Vil du ha slutt på angrepskrig og USA-lojalitet må du droppe storpartiene

Statsminister Erna Solberg sammen med tidligere statsminister og nåverende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg. Foto: Statsministerens kontor

Høyre, FrP og Ap er garantistene for at norsk forsvarspolitikk fortsetter som før. SV og MdG har gode programmer for en fredslinje, men det er Rødt som har vært konsekvent mot krig i praksis.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (60 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Årets stortingsvalg kan på mange måter bli et vendepunkt. Ikke bare er det stor sannsynlighet for et regjeringsskifte. Sjansen er stor for at Norges neste statsminister blir hetende Jonas Gahr Støre, og ikke Erna Solberg. I så fall vil den blåeste regjeringen Norge har hatt siden andre verdenskrig måtte nøye seg med én periode i regjering.

Ikke bare regjeringsalternativene bringer med seg spenning i årets valg. Også småpartienes situasjon kan bli avgjørende, både med tanke på hvem statsministeren blir, men ikke minst også for styrkeforholdene uansett regjeringsalternativ. I skrivende stund hersker det usikkerhet om både SVs, Venstres, MdGs, og ikke minst Rødts muligheter. Hvorvidt disse partiene kommer over sperregrensa, eller i Rødts tilfelle: kommer inn på Stortinget, vil potensielt kunne få avgjørende betydning for hvilken politikk en ny norsk regjering vil føre. Ikke minst gjelder dette for storpartienes hellige ku, nemlig forsvars- og utenrikspolitikken.

Utenrikspolitikk kan ofte virke som et perifert tema for spesielt interesserte. Det er tross alt ytterst sjeldent det er utenriks- og forsvarspolitikk som avgjør utfallet av valg i Norge. Likevel ser vi at et overveldende flertall av befolkninga ønsker at dette skal gis større oppmerksomhet i valgkampen. Dette innebærer at både partiene og mediene har et særskilt ansvar for å få dette på agendaen, og å påvise forskjellene som eksisterer mellom partiene som stiller til valg.

I denne teksten vil jeg peke på noen viktige utenriks- og forsvarspolitiske områder som står på spill i årets valg. Veldig mye vil avhenge av småpartienes styrke.

Atomvåpenforbud
Det skapte mye harme blant oss atomvåpenmotstandere da Norges regjering valgte å stå utenfor forhandlingene om et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Dette på tross av at et overveldende flertall av verdens stater, og et soleklart flertall av Norges befolkning mener forbud er veien å gå.

Mye av forklaringen på dette ligger i de norske partienes holdninger. Høyre og FrP er begge eksplisitte motstandere av initiativet om å forby atomvåpen internasjonalt, og legger seg på USAs linje om at atomvåpen er nødvendig i en verden hvor de allerede eksisterer. Arbeiderpartiet har de senere årene gradvis lagt seg mer og mer på linje med fredsbevegelsen i dette spørsmålet, og vedtok på landsmøtet i år at partiet ønsket at Norge skulle delta i den internasjonale prosessen for å stake ut et forbudsvedtak. Dette, sammen med LOs nylige likelydende vedtak kan signalisere at Arbeiderpartiet, i alle fall gitt press fra andre partier på venstresida, heri medregnet SV, Senterpartiet, Rødt og MdG, kan bidra til å trekke norsk atomvåpenpolitikk i en ny og mer offensiv retning.

Dersom du ønsker at Norge skal gå inn for et atomvåpenforbud bør du styre unna Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

NATOs rakettskjold
Spørsmålet om norsk deltakelse i NATOs rakettskjold har også vakt en viss diskusjon. Tanken bak rakettskjoldet er at det skal utstasjoneres missilbatterier flere steder i NATOs medlemsland, som angivelig skal kunne skyte ned fiendtlige missiler som kommer utenfra. Problemet med et slikt system er at det vil kunne øke faren for atomkrig og opprusting, ganske enkelt fordi styrkeforholdet og balansen mellom Russland og NATO vil endres såpass i sistnevntes fordel. Både Russland og Russland-forsker Julie Wilhelmsen har advart sterkt mot norsk deltakelse.

