Om regimet i Venezuela og venstresida i Norge

Venstresida bør fjerne illusjonene om Maduro-regimet i Venezuela. Det representerer verken interessene til fattigfolk eller middelklassen, men har blitt et klassisk statskapitalistisk styre.

Aslak Orre
Om Aslak Orre (1 artikler)
Aslak Orre er statsviter og forsker ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen.

Den politiske krisa i Venezuela har tilspissa seg kraftig i februar. Siden den 12. februar har studenter og andre i hele landet tatt til gatene, og voldsnivået har eskalert. Den 18. og 22 februar demonstrerte mange hundre tusen i gatene, først og fremst fra middelklassen – men også deler av arbeiderklassen. Situasjonen reiser også både akutte og teoretiske spørsmålet for den sosialistiske venstresida i andre land: Hvem fortjener støtte? Er demonstrasjonene ett uttrykk for høyresidas kontrarevolusjon som må bekjempes, eller er de demokratiforkjempere som venstresida støtter?

En godslig arbeiderstat?

Enkelte, eller mange, på venstresida i dag synes å være overbærende med, eller direkte forsvare, det stadig mer autoritære styresettet til Maduro-regjeringen, arvtageren etter Chavez. Denne støtten er underlig, for om Maduro-regjeringens metoder hadde vært overført til norske/europeiske forhold ville venstresida ha kjempa imot på det mest innbitte. Hvordan kan det ha seg? Skyldes det at man mener det er noe spesifikt annerledes med regimet i Venezuela? Som om det var et sosialistisk fyrtårn, en godslig arbeiderstat?

Høylytt og uforbeholden støtte til enhver tids mest lovende «sosialistiske fyrtårn» har folk på venstresida prøvd før. Strategien imponerer ikke særlig mange – og spesielt ikke de brede lag i middelklassen.

Sosialister og middelklassen

Om sosialister noen gang skal ha en mulighet til å inspirere og lede masser av folk til en bedre framtid der ikke kapitalismens profittjag styrer prioriteringene på kloden, må vi må stå ved prinsippene og vise at vi er mer demokratiske, mer sannferdige, mer dedikerte i å fremme velferdsreformer og mer menneskevennlige enn alternativene.

Jeg vil hevde at Venezuela ikke er en sosialistisk stat. Den feilaktige analysa av Venezuela fører til at deler av venstresida trår helt feil der vi ellers står støtt. Situasjonen reiser også et viktig spørsmål: Sosialisters forhold til de ulike delene av «middelklassen» – de kreftene som i Venezuela i dag utgjør kjernen i opposisjonen mot Maduros «bolivarianske» regjering.

1. Splittelsen i Venezuela må forklares med analyse, ikke slagord

Mange på venstresida har beundra Chavez og den såkalte bolivarianske revolusjon. Men en stor del av befolkningen i Venezuela – nesten halvparten, kanskje flere – ønsker ikke dette styresettet, de misliker det på det sterkeste. Det er venstresidas plikt å analysere hvorfor det er slik. Splittelsen i Venezuela er tragisk dyp. Men gammeldagse enkle skjema, som aldri var sanne – El Pueblo sin heroiske kamp mot «imperialistene» og oligarkene – fungerer ikke. Dette enkle skjemaet er det Nicolás Maduro for øyeblikket dyrker i sitt politiske forsvar, lik mange diktatorer har gjort det før han. Det er ikke slik at hele folket i Venezuela nå reiser seg til kamp mot diktaturet, selv om opposisjonens krefter liker å hevde det – men det er ingen tvil om at mange hundre tusen mennesker har vært involvert i demonstrasjonene de siste ukene. For å unngå å havne i skyttergravene i en av sidene må man i alle fall forsøke å analysere de politiske bevegelsene og deres drivkrefter.

