kjepper i hjulene for bryllupet denne gangen – til det er brudgommen for villig og bruden for rik (eller omvendt om man vil). Men det er viktig å være klar over at skilsmissestatistikken for fagforbund er litt som nedrykksstatistikken til Rosenborg: Det er så lenge siden det skjedde at de færreste husker det, og ingen tror det kommer til å skje i overskuelig framtid heller.
Jeg klarer ikke helt å se hvorfor det haster sånn å eliminere Norsk Transportarbeiderforbund. Jeg tar naturligvis høyde for at det er en brann et sted som jeg ikke har fått øye på. Men så langt i prosessen har jeg ikke sett annet en røyk.