Her har AP vagt vært ute og advart mot norsk deltakelse i rakettskjoldet. Dette er ikke et konkret og utvetydig vedtak, men kan indikere en viss fleksibilitet. SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne har alle tydelige vedtak mot dette. Senterpartiet derimot, har holdt kortene tett opp til brystet. KrF og Venstre har jeg ikke funnet informasjon fra.

Norsk deltakelse i NATOs rakettskjold vil unødig forsure vårt forhold til Russland ytterligere, og vil bidra til å spinne videre i den destruktive spiralen mot opprusting og krigstrusler i Europa. Et norsk nei til dette vil være av sterk symbolsk, men også av praktisk betydning. Så lenge AP, SP, KrF og Venstre ikke har solide vedtak på dette, er det nærliggende å peke på SV, Rødt og MdG som de sikre alternativene her.

Norge i Syria
Syriakrigen har utartet seg til å bli en skamplett på verdenssamfunnets kollektive samvittighet. Fra å ha startet som spede protester mot et autoritært diktatur, har Syria endt til å bli en krigsskueplass hvor stormaktene søker å mele sin egen kake. Ubeskrivelige grusomheter begås av flere grupper, hvor den islamistiske terrorgruppa IS har stått fram som det mest uhyrlige symptomet. Få av landene som har vært involverte i konflikten har gått inn ditt med hensikter som peker mot en fredsløsning.

Norges rolle i Syriakrigen har gradvis blitt mer og mer aktiv ettersom krigen har gått sin gang. I 2012 presterte daværende utenriksminister fra Arbeiderpartiet, Espen Barth Eide, på klønete vis å uttale at Den syriske nasjonalkoalisjonen, en slags broket paraplybevegelse for de mange opposisjonsgruppene, som «den legitime representanten for det syriske folket», og bidro dermed til å plassere Norge på opprørernes side. Tidligere hadde også Norge sluttet seg til EUs sanksjoner mot landet. Sanksjoner som en lekket FN-rapport har slått fast at bidrar til å vanskeliggjøre humanitær hjelp til utsatte mennesker i landet.

Men det er ikke alt. Siden i fjor har norske soldater vært utplassert i Jordan for å trene det som eufemistisk ble omtalt som «sunni-arabiske opprørsgrupper» for å slåss mot IS. Dette på tross av at opprørsgruppa det gjaldt deltok i en islamistisk paraplybevegelse, som helt åpent hadde uttalt at de skulle kjempe også mot Syrias regjering, altså ikke bare IS.

Folkeretten i praksis
Dette i seg selv er folkerettslig problematisk. Det er forbudt for stater å trene væpnede bevegelser for å krige i andre land, dersom dette ikke skjer i samforståelse med sittende myndigheter. Syria selv har ved
flere anledninger fordømt den USA-ledede koalisjonens innblanding i egne anliggender. I vår kom det også fram at de norske soldatene også skal ha befunnet seg inne på syrisk side av grensa, hvilket er et enda klarere overtramp på folkeretten. Norske myndigheter har til nå vært lite villige til å komme med nevneverdig informasjon om hva våre soldater egentlig bedriver der nede.

Partienes holdninger til konflikten spriker. AP, Venstre, KrF, Høyre og Fremskrittspartiet har støttet den direkte norske involveringen i Syria. Ingenting tyder på at deres holdning endret seg da det kom fram at soldatene befant seg inne i Syria. Vi kan altså slå fast at disse partiene fortsatt støtter norsk militær involvering i krigen.

På motsatt side står SV, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet de grønne, som alle ved flere anledninger har stilt seg kritiske til hele operasjonen. Av disse partiene står Rødt i en særstilling med sitt ønske om også å oppheve sanksjonene mot landet.

Norge trenger en ny Syria-politikk. Den nåværende politikken har ikke hjemmel i internasjonal lov, eller i vedtak i FN. Norge deltar i en koalisjon ledet av USA, som har gitt seg selv mandat til å overse Syrias suverenitet som selvstendig stat. For en småstat som Norge er det av avgjørende betydning at folkeretten blir respektert og styrket. Det betyr at vi selv er nødt til å følge den, dersom vi ønsker at andre skal gjøre det samme. I årets valg er det altså SV, Rødt, Senterpartiet og Miljøpartiet de grønne som står for dette standpunktet.