2. Mediesensur, statens voldsmakt og verbal brutalitet

La oss slå fast noen konkrete og aktuelle forhold. Det kan ikke bortforklares: Chavez og nå Maduros styresett har blitt stadig mer brutalt. Den 12. februar ble i all hovedsak fredelige demonstranter møtt med statens voldsmakt i stor skala. Politi og paramilitære styrker brukte sine våpen for å slå ned på ubevæpna sivile. Seinere har også Guardia Nacional Bolivariana (militære styrker) blitt satt inn. Dette er det man ser på TV-bildene. Enkelte i Norge har vist til at noen av bildene er manipulasjoner. Men med mindre man hevder at alle bildene er manipulert, så er ikke dette særlig relevant å trekke fram. Politiet angrep ikke de største demonstrasjonene direkte, men i en taktikk vi ser fra politistyrker over hele verden, ved å isolere og engasjere de mest radikale og utålmodige ungdommene i kamp etter hoveddemonstrasjonene – det er sikkert også betalte provokatører på begge sider. Dette trekker demonstrasjonene som en helhet inn i en frykt- og voldsspiral. «Det er høyresida som demonstrerer og vil lage kaos», sier noen på venstresida. Det hjelper ikke. Det er ikke sånn man behandler studenter!

En ny tendens har utvikla seg siden den 12. februar. Grupper på to til femti menn med motorsykler sirkulerer i Caracas’ middelkasseområder og terroriserer befolkningen med skyting og sitt blotte nærvær. Dette har skjedd i så massiv og systematisk skala at folk i disse bydelene har satt opp barrikader for å holde motorsyklene unna. Dette dreier seg ikke om enkeltepisoder, men synes å være planlagt. At disse bandene sympatiserer med regjeringen er åpenbart, men hvordan de er organisert er meg uvisst, foruten at de har tilknytning til gruppene som i flere år har vært kjent som Los Colectivos . Meg bekjent finnes det ingen lignende forsøk på å terrorisere barrio-områdene der regjeringen har sin hovedstøtte.

Det foregår utstrakt mediesensur. Som i de fleste andre land står det mektige kapitalkrefter bak mediehusene, men også i disse har man tenkende og kritiske journalister, akkurat som i Aftenposten og Dagens Næringsliv. I dag kan man ikke se kritikk av myndighetene i noen TV-kanaler, og kritiske aviser er under sterkt statlig press. En colombiansk TV-kanal som sendte nyheter fra Venezuela, ntn24, ble tatt av kabelnettverket den 14. februar, og nett-tv sendingene ble forsøkt blokkert. Senere har Maduro også forsøkt å utvise CNN fra landet.

Regimet framstår stadig mer autoritært enn det har vært under Chavez. President Maduro, som i november fikk utstrakte fullmakter av nasjonalforsamlinga til å styre gjennom presidentdekreter i ett år, rettferdiggjorde sensuren i en tale til en folkemengde på lørdag 15. februar. Under et banner med en fredsdue og ordet «fred» ropte Maduro inn i mikrofonen: «Jeg tok avgjørelsen om å ta denne fascistiske kanalen [ntn24] av de venezuelanske kabelnettverkene. Måtte de stikke til jævelen med sin gift, måtte de stikke til helvete (‘pa’l carajo) med sin fascisme!». Litt etter sa han: «Alvaro Uribe [eks-presidenten i Colombia] står bak og finansierer denne fascistiske bevegelsen, og de ville gjennom en anti-venezuelansk TV-kanal gjøre som de gjorde den 11. april 2002», og refererte dermed til det mislykkede kuppet mot Chavez. I den halvannen time lange talen – et studie i demagogi – referer han et utall ganger til opposisjonen som fascister.

For meg er det ubegripelig av folk på den demokratiske venstresida i Norge og andre land vil være seg bekjent av å gi politisk støtte til slikt rabbel. Man bør reservere begrepet fascister til dem som virkelig er det – i fare for at man ikke kjenner igjen en når man en dag virkelig står overfor en fascistisk bevegelse.  Det er ikke med «harde ord», heller ikke med hærens våpenmakt at folk kan få sjøltillit til å bygge et helt annet samfunn – men politiske argumenter, analyser og organisering nedenfra. Skal vi bygge sosialisme, vil jeg høre sannheter, ikke paranoid fekting mot reelle og innbilte fiender i timelange monologer, ikke persondyrking, propaganda og løgner.

