Magnus Marsdal tar frihetsbegrepet tilbake i årets politiske bok

I USAbrukes frihetsbegrepet blant annet for å legitimere militære intervensjoner. Her fra minnesmerke over falne fra Koreakrigen. Foto: Vinoth Chandar

Med Magnus Marsdals nye bok finnes det ikke lenger noen unnskyldninger for venstresida til å overlate frihetsbegrepet til høyresida. Frihetens mødre bør leses av alle.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (47 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Spørsmålet om friheten og hva som definerer denne, ligger stadig til grunn i politiske diskusjoner, også i vår tid. Det underliggende premisset lyder gjerne slik: høyresida står for den politiske friheten, mens venstresida heller er mer opptatt av solidaritet og trygghet. Ytterpunktene blir dermed liberalkapitalistiske land som USA som forkjemper for den personlige friheten, mens samfunn som Sovjetunionen på motsatt side ofra denne til fordel for å gi innbyggerne økonomisk trygghet. Midt imellom finner vi i denne fortellinga sosialdemokratier som Norge, hvor vi har ofret noe av amerikanernes frihet til fordel for litt av sosialismens sosiale trygghet. Amerikanerne er kanskje litt mer frie enn oss, men vi litt tryggere, sies det.

Et kjerneargument i Marsdals bok er at dette premisset ikke stemmer. Marsdal mener derimot at friheten må analyseres konkret: frihet til hva, og for hvem? Er det snakk om bedriftseierens frihet til å kunne sparke en ansatt etter eget forgodtbefinnende, eller er det snakk om friheten til å slippe å uroe seg for å gå personlig konkurs i tilfelle helsa svikter?

Dette er velkjente problemstillinger for alle som har involvert seg i politikk. Mye av tematikken minner om den Marsdal og Bendik Wold la fram i Tredje Venstre i 2004. Forskjellen er at Frihetens mødre både framstår som lettere tilgjengelig, mer personlig, og rett og slett bedre skrevet. Dette er sannsynligvis den beste politiske boka fra 2018.

I denne teksten skal jeg forsøke å sammenfatte noen sentrale argument i boka, og forhåpentligvis gjøre det fristende å gjøre den til prioritert sommerlesning.

Fra Helgeland til Trøndelag og USA
Gjennom boka følger vi to mennesker, Sanna og Lina, og deres familiers skjebner. De begge fødes rundt overgangen til 1900-tallet på ei lita øy på Helgelandskysten i Nordland. Av til sammen 10 søsken er de begge blant fem som overlever barneåra. Mens Sanna i ung alder flytter til Trøndelag og stifter familie sammen med Trygve, forfatterens oldefar, flytter Lina til USA sammen med sin ektemann, hvorpå en ny gren av familien etableres i Seattle på USAs vestkyst.

De to grenene av familien gjennomlever dermed to temmelig forskjellige hundreår. Men hvem av dem er det som til syvende og sist får oppleve mest frihet i livene sine? I Norge bistår Trygve, Sannas ektemann, i arbeiderbevegelsens frihetsprosjekt – nemlig bygginga av et samfunn bygd på solidaritet og universelle velferdstjenester for alle. I USA derimot vinner ikke arbeiderbevegelsen de samme kampene som i Norge, og vi får gjennom boka høre om hvordan Linas familie blant annet rammes av arvelig sjukdom de ikke tør offentliggjøre i møte med et privat helsesystem som tar utgangspunkt i velvilje fra forsikringsselskap. Atter andre eksempler får vi på pensjonister som må gå tilbake i arbeidslivet etter fylte 70 år, mennesker som har havnet på gata etter å ha vært sjuke, og folk som ikke tør å få barn av frykt for å synke ned i fattigdom og nød. Det er temmelig klart at Marsdal mener vi gjennom den norske velferdsstaten har oppnådd langt større grad av frihet for folk flest, enn det man klarte å bygge i USA.