Forsvarsbudsjettet
I årets valg ser det ut til at det nærmest har gått inflasjon i lovnader om økte bevilgninger til Forsvaret. Målet om å bruke (minst) to prosent av BNP på forsvarsbevilgninger, har blitt et mantra til og med stortingsrepresentanter fra SV har lekt med tanken på. Det lover dårlig for de av oss som mener pengene først og fremst bør brukes på å gjøre folks liv litt bedre.

For er det egentlig slik at norsk forsvarsevne og våre muligheter til å stå på egne bein, automatisk blir bedre av at Forsvaret gis flere midler? Kan man ikke heller spørre seg om hva disse pengene brukes på? Høyre og Fremskrittspartiet har gjort en god innsats i å skryte av sin «historiske satsing» på Forsvaret, men en vel så god innsats i å nedsnakke at de både legger ned viktige flybaser, kutter i Heimevernet, og ikke ga klare svar på hva som skulle skje med den norske hæren. Tidligere flaggkommandør, Jacob Børresen, uttalte at det var vanskelig å se at denne forsvarsstrukturen kunne utgjøre «noe troverdig nasjonalt forsvar».

En mulig årsak til dette, handler om prioriteringer. Den største investeringen i Norges nye forsvar, vil være kjøpet av de 52 amerikanske F-35-jagerflyene, til totale driftskostnader som allerede er estimert til å overstige 260 milliarder norske kroner. Det hersker brei politisk enighet på Stortinget om dette, både når det kommer til type fly, og antall. Dette på tross av at Forsvarsdepartementets «konseptuelle løsning» for en framtidig kampflyflåte i 2006 aldeles ikke satte 52 som et utvetydig antall. Det «minste kompetansebærende kampflyvåpenet» den gangen ble satt til å være «mellom 27 og 42 fly», inkludert erstatningsfly (Eliassen & Sandnes, «Angrep eller forsvar», 2016: 43). Jacob Børresen argumenterte for reduksjon i antall fly med den åpenbare begrunnelsen at det i en krigssituasjon vil være nettopp kampfly fra våre allierte som vil kunne komme oss til unnsetning først, og at Norge både kan klare seg med færre og billigere fly. (ibid: 47-49)

Ikke bare et spørsmål om penger
Partienes holdninger til Forsvaret bringer fram en del motsetninger. På den ene kanten befinner Arbeiderpartiet, Høyre og FrP seg, som alle først og fremst er opptatt av å øke bevilgningene, og sørge for at de 52 kampflyene blir kjøpt.
Senterpartiet har kritisert regjeringa for å svekke hæren og heimevernet, og har programfestet at kampflykjøpet «ikke må gå på bekostning av bevilgningene til de andre forsvarsgrenene», noe som i praksis gjør SP til «ja takk, begge deler»-partiet.  Den samme mellomposisjonen later Venstre og KrF til også å falle i, selv om ingen av dem garanterer at de går inn for 2 % BNP til Forsvaret.

SV går inn for en mer moderat linje. Partiet går inn for å «fryse bestillingen av F-35-kampfly på nivået Stortinget har vedtatt til nå», altså 28 fly, samt å «styrke heimevernet og hæren». MdG går på sin side inn for å «redusere antall» kampfly, og å øke bevilgningene til Heimevernet. Rødt står i en særstilling med å være klar på å ikke støtte kjøp av et eneste F-35-kampfly, og ønsker også å styrke «det land- og sjøbaserte luft- og kystvernet», og avviser også målet om 2 %. MDG, SV og Rødt er også de eneste partiene som kontant går imot USAs utstasjonering av 330 marinesoldater på Værnes i Trøndelag.