3. Hva representerer opposisjonsbevegelsen?

Det er ikke slik at det er kampen mellom sosialisme og fascisme det står om i Venezuela i dag. Flere hundre tusen gikk i gatene i Caracas og byer i hele landet den 18. februar, de fleste sannsynligvis med utspring i ulike deler av middelklassen. Demonstrasjonene denne dagen var mobilisert av frontfigurer fra høyresida, som Leopoldo López og Maria Corina Machado, men det finnes ingen klar eller unison strategi på høyresida. Tidligere presidentkandidat Henrique Capriles Radonski forsøkte først å demobilisere demonstrasjonene i engstelse for at en eventuell påfølgende voldsspiral ville være til fordel for Maduro. Han påpekte at Maduro vil fortsette å styre helt til middelklassebasen i opposisjonen danner en politikk som appellerer til de fattigere delene av befolkningen og de delene av arbeiderklassen som støtter regjeringen. Også Capriles blir stempla som fascist av parlamentspresidenten Diosdado Cabello. Middelklassen i Venezuela er i dag skvist mellom den autoritære regjeringen og statsapparatet deres, som forakter dem, og den gamle kapitalistklassen, som er politisk bankerott (spesielt etter kuppforsøket i 2002). De jevne delene av middelklassen har opplevd dramatiske fall i levestandard siden 1990-tallet, noe som begynte lenge før Chavez, men som har akselerert siden. I de siste årene har den økonomiske krisa nådd nye høyder, og av flere grunner rammer dette middelklassen hardt.

Enkelte på venstresida i Norge gjentar gjerne Maduros og Cabellos påstand om at demonstrantene egentlig er nyttige redskap for kuppmakere og fascister. Men det finnes ingen fascistisk bevegelse i Venezuela, det er bare oppspinn. Fascister i Venezuela ville ha forsøkt å marsjere for å knuse fagforeninger og terrorisere den organiserte arbeiderklassen. Deres mål ville være å styre gjennom en autoritær stat, som i Venezuelas tilfelle skulle reversere det de fattigste delene av samfunnet har oppnådd gjennom Chavez-regimet. Det er ingen betydelige krefter i Venezuela som ønsker noe slikt, og derfor burde ikke folk i Norge påstå det heller.

Studentenes og middelklassedemonstrantenes politiske modell hentes fra de liberale demokratiene i Nord-Amerika og Europa. Ingen, absolutt ingen, forsvarer åpent at man skal tilbake til det korrupte Copei-AD styret fra før 90-tallet. Opposisjonen mot Chavez, og nå Maduro, består i virkeligheten av krefter i alt fra det kapitalistiske høyre, til sosialdemokrater og den demokratiske venstresida. Om jeg skal tippe, måtte det være at flertallet er inspirert av en blanding av liberaldemokratiske og katolske ideer om sosialt engasjement. Det eneste som virkelig forener opposisjonen er at det autoritære styret til Chavez og nå Maduro er fullstendig utålelig. Når de sier at det ikke er demokratisk, så er det ikke fordi man benekter at de har vunnet valg – men fordi regimet har underminert alle institusjonene i staten som i et liberalt demokrati forbindes med maktbalanse og hindre for maktmisbruk og korrupsjon.

Kanskje finnes det en og annen drømmer på høyresida om et militærkupp som skal plassere en «nyliberal» elite ved makta som vil knuse arbeiderbevegelsen med vold, a’la Pinochet. Men la oss tenke det igjennom. Eventuelle kuppmakere måtte i så fall overkomme to store hindre: at størstedelen av de militære offiserene er svært nært knytta til det chavistiske prosjektet (og nyter privilegier for det), og at hverken den bolivarianske rejgeringas tilhengere eller demonstrantene gir uttrykk for at de ønsker noe slikt. Det mislykka kuppforsøket i 2002 viste jo med all tydelighet at høyresida ikke kunne ta over makta gjennom kupp – og enklere har det jo ikke blitt siden: Chavez hadde jo de ti neste åra på å luke ut de eventuelle restene av kuppmakerne.  Den chavistiske venstresida, også i Norge, har en lettsindig måte å avvise demonstrantene ved å henvise til kuppet i 2002. For det første underslår de at også Chavez var kuppmaker (i 1992, med et helt annet grunnlag, så klart), for det andre er det svært tvilsomt om de mange hundre tusen sivile demonstrantene i April 2002 ønsket eller forsto at de foranlediget en militær inngripen. Det er uansett vanskelig å forestille seg hvordan demonstrantene i dag skulle se for seg en militær inngripen til deres fordel, all den tid en av hovedinnvendingene deres er at Chavez-regimet har omgjort de væpnede styrkene til et redskap for deres egen politiske makt.

