Haiti: Tvunget til fattigdom og behandla som et «dritthøl» av USA

Foto: RIBI image library

Donald Trumps kommentarer om Haiti som et dritthøl er ikke bare respektløst, men også historieløst. USAs statskupp, invasjon og nykolonialisme har gjort landet til det fattigste på den vestlige halvkule.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (36 artikler)
Ivar Espås Vangen er historiestudent og medlem i Rødt universitetslag Trondheim.

Skandalene står nærmest i kø for USAs president, Donald Trump. I et møte med medlemmer av Kongressen skal Trump ha blitt så frustrert i en diskusjon som handlet om immigrasjon, at han etter sigende skal ha spurt om hvorfor USA skal ta inn så mange migranter fra «dritthøl», land som Haiti, El Salvador og «Afrika», framfor land som for eksempel Norge.

Forståelig nok blir dette dårlig mottatt. Haitis regjering krevde1 å få en forklaring fra amerikanske tjenestemenn på hvorfor Trump beskrev Haiti og flere andre land som «dritthøl». En kenyansk statssekretær bemerket lakonisk at «respekt er det minste» de forventer av det internasjonale samfunnet. Dette er en krass kommentar i diplomatiets sjargong.

Det som har blitt lite kommentert, er USAs egen betydning for at noen land forblir fattige, eller «dritthøl», for å bruke Trumps eget språk. I Haitis tilfelle er dette veldig tydelig for alle som kjenner landets nære historie. I denne artikkelen vil jeg forsøke å vise til hvordan Haitis begredelige tilstand i 2018 er tett sammenvevd med USAs nykoloniale politikk overfor landet.

Haitis møte med «Wilsoniansk idealisme»
Haitis historie er interessant. I dag er det det fattigste landet på hele den vestlige halvkule. En gang var dette sannsynlivis den rikeste kolonien i verden – og en av de største kildene til Frankrikes kolonirikdom. Ved den franske revolusjonen i 1789 sto Haiti for nærmere 75 % av verdensproduksjonen av sukker og var attpåtil verdensledende innen bomullsproduksjonen – den tidlige industrielle revolusjons «olje».

Haiti fikk likevel ikke en enkel start som «frigjort» stat. I 1915 ble landet invadert av den USAnske presidenten Woodrow Wilson. I norsk skole kjenner vi ham gjerne som «idealisten» som med sine «14 punkter» for Europa stablet på plass både Folkeforbundet og Versailles-freden. I Haiti huskes ham heller som en klassisk imperialist. Invasjonen i 1915 drepte muligens så mange som 15 000 mennesker, og la landet i hendene på den brutale nasjonalgarden – trent og væpnet av USA, som helt opp til vår tid har sikret interessene til landets priviligerte styrtrike elite. Dette er siden ved «wilsoniansk idealisme» vi ikke får høre så mye om her i Europa.

Haitis parlament ble behørig oppløst da de motsatte seg å innføre en ny grunnlov skrevet av USA. Denne ble siden vedtatt med 99 % oppslutning i en folkeavstemming hvor 5 % av folket deltok. USAs utenriksdepartement skrev følgende:

[Haitierne] er underlegne folk. (…) Det var åpenbart at dersom vår okkupasjon skulle være fordelaktig for Haiti og hennes videre utvikling, var det også nødvendig at utenlandsk kapital kunne føres til landet […] og amerikanerne kunne knapt forventes å ville putte pengene sine i plantasjer og store agrikulturelle selskap om de ikke selv kunne eie landet pengene deres ble brukt på.

Store deler av den kalde krigen ble Haiti styrt av Duvalier-diktaturet – Francois «Papa Doc» (1957-71) og Jean-Claude «Baby Doc» (1971-86). USA sto på denne tida både for treningen og bevæpningen av den brutale Nasjonalgarden, selv om mesteparten av den direkte militære støtten gikk via Israel for å slippe ubekvemheter internasjonalt. Så lenge diktaturet førte en heftig undertrykkelsespolitikk mot alt som kunne minne om folkelige bevegelser for sosial rettferdighet, var de fra USAs side verdt å støtte.

Demokrati – men bare når man stemmer «rett»
I 1990 hadde landet etter noen år med kaos og vold sitt første frie valg. Washington forventa en enkel seier for sin egen foretrukne kandidat – direkte håndplukka fra landets privilegerte elite. Folket derimot, og spesielt landets fattige, samla seg heller bak presten Jean-Bertrand Aristide, som gikk til valg på en progressiv plattform i tråd med øvrig latin-amerikask frigjøringsteologi. USAs foretrukne kandidat, tidligere ansatt i Verdensbanken, Marc Bazin, fikk på sin side bare 14 % av stemmene. Aristide med sine 67 % kunne innkassere den første seieren i et demokratisk valg i Haiti, og dermed representere en av de mest alvorlige tilbakeslagene2 for USAs undergravingsvirksomhet i latinamerikanske valg.

Dette måtte selvsagt rettes opp. Amerikansk bistand til «demokrati-promotering» ble trappet opp, målrettet for å styrke krefter i landet som motsatte seg Aristides progressive visjoner.