Framfor å forklare denne amerikanske utviklinga kun med en iboende individualisme og frihetstrang hos amerikanerne, peker Marsdal på USAs ekstremt voldelige historie med arbeidskonflikter. Han viser til flere tilfeller hvor den amerikanske staten enten benyttet seg av eget militær- eller politivesen, eller hvor privatkapitalister benyttet egne private hærer for å slå ned streikende arbeidere – helt opp til 1900-tallet. I USA evnet ikke arbeiderbevegelsen å stable på beina et eget politisk parti som slo gjennom på nasjonalt nivå. Derfor har fagbevegelsen, med varierende hell, søkt innflytelse hos Det demokratiske parti.

Denne strategien har vist seg å fungere svært dårlig. Det er først i våre dager, med Bernie Sanders’ store venstrebevegelse, at det igjen snakkes seriøst om å gi amerikanerne noe så sjølsagt som et universelt skattefinansiert helsesystem – mange tiår etter de fleste andre land det er naturlig å sammenligne med.

Kollektivisme mot individualisme?
Med tanke på at boka sammenligner to forskjellige samfunn med forskjellige ideologiske fundament, dukker det opp flere begrepspar som står i motsetning til hverandre. Et slikt er begrepene kollektivisme og individualisme. Her forstås venstresida som kollektivister, tilhengere av politiske løsninger som tar utgangspunkt i grupper av mennesker, mens høyresidas individualisme på sin side setter individets rettigheter og frihet i fokus.

Marsdal stiller seg kritisk til dette. Han peker rett nok på at arbeiderbevegelsen i sitt vesen er en kollektivistisk bevegelse. For hva er vel mer kollektivistisk enn å gå sammen i fagforeninger for å kjempe sammen om å stille krav som skal gjelde for alle, og ikke bare en sjøl? Likevel spør han: hva er den underkuedes alternativ til kollektiv kamp? For de fleste av oss er det opplagt at den vanlige arbeider står med færre midler til rådighet for individuell maktutøvelse både på arbeidsplassen og i samfunnet for øvrig, enn en bedriftseier. Det er ikke vaskehjelpen som kan kjøpe seg valgseiere gjennom valgkampstøtte til sine foretrukne politiske partier, og det er heller ikke fabrikkarbeideren som kan lamme hele lokalsamfunn ved en lockout eller utflagging av sin bedrift. Dette er det bare milliardærene som kan.

I kampen for å jamne ut den enorme skeivheten i makt som følger av ulik fordeling av velstand og eiendom, er det nettopp kollektiv makt som står som eneste alternativ til å bøye hodet slik husmennene måtte for over 100 år siden. Organisering er som kjent fattigmanns kapital. Følgelig ligger den kollektive kampen for de fleste av oss som forutsetning for å få større individuell frihet. I tillegg til å si «sammen er vi sterke», kan vi med fordel også konstatere at vi sammen også blir frie.

Svak og sterk stat
Det sies også ofte at høyresida er for en «liten» stat, mens venstresida er for en «sterk» stat. Underforstått her ligger også premisset at en såkalt «liten» eller «svak» stat gir større frihet for individet, mens den «sterke» staten svekker denne.

Men er dette riktig? Er det virkelig slik at høyrekreftene ønsker en svak stat, eller ønsker de tvert imot en sterk stat som kan ivareta interessene til de velbemidlede i samfunnet?

Magnus Marsdall. Foto: Julie Pike/Manifest

Marsdal viser med flere gode eksempler at spørsmålet tvert imot ikke er om staten skal være sterk eller svak som sådan. Spørsmålet er derimot: sterk for hvem? Det var tross alt den «liberale» embetsmannsstaten på 1800-tallet som fengsla Marcus Thrane og arbeiderlederne, ikke arbeiderne som fengsla skogeierne og embetsstanden. Det var også de streikende arbeiderne i Stavanger, som i 1924 blei møtt av 130 soldater fra staten, sendt for å beskytte streikebryterne.1 Slik fortsatte det videre utover i mellomkrigstiden, også i andre land enn Norge. Det var arbeiderbevegelsens ledere som kunne risikere fengselsstraff for sitt politiske virke – ikke «Høyres redere og advokater»2. Noen slik skjebne ventet heller ikke høyrekreftene etter krigen, på tross av tidvis rent arbeiderflertall på Stortinget. Så hvem er det egentlig som er for en «sterk» og «svak» stat her?