Det er en sosiologisk avgrunn mellom barrio-befolkningen de fattige på landsbygda og middelklassen i byene. Framtidas utfordring nummer en blir å viske ut disse forskjellene. Chavez-regimets metode har vært å sementere dette hatet med sin voldsomme retorikk – til det punktet at den nå tvinger folk til å velge side, så det i det daglige blir vanskelig å ha samkvem i det hele tatt. En illustrasjon på dette: For en uke side tok væpnede grupper seg inn på et kjøpesenter i øst-Caracas med motorsykler og skjøt rundt seg – sannsynligvis fordi kjøpesentrene befinner seg i såkalte middelklasseområder, og for å skremme folk der fra å demonstrere. Er dette politiske metoder venstresida i Norge vil være assosiert med?

4. Tidvis progressiv politikk, men ikke et sosialistisk fyrtårn

Enkelte på venstresida synes å mene at regimet i Venezuela er sosialistisk, eller i en annen forstand essensielt progressivt, og derfor annerledes enn andre land. Dette blir en viktig begrunnelse for det politiske forsvaret for Chavez og Maduros regime. Det blir også en begrunnelse for at trusler mot regimet må bekjempes, om nødvendig med statens våpenmakt mot egen befolkning, enten truslene kommer fra «USA-imperialismen» eller folk i Venezuela. Holder argumentene for å hevde at det er noe kvalitativt annerledes med regimet i Venezuela som gjør at venstresida bør finne seg i gjentatte, langvarige og eklatante brudd på elementære demokratiske prinsipper?

La oss da det mest iøynefallende. Venezuela har en av verdens høyeste mordrater, og det sies at opp mot 25 000 mennesker led en voldelig død i fjor. Mordraten skyldes narkooppgjør, kidnappinger og ran der fattige som rike blir henretta. I et samfunn der de færreste morderne blir stilt for retten, der fattige skyter fattige i rus, der landet flommer over av håndvåpen, og politiet knapt virker å ha verken mulighet eller mandat til å stoppe volden: Er mordraten et uttrykk for en befolkning/arbeiderklasse med sjøltillit? En sterk framtidstro på et politisk prosjekt de er en del av? Jeg mener det er et uttrykk for det motsatte: apati og håpløshet. Den reelle situasjonen i barrioene er ikke særlig mye bedre enn den var før – selv om det trolig har vært merkbar framgang på enkelte områder.

Et av argumentene er at den bolivarianske revolusjonen har ført til omfordeling og forbedring i levekår for landets fattige og undertrykte: det er altså et progressivt styre. Dette argumentet er det noe i, men ikke alene nok til å kalle det sosialistisk. Den eventuelle framgangen er heller ikke en indikasjon på at det skulle være «et overlegent mer progressivt» styresett enn i andre land. Av en eller annen grunn har venstresida blitt fortjusad i Chavez-prosjektet som om det var et sosialistisk fyrtårn (dem har vi hatt noen av). Chavez-regimet førte en progressiv politikk og fått gode resultater på flere områder, men dette har vitterlig regimet gjort a) i likhet med svært mange andre land, og b) hatt særdeles gode muligheter til – gitt landets gigantiske oljeinntekter. Venezuela eksporterer fortsatt mer olje enn Norge, verdt anslagsvis ca. USD 94 mrd. og 80 mrd. brutto hver (se OPEC).