Det kan være mange grunner til å ønske å styrke Forsvaret. Siden den kalde krigens slutt har skiftende politiske regjeringer gradvis kuttet i Forsvaret, og resultatet er et avstumpet pseudo-forsvar som i første rekke er innrettet på å krige i utlandet, og i en reell krigssituasjon på hjemmebane vil være 100 % prisgitt hjelp utenfra. Det lover dårlig i en verden hvor trusselbildet og oppfattelsen av dette, kan variere voldsomt – også mellom land som lenge har vært allierte med nokså entydige oppfatninger av dette. Like fullt bør man alltid vokte seg når løsningen nærmest automatisk blir framstilt som en konkurranse om hvem som kan bevilge mest penger. I årets valg bør det også tas høyde for hva pengene brukes på, og komme en diskusjon om hva vi faktisk ønsker Forsvaret skal være. Ønsker vi i første rekke et Forsvar som i all overskuelig framtid skal være attraktivt for USA å bruke i deres kriger rundt om i verden, eller er Forsvarets primære, eller eventuelt eneste oppgave å trygge Norges sikkerhet og suverenitet? I hvor stor grad skal vi være en del av NATOs helhetlige strategier, og i hvilken grad ønsker vi et forsvar som også kan stå på egne bein? Det er spørsmål velgere bør stille seg foran årets valg.

Generelle holdninger til Norge krig
Terskelen for at Norge skal delta i kriger utenlands varierer i stor grad mellom partiene. Her kan det lønne seg å ikke bare lese partienes programmer nøye, men også å huske hva partiene faktisk har gjort. Fremskrittspartiet kan nemlig, om man leser programmet deres, virke som moderate og konservative krigsskeptikere. I sitt handlingsprogram skriver de:

Norge bør i begrenset grad delta i internasjonale militære operasjoner. Erfaringer har vist at bruk av militærmakt ikke skaper forsoning, fred og stabilitet. En forutsetning for et norsk engasjement er at mandatet er utformet slik at styrken har mulighet til å løse oppdraget og at de er tidsbegrensede. Videre må det skje innenfor definerte rammer, med klare mål og entydelig exit-strategi.

Dette virker lite troverdig fra et parti som både har vært de mest soleklare forsvarerne av Norges bidrag i Afghanistankrigen, som ønsket at Norge skulle delta i USAs katastrofale krig mot Irak, og som attpåtil støttet krigen mot Libya i 2011. FrP har også stemt for den pågående norske deltakelsen i Syria. Alle som har fulgt med de siste årene vet at FrP er den fremste garantisten for USAs kriger, på det norske Storting. Partiet sier også at de for at alle operasjoner skal ha et «klart FN-mandat», noe som ikke akkurat er tilfellet i den pågående Syriakrigen. Høyre på sin side nøyer seg med å slå fast at de vil «bekjempe internasjonal terrorisme gjennom politiske og økonomiske virkemidler og gjennom deltagelse i internasjonalt samarbeid og i internasjonale operasjoner», uten videre presisering. Verken FrP eller Høyre går inn for at alle norske utenriksoppdrag skal debatteres i et åpent Storting.

Arbeiderpartiet, KrF, Venstre og Senterpartiet, slår alle fast i sine programmer at norsk deltakelse i krig skal være forankret i FN-vedtak og/eller andre anerkjente folkerettslige grunnlag. Like fullt kjenner vi fra disse partienes historie at de stort sett slutter opp om kriger, også med diffuse folkerettslige grunnlag, når disse finner sted. Senterpartiet med sin motstand mot Syriakrigen bemerker seg positivt i denne sentrum-gruppen. Av disse partiene er det bare Venstre som står fast ved at norske utenlandsbidrag skal debatteres i et åpent Storting.

SV, Rødt og MDG står fram som de klareste og tydeligste krigsmotstanderne. SV og Rødt har begge tydelige antikrigs og anti-NATO-vedtak i sine programmer. MDG er for NATO, men kun som en forsvarsallianse, og har gått imot de aller fleste kriger Norge historisk har deltatt i. Unntaket var da de stemte for å sende norske soldater til Irak i 2014, hvor SV og Rødt var de eneste motstanderne. SVs rolle som antikrigsparti fikk dype sår i deres regjeringstid, hvor de måtte administrere Afghanistankrigen, og i tillegg stemte for å bombe Libya i 2011. De støttet også, i likhet med de andre Stortingspartiene, å bombe Jugoslavia i 1999. Likevel er SVs nåværende politikk tydelig på et antikrigsgrunnlag, og partiet var utvetydige motstandere av å sende norske soldater til Syria og Irak. Rødt har på sin side det kanskje mest «plettfrie» rullebladet her, og har gått imot hver eneste angrepskrig Norge har deltatt i. Alle tre partier går inn for at norske utenlandsoppdrag skal debatteres i et åpent Storting.