Hvilken frihet?
Alle drøftingene i boka sirkler rundt frihetsbegrepet, og hva dette innebærer. Marsdal bruker her to begrepspar for å tydelig vise at arbeiderbevegelsens sosialistiske fellesskapsløsninger for de fleste av oss er mer gyldige enn den borgerlige liberalistiske friheten.

Ta først spørsmålet om den borgerlige individualistiske friheten sett i forhold til den demokratiske politiske friheten. Det første dreier seg om friheten til å velge hvordan man spiller kortene man får utdelt i livets lotteri. Fødes du inn i en ordinær arbeiderfamilie, er det du sjøl som har frihet til å velge hvordan du vil leve livet ditt; ønsker du å arbeide hardt og kjempe deg opp og fram, er det ditt valg. Det samme er det om du velger å gå til grunne og ødelegge livet ditt i alkoholisme, dop og fattigdom. Men det kan også være helt alminnelige ting, som for eksempel friheten til å sjøl bestemme hvilken skole ens barn skal gå på, eller hvilke helsetjenester en sjøl skal benytte seg av. Kortene er utdelt – det er du som bestemmer hvordan du vil spille. Partier og andre politiske krefter på høyresida, vil gjerne sette denne formen for frihet høyt.

Den demokratiske friheten derimot, har sjelden pleid å være høyresidas kamp. Fra den «liberale» embetsmannsstatens iherdige kamp mot allmenn stemmerett og til dagens mange forsøk på å outsource politiske beslutninger til EU og internasjonale handelsregimer, har en viktig del av høyresidas kamp handlet om å fjerne viktige områder av samfunnet bort fra folks politiske innflytelse. Gjennom fiffige teknikker som nevnt ovenfor, oppnår man det samme som man i sin tur oppnådde gjennom å nekte vanlige folk stemmerett – nemlig at demokratiet reduseres til trivialiteter, mens de viktigste beslutningene er hevet over demokratiske beslutninger.

Det arbeiderbevegelsen gjorde i Norge og i mange andre land, var at man brukte sin demokratiske frihet til å skaffe seg mer frihet. Sett under ett dreide dette seg om frihet fra å være avhengig av de rike og mektige. Marsdal viser for eksempel til eksempler fra USA hvor folk går rundt i frykt for hva som skjer om de skal miste jobben og dermed miste helseforsikringa som hører med. Vi som lever i samfunn hvor arbeidsfolk har brukt sin demokratiske frihet til å øke skattenivået for å sikre universelle helsetilbud, har en helt annen frihet enn amerikanerne som kan ende med å måtte velge mellom å slå seg personlig konkurs, eller å unnlate å søke helsehjelp.

«Du har sparken!» – frihet og tyranni i arbeidslivet
De fleste av oss tilbringer betydelige deler av våre levde liv på en arbeidsplass. En idelogi som påberoper seg å etterstrebe menneskelig frihet, skulle man derfor tro satte frihet i arbeidslivet høyest mulig. Det er visst flere måter å gjøre dette på.

Marsdal kommer i boka inn på fraværet av et oppsigelsesvern i USA. Han viser til en domsavsigelse fra høyesterett i Tennessee i 1884, som slo fast at «privat næringsdrivende ‘kan si opp sine ansatte etter behag, om de er mange eller få, av gode grunner, uten grunn eller til og med av umoralske grunner, uten dermed å gjøre seg skyldig i noe galt, juridisk sett».3 Den dag i dag finnes intet føderalt oppsigelsesvern for amerikanske arbeidsfolk, og den dag i dag insisterer landets høyrekrefter på at dette er et uttrykk for «friheten» i arbeidslivet. Har man rett til å si opp jobben på dagen, er det visst bare rett og rimelig at sjefen har rett til å gi folk sparken.