I Venezuelas helsevesen og utdanning har det vært en klar omfordeling i retning av universelle rettigheter, ikke minst ved hjelp av oljepenger og Cuba-leger. Men i motsetning til det man fikk til, i ja for eksempel Norge, under ulike politiske regimer fra 1930-70-tallet der man fikk universelle rettigheter OG kraftig forbedring innen høyere utdanning og spesialisthelse – har de sistnevnte om noe blitt verre i Venezuela. Dette skjedde i Norge gjennom en koalisjon med middelklassen – som ikke så på den sosiale omfordelingen som en trussel. I Venezuela forbinder middelklassen Chavez-prosjektet med mangel på tilgang til universiteter og helsevesen de hadde før – og dramatisk MYE VERRE levekår – derav hundretusenvis (eller mer) unge venezuelanere, særlig med middelklassebakgrunn, som har reist til Europa, USA eller andre land på leting etter arbeid – og der jobber de nå, som arbeidere flest. Enkelte har vist til Venezuelas forbedringer på flere områder som økte lønninger, bokvalitet, tilgang på strøm og vann, urfolks rettigheter, kvinners rettigheter og, som en Chavez-tilhenger i Norge sa: «alt på tross av et næringsliv som saboterer». På disse områdene har Venezuela gjort store framskritt – i likhet med mange andre oljerike stater i samme tidsperiode, det skulle bare mangle. De har i likhet med Norge oljeinntekter de fleste land bare kunne drømme om! Det er disse som har finansiert velferdsreformene og gavene Chavez og Maduro har delt ut til sine støttespillere i disse åra. At middelklassen har fått det verre skyldes en feilslått økonomisk politikk som virker mer improvisert og inkompetent enn planlagt og sosialistisk. Eksproprieringen av land og forretninger synes å være drevet mer av statsmaktas umiddelbare behov for å tilfredsstille enkelte politiske støttespillere, enn en dirigert strategi for å overføre produksjonsmidlene til de folkelige klassenes hender.

Norske Latinamerika-entusiaster har hevda at Chavez’ jordbrukskollektiver er bevis på at regimets progressive karakter, men slikt har vi sett i mange typer regimer. Med kollektivene er det alltid noen som vinner, og ofte noen eller like mange som taper på det. Det er ikke noe sosialistisk med jordbrukskollektiver i seg selv – ikke en gang essensielt progressivt. Det kommer an på de sosiale og politiske omstendighetene det skjer i. Svært ofte har statlig styrt kollektivisering foranlediget dramatiske produksjonsfall.

FNs Human Development Index har Venezuela gjort det bra i perioden 2000-2012, og det kan Chavez ta noe av æren for. Men i snitt har menneskelig utvikling vært ganske lik nabolandet Colombia, samt Russland og Kazakhstan. Alle må likevel se seg slått av Iran (!), Algerie og Mongolia, og Kina – uten at jeg hører venstresida hyller noen av dem som spesielt sosialistiske (lengre). Alle unntatt Kina er oljeeksporterende land. Muligens har noen av disse regimene «pumpa opp» statistikkene, men sikkert ikke mer enn Venezuela.

Men selv disses forbedring i menneskelig utvikling blekner sammenligna med mange afrikanske land. Ta for eksempel Angola, som jeg jobber med til daglig: Under den berykta José Eduardo dos Santos som har styrt i 34 år (jeg skal ikke engang begynne å beskrive korrupsjonen) har man fått til å skape mange arbeidsplasser, bygd hundretusenvis av boliger, skaffa vann og laga konstitusjon og lover som beskytter urfolk, arbeidere, kvinner, etc. og alt mens de politiske pampene har gjort det de kan for å sende midler til sveitsiske banker i stedet for å skape arbeidsplasser lokalt. I Angola har de bygd skoler, sjukehus og tidobla antall universitetsstudenter. Dette er unektelig endringer til det bedre. Men utviklinga er ikke stabil eller likeverdig – langt mindre sosialistisk. Dette er kapitalisme, i en av dens mange varianter. Veksten og den relative (og beskjedne) fattigdomsreduksjonen skjer mer på tross av enn på grunn av den politikken som føres. Venezuela hadde et uendelig mye bedre utgangspunkt enn Angola da Chavez kom til makta. På 1970- og 80-tallet var store deler av venstresida i Europa tilhengere av dos Santos’ MPLA-regime – selv etter at alle signalene om at lederne berika seg begynte å komme. Neida, det var «bare propaganda», og de liberale kritikerne hadde bare ikke forstått at alle motkreftene var konspiratører i ledetog med imperialismen (jada, selvfølgelig fantes de også!). Først mye seinere, og lenge etter liberalerne, ser venstresida problemene: Klassedannelsen, undertrykkelsen, truslene, brutaliteten, løgnene, hemmeligholdet, forsvinningene. Men nå, nå er det ingen på venstresida lenger som ser på Angola som et sosialistisk fyrtårn. Heldigvis. Nå vet vi bedre.

