Hvorfor går arbeiderne i de tre kontraktorbedriftene Beerenberg, Bilfinger og Kaefer Energy sakte?
Det enkle svaret er for å få opp lønna for disse arbeiderne som driver vedlikehold av oljeinstallasjonene på norsk sokkel. Men det lange svaret begynner på 70-tallet. Rundt slutten på 1970-tallet tjente en stillasmontør, isolatør eller industrimaler ansatt i en bedrift som hadde kontrakt med oljeselskapene like bra som de ansatte i oljeselskapene. Men utover 1980-åra og videre skilte de lag i lønnsutvikling. Dette skyldes en politikk som tok utgangspunkt i smittefaren! Det som kunne smitte var høyere lønnstillegg offshore i olja over på arbeidere på land i andre industrier. For å unngå denne «lønns-lønns-karusellen», måtte man hindre at arbeidere i selskaper som hadde jobb både offshore og på land i å kjempe opp lønna utenom de sentraliserte tariffoppgjørene, som er annet hvert år, og sikre at de gikk på overenskomster som gjorde at de ble et lite mindretall ved avstemninger om å godta tilbudene i de sentraliserte forhandlingene.
Derfor har holdninga til LO-ledelsen og ledelsen i Fellesforbundet vært at LOs oljearbeiderforbund, NOPEF (som slo seg seinere sammen med Kjemisk og er nå en del av forbundet Industri Energi), ikke måtte få avtalerett for slike arbeidere som nå går sakte. Disse har måttet gå på fellesoverenskomst for byggfag som er ment for bygningsarbeidere som jobber akkord. Dette til tross for at disse gruppene i Nordsjøen av sikkerhetsgrunner aldri jobber akkord. Dessuten har hverken industrimalere eller stillasbyggere, uansett hvor de jobber, rett til å kreve akkord. Dette til tross, går de altså på en akkordoverenskomst. Denne situasjonen har fungert veldig effektivt i å holde lønna nede. Så langt nede at oljearbeiderne på disse overenskomstene tjener dårligere enn en bygningsarbeider på land.
Høsten 2011 meldte arbeidsgiverforeninga for disse bedriftene, KIS, overgang fra arbeidsgiverforeninga for bygningsfirmaer (BNL) til arbeidsgiverforeninga for verkstedindustrien og verftene, Norsk Industri. Dermed havna isolatørene, stillasmontørene og industrimalerne som jobber i olja på verkstedoverenskomsten. Verkstedoverenskomsten har en bestemmelse om temporeduksjon i forbindelse med de årlige lokale forhandlingene. I fjor, første året med lokale forhandlinger med de nye bestemmelsene, ble det ingen aksjoner. Men i år har de tre største klubbene, hver for seg, gått inn for temporeduksjon.
Kravene ser ut til å være noenlunde like og er er veldig moderate sett i forhold til andre grupper på verkstedoverenskomsten. Kravet er at arbeiderne skal ha den gjennomsnittlige timefortjenesten for overenskomstens eksklusive faste tillegg. I tredje kvartal 2012 var gjennomsnittet på overenskomsten over 200 kroner eksklusive faste tillegg. I dag tjener den best betalte fagarbeideren i disse firmaene omlag 180 kroner i timen eksklusive faste tillegg.
I og med at Fellesforbundet har stått for moderasjonslinja i olja, har store mengder arbeidere gått over fra Fellesforbundet til det lille oljearbeiderforbundet SAFE. Det er medlemmene i SAFE som gjennomfører temporeduksjonen. De lokale fellesforbundsklubbene er dessverre enten bakstreverske eller helt passive. I et av firmaene har FF-klubben skrevet under på en dårlig lønnsøkning. I de to andre fortsetter FF-klubbene å forhandle uten å bli med på temporeduksjon. En temporeduksjon må meldes en måned i forveien. Ut fra media ser det ut til at ingen av FF-klubbene har meldt fra om temporeduksjon.
Da SAFE har nesten 1400 medlemmer i disse tre bedriftene, merkes temporeduksjonen i oljeindustrien. Hvordan disse aksjonene utvikles og hvordan det hele lander, er naturligvis umulig å spå. Men det er ingen tvil om at de aksjonerende arbeiderne fortjener all den støtten de kan få!