I 1991 kom det forventa kuppet. Det har ikke kommet fram fellende bevis for at USA var direkte involvert i dette, selv om amerikanske etterretningsagenter var til stede i landet på samme tidspunkt.

Militærjuntaen som tok over, fikk derimot stor støtte av USA. Organisasjonen av Amerikanske stater, OAS, vedtok raskt økonomiske sanksjoner mot kuppmakerne. USA på sin side sa helt åpent at amerikanske selskap skulle være fritatt fra disse. Handelen mellom landene ble økt betydelig, og Bill Clinton ga oljeselskapet Texaco fullmakter til å selge olje til de brutale diktatorene.

Kuppmakerne innførte et klassisk terrorvelde som vi kjenner så alt for godt fra Latin-Amerika. Flere hundre av Aristides tilhengere ble massakrert, og enda flere tusener flyktet til nabolandene. Landets nye politisjef og deltakende i kuppet skrøt uhemmet av hvordan landets rike hjalp dem. Mannen som var hovedansvarlig for grusomhetene, lederen av terrorgruppa FRAPH, Emmanuel Constant, levde lenge trygt i USA, etter å ha vært på USAs lønningsliste siden 1992. Haitis gjentatte forespørsler om utlevering har ikke blitt respektert.

USAs asylpolitikk innebærer ideelt at flyktninger skal innvilges asyl om de har en «velbegrunnet frykt». I praksis har dette betydd at mennesker som migrerer fra Cuba får innvilga asyl på flekken. Derimot da folk begynte å rømme fra terrorveldet i Haiti på 1990-tallet, sa både Bush sr. og Clinton nei. Deres politikk overfor haitiske flyktninger begrenset seg til å sende Kystvakten ut for å tvinge flyktningbåtene til å snu.

iI 1994 hadde Clinton-administrasjonen bestemt seg for at haitierne hadde blitt nok skremt. Nå hadde de forstått hva som skjer når man begynner å få spenstige tanker om demokrati og selvstyre. USA sendte tropper til landet for å bringe Aristide tilbake til makta (samtidig som at de konfiskerte 16 000 sider med dokumenter som blottla USAs pinlige støtte til diktaturet i mellomtida). Aristide fikk denne gangen noen klare premisser fra USA: Han måtte love å styre etter mer eller mindre samme program som USAs kandidat i 1990. Han verken lov å oppløse den brutale haitiske Nasjonalgarden, eller innføre noen nasjonal beskyttelse av økonomien. Haitiske risfarmere er effektive, men kan aldri konkurrere på likefot med industrialisert og subsidierte amerikanske landbruksprodukter. Konsekvensene på Haitis matsikkerhet har vært katastrofale.

I 1995 kom en rapport fra USAID som helt tydelig sa at Washingtons politikk for Haiti ville «skvise ut hjemlige matvareprodusenter» og følgelig bidra til dannelsen av de uhyrlige slumområdene vi kjenner fra så mange andre steder i den tredje verden. Disse viste sin sårbarhet til fulle under det fatale jordskjelvet i 2010. Bedre ble det ikke av at USAs president, Georg W. Bush, gjorde sitt ytterste for å motarbeide at tilstrekkelig humanitærhjelp skulle nå fram. Mer enn 100 000, kanskje så mange som 300 000, måtte bøte med livet som følge av denne katastrofen.

Statskupp nummer to – deportasjon til Afrika
I 2000 og 2004 vant Aristide nye valg. Igjen la han seg på en relativt progressiv politisk plattform for sosial utjevning i det ekstremt klassedelte landet. Denne gangen troppa USA opp med Frankrike, Haitis tidligere kolonimakt. Sammen kidnappa og deporterte de Aristide til Den sentralafrikanske republikk – et land han ikke hadde noe som helst tilknytning til. Selv etter at han fikk lov (!) å returnere til Haiti i 2011, har både han selv og partiet vært forbudt å stille til valg. Dette under oppsyn fra MINUSTAH, den internasjonale FN-styrken som er nedsatt for å «sikre fred og stabilitet» i landet.

I dag er Haiti stadig i full krise. Økonomien er i ruiner – hundretusener av folk lever i livsfarlige slumområder uten tilstrekkelige basisvarer. Kriminaliteten er skyhøy, og det én gang så fruktbare landet er ikke lenger i stand til å brødfø sin egen befolkning. Den internasjonale gjelden er stadig like høy, og en hver valgt politisk leder vil dermed i praksis være bastet og bundet på hender og føtter.

Donald Trump må gjerne bruke vulgære begrep som «shitholes» om land som har havna i bakevja. Vi andre bør derimot i det minste prøve å finne ut hvorfor tingene er som de er. I tilfellet Haiti kommer man ikke utenom flere tiår med heftig innblanding utenfra i samband med lokale korrupte eliter. USA selv har de siste 100 årene definitivt vært avgjørende for elendigheten som preger Haiti i dag. Om Trump er bekymra for dannelsen av «shitholes», er det kanskje sin egen stats politikk han bør fokusere på.

1 http://www.washingtonexaminer.com/haiti-ambassador-us-official-summoned-to-explain-shithole-remark/article/2645711

2 https://www.jacobinmag.com/2016/04/haiti-hillary-clinton-elections-martelly-fraud

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.