5. Chavez’ maktbase i hæren og statsbyråkratiet

For å få et grep om historia forsøker jeg meg på en skjematisk fremstilling av Venezuelas «bolivarianske» regime. Da Chavez kom til makta i 1998 på en bølge av støtte fra folk i arbeiderklassen og fattige i barrios og på landsbygda, satte han umiddelbart i gang en rekke progressive reformer for omfordeling og for å gi velferdstilbud til mange flere (blant annet las misiones, velferdssentre i bydelene). Samtidig satte han i gang den politiske prosessen som skulle transformere statsapparatet slik at det ble et lydig redskap for hans politiske ledelse. Dette førte etter hvert til stadig mer sentralisering av makt. Enten han ville det eller ikke, enten han så det selv eller ikke, så ble det å vise politisk lojalitet til Chavez et avgjørende kriterium for å oppnå politiske og administrative posisjoner. Det har vært forsøkt mange ganger før i mange land, men politisk opportunisme er en dårlig erstatning for kompetanse når det gjelder å drive offentlige institusjoner.

Chavez var en ekstremt begava og karismatisk retoriker og hadde stor evne til improvisasjon som politiker. Han var angivelig fra enkle kår, men framfor alt var han en militærmann. Hans strategi for å endre Venezuela, handlet først og fremst om å ta over statsapparatet og endre ting ovenfra. Chavez leste kanskje Marx, slik han angivelig leste alt mulig, men essensen fra Det kommunistiske manifest om at «arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk» kan han ikke ha tatt innover seg. Da han etter hvert begynte å snakke om sosialisme for det 21. århundre, særlig etter 2002, var det etter at han så hvordan han kunne utnytte krafta i denne retorikken for å mobilisere politisk støtte både i Venezuela og i andre latinamerikanske land. Ikke minst muliggjorde dette en forunderlig allianse med Castros Cuba. Men den sosialistiske retorikken kom ikke fordi han på noen måte hadde studert eller lært av erfaringene fra 150 års sosialistisk historie – slikt var fraværende i diskursen hans. Han kom da heller ikke fra noe politisk miljø der slike ideer florerte.

Hans første forsøk på å ta makta var gjennom et kuppforsøk i 1992. Det mislyktes, men økte paradoksalt nok hans politiske kapital. Han skjønte at han kunne mobilisere folkelig støtte til å vinne gjennom valg. Millioner av fattige venezuelanere ser fortsatt på Chavez-Maduro regjeringen som sin, den eneste som noen gang har sett og hørt dem og i alle fall forsøkt å gi dem noen velferdsreformer. De har stemt han inn i gjentatte valg, selv om det kan sås store tvil om hvor rettferdige alle valgene har vært.

Chavez’ voldsomme retorikk sementerte frykten i dem om at alle alternativer bare kan være mye verre, og en retur til det som var før. Siden datidas elitestyrte og korrupte «demokrati» var viden forhatt og politisk bankerott, kunne han mobilisere velgere som aldri før hadde stemt ved å love reformer og å utradere det gamle regimet. De gamle politikerne og de rike ble erklært som politiske hovedfiender, sammen med deres venner i «imperiet i nord». Han kalte dem «escualidos» og «oligarcas», imperialismens lakeier, kapitalister, anti-venezuelanere, etc. Men Chavez’ klasseanalyse var ikke særlig raffinert. Systemet han bygde opp, og den politiske retorikken han utøste gjennom timelange tv-taler hver uke, gjorde det klart at nær sagt alle som ikke støtta hans politiske bevegelse var inkludert i disse uheldige kategoriene – enten det dreide seg om de virkelige kapitalistene, eiere av sybutikker, funksjonærer i departementene eller lærere. Bak retorikken fulgte posisjoneringen i praksis. Ute på arbeidsplassene, i fagforeningene, i de offentlige institusjonene og på universitetene foregikk det en hurtig posisjonering i forhold til de nye tidene. Los Chavistas (chavistene) tok over stadige flere områder, med staten i ryggen. De som ikke var chavistas, risikerte å bli stempla som kontrarevolusjonære og miste jobbene og muligheter de før hadde hatt. For mange kunne det å komme ut som chavista bety et plutselig karrieresprang. I løpet av Chavez’ nesten fjorten år ved makta ble nesten alle offentlige institusjoner tatt over av chavistas – hvis viktigste politiske lim var lojaliteten til Chavez’ ledelse selv – om enn det politiske innholdet og strategi var uklare og skiftende.