Konkluderende bemerkninger
Årets valg bærer i seg mange muligheter. Utenriks- og forsvarspolitikk har i Norge tradisjon for å være preget av konsensus og lite egentlig spenning. Likevel mener jeg det finnes visse spenninger mellom de politiske partiene. Mange av dem er langt ifra ubetydelige. Det er ikke slik at det ikke spiller noen rolle hva man stemmer på. Det er vanskelig å spore noen entydige mønstre her. På den ene siden er SV og Rødt som de klareste anti-NATO-partiene i en særstilling, men også MDG har også en fredspolitikk som skiller seg markant fra hovedstrømmen. AP, Høyre og FrP står sammen om de fleste hovedlinjene, men kan fra sak til sak alliere seg med diverse av sentrumspartiene for støtte.

Men det er også en forskjell mellom de store partiene og de små, uavhengig av om de befinner seg i anti-NATO-leiren. På spørsmål om atomvåpen, men også i spørsmålet om strukturene i forsvaret, og om hvorvidt utenriksoppdrag skal debatteres i et åpent Storting er det en motsetning mellom AP, Høyre og FrP på den ene siden, og de andre småpartiene på den andre siden. Hadde jeg skrevet om våpeneksport, ville vi sett en lignende motsetning, også her. I spørsmålet om Syriakrigen ser vi at det også er de mindre partiene som våger å tenke kritisk og selvstendig, framfor å adlyde USA.

Min anbefaling er at folk kritisk går partienes standpunkt i viktige utenriks- og forsvarspolitiske saker i sømmene. Det tydeligste vi kan se er i alle fall at de tre største partiene, AP, Høyre og FrP, er de klareste garantistene for at ting fortsetter som før. Her er det lite vilje til et vendepunkt i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Venstre framstår som det beste partiet på borgerlig side, mens Senterpartiet viser seg som en mer nasjonalt orientert og mindre NATO-lydig versjon av AP. På den tydeligste siden for et reelt vendepunkt har vi SV, Rødt og Miljøpartiet de Grønne, som alle står for en radikalt annen kurs enn de øvrige partiene, spesielt med tanke på vårt forhold til NATO og norsk deltakelse i kriger i utlandet. Med alle disse tre partiene over sperregrensa, vil utsiktene til en mer fredsorientert norsk utenriks- og forsvarspolitikk bli betraktelig lysere.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Vil du ha slutt på angrepskrig og USA-lojalitet må du droppe storpartiene

  1. Fint å få lese en så grundig analyse her. Jeg må vurdere framstillingen over her på portalen som meget seriøs og grundig samme hva jeg selv mener.
    Min mening er at Noreg/Norge akkurat nå må fortsette som medlem av alliansen NATO fordi det ikke er noen realistiske alternativ nå.

    Et realistisk alternativ kan komme med en ny politikk fra et nytt flertall på Stortinget.

    For meg er det viktig å få svar på spørsmålet : Hvor og på hvilken måte skal Noreg/Norge søke ly under en atomvåpenparaply eller slik at det er avskrekkende for en angriper å angripe Noreg/Norge med atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen?
    Jeg tror at medlemskapet i NATO til en viss grad kan avskrekke og hindre et angrep med atomvåpen på Noreg/Norge.
    Hva er et realistisk alternativ til den eksisterende avskrekkingen og sannsynlige beskyttelsen?
    Medlemskap i NATO er også slik at det sikrer Noreg/Norge mot angrep fra andre medlemsland i alliansen.

    Ellers mener jeg at antallet fly av typen F-35 bør reduseres til maksimalt 10 og at kjøpet delvis må vurderes som et kjøp av vennskap med USA og kjøp av godvilje i USA.
    Høyre/Høgre og FrP og Ap er på autopilot i den saken.
    Det er en av grunnene til at jeg er hjemmesitter 2017.
    Slik det flykjøpet er nå, er autopilotpartiene uspiselige for meg.
    Jeg kan ikke stemme på autopilotpartiene.

Kommentarfeltet er lukket.