Kontrasten til Norge er stor. Da Norge fikk sin første varige Arbeiderparti-regjering i 1935, var kampen mot usaklige oppsigelser en viktig kampsak. Året etter vedtok man loven mot usaklig oppsigelse, som skulle beskytte arbeidsfolk mot å bli oppsagt på usaklig grunnlag. Norsk arbeidsgiverforening mente dette var «et utålelig inngrep som måtte nedkjempes ‘for enhver pris’».4

Betydde dette at det var forbudt for arbeidsgivere å sparke udugelige arbeidere som ikke gjorde jobben sin? Sjølsagt ikke. Men det betydde at man ikke lenger var like fullstendig underlagt sjefens plutselige innfall og luner. Sjefen kunne ikke lenger si opp folk uten noen grunn. Donald Trump gjør for eksempel i serien The Apprentice, i rollen som en klassisk amerikansk kapitalist, et nummer ut av å true med å gi folk sparken for så trivielle ting som snusbruk og dårlig humor. Programmet er, som Marsdal sier, «en hyllest til eierens uinnskrenkede makt og undersåttenes krypende underdanighet» – nettopp det et hvilket som helst forhold mellom arbeider og kapitalist er, så lenge man ikke har fått på plass kollektive ordninger for å bøte på maktforskjellene. I dagens Norge må normalt en slik makt fra arbeidsgivers side utføres på grunnlag av kjente og kontraktfestede regler, tydelig kunngjort på forhånd, og som er like for alle, under like omstendigheter.5 Man har også rett til å klage til uavhengige organer, enten det er domstolene eller tvisteløsningsnemda.

Mot slutten av boka kommer Marsdal dessuten med flere historier og anekdoter som viser at også det sosialdemokratiske Norge har slått sprekker. Framfor at USA har lært noe av oss og har stemt fram mer venstrepolitikk for å gi arbeidsfolk mer frihet, er det tvert imot norsk politikk som har blitt mer amerikanisert, på bekostning av friheten til svært mange mennesker.

Konklusjon
For å oppsummere: høyresidas frihetsbegrep dreier seg om å sikre de mektiges frihet til å dominere oss andre. Arbeiderbevegelsen derimot, har ønska en frihet vekk fra denne underdanigheten. Friheten til å gå med ryggen rak, og friheten til å slippe å stå med lua i hånda og huet bøyd i møte med sjefen. Arbeiderbevegelsen har også hele tiden vært forkjempere for den demokratiske friheten for å tillate folk å organisere seg og endre spillereglene i samfunnene de lever i. Høyrekreftene har på sin side vært mer opptatt av å passe på at det skal være vanskeligst mulig å benytte seg av denne.

Marsdal har skrevet særdeles god bok. Det meldes allerede om gode salgstall. Det er meget velfortjent. Denne boka er både tilgjengelig, fengende og lærerik. Den passer både til politiske nerder og for alle andre som måtte ønske en givende sommerlesning om det vi vil liva våre djupest sett skal handle om.

Frihetens Mødre er en etterlengta vitamininnsprøyting til en venstreside som tidvis glemmer hva frihet for mennesker flest handler om, og hvem som historisk sett tok de viktigste kampene for denne i det forgående århundret. Marsdals bok har høstet gode anmeldelser, med god grunn. Hittil har kritikken fra hans politiske motstandere enten vært svært grunn, eller rett og slett fraværende. Det er nok ikke tilfeldig. Boka treffer trolig både nerver og flere ømme punkt for de som bruker sine politiske liv på å kjempe mot det arbeiderbevegelsen har kjempa for å bygge opp gjennom flere generasjoner. Men viktigst av alt: den er en påminnelse til alle oss på venstresida om å ta oss sammen. Gjennom å oppfriske erfaringene fra historia kan vi se framover og ta kampene vi står i, og kampene som kommer i framtida. Disse vinnes ikke med en venstreside som ikke tør vedkjenne seg sine egne meritter for folks frihet.

1 S. 86

2 samme

3 S. 177

4 S. 88

5 S. 184

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.