Politisk organisering dreide seg hovedsakelig om å finne de formene som kunne mobilisere hans tilhengere mot motstanderne. Et bærende element var territorial organisering under ledelse av partiet. Dette er essensen i hans circulos bolivarianos og nabolagskomiteer.

Men først og fremst var det de væpnede styrker, som han etter 2002 fikk full kontroll over, som var Chavez’d fremste maktbase. Etter hvert fikk han også full kontroll over det juridiske embedsverket, over oljeselskapet PDVSA og over politistyrkene. Han klarte aldri å få full kontroll over alle lokalstyreorganene, da opposisjonskrefter har vunnet valg frem til i dag i delstater og kommuner.

La Boligárquia – en ny herskende elite

Det er åpenbart at korrupsjonen florerer i det militær-bolivarianske komplekset, og mange chavistaer har blitt svært rike. Jeg har hørt folk i Norge argumentere med at korrupsjonen ikke er så ille som før, eller at kumpanene til Chavez ikke er så rike som den gamle eliten. Det er politisk uvesentlig om boligarkiet har noe mindre penger enn de gamle rikingene, og jeg er redd problemet underdrives av venstresida fordi det ikke passer så godt med ideen om at det er et sosialistisk regime. Poenget er jo hva som driver denne elitens prioriteringer.

Det viktige er dette: Under Chavez, og kanskje enda mer i ly av ledere som Diosdado Cabello, har det vokst fram en ny herskende elite, med en separat og objektiv interesse i å forsvare privilegiene sine. Litt skjematisk skjer dette: De har tatt over statsapparatet, og den økonomiske modellen de dyrker er statskapitalismen, med base i de offentlige industriene, med oljeselskapet PDVSA i spissen, eiendom og deler av finansinstitusjonene. Disse kjemper om kontrollen over økonomien i landet med de gamle kapitalistene, med sine tilknytninger til utenlandsk privatkapital og i den stadig mer reduserte lokale industrien. Det ene er ikke mer essensielt progressivt enn det andre.

Disse privilegiene er for øyeblikket uløselig knytta til det sittende regimet. Nå legitimerer det seg med å vise til en politikk som har ført til reelle forbedringer for de fattige og «kampen mot imperalismen», ikke ulikt slik Kinas herskere gjør. Min antakelse og forventning er at når la boligarquias klasseinteresser begynner å krysse behovene til arbeiderklassen og de fattigste («lumpen» i barrioene) – velger de det første. Statskapitalistene i la Boligarquia vil sette profitten foran andre hensyn når det kommer til stykket. Igjen, se til Kina om du er i tvil: logikken er den samme. Sosialister og andre på venstresida bør ikke være slepphendte med demokratiske prinsipper bare fordi regimet for tida kler seg i rødt.

Hovedgrunnen til at venstresida bør fjerne illusjonene om Maduro-regimet er dette: Det representerer ikke interessene hverken til fattigfolk eller «middelklassen» i Venezuela. Det har blitt et klassisk statskapitalistisk regime. Om diktaturet utvikler seg under Maduro blir det like håpløst for sosialister å kjempe for menneskelig frigjøring som i Castros Cuba. Venstresida i Norge bør holde god avstand.

Kampen i Venezuela retter seg derfor mot det tiltakende diktaturet under Maduro. Arbeidere i barrioene må vinnes vekk fra grepet til Chavez, Maduro og la boligárquia. Selv om de er i en desperat vanskelig situasjon burde sosialister i Venezuela være med i de sosiale bevegelsene; i arbeiderbevegelsen, blant demonstrantene fra universiteter og middelklasseområder og i barrioene, og kjempe mot regimet på en slik måte at det blir umulig for høyresida å danne et nytt nyliberalt og korrupt styre, slik det var før. Det betyr å argumentere for sosiale reformer, men også for mer demokrati og demokratiske institusjoner.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.