Den mørkeste og blodigste perioden i det Irans moderne historie var mellom 1980 og 1988. Tusenvis av politiske fanger ble henrettet i løpet 2-3 måneder i slutten av tidsrommet, men ingen har blitt stilt til ansvar for massakren. En av personene delaktig i dødskommisjonen er Ebrahim Raisi, som er blant presidentkandidatene i årets valg i Iran.
Raisi — en framtidig ayatollah?
Ebrahim Raisis kandidatur kan potensielt forene de konservative og motstanderne av nåværende moderate president, Hassan Rouhani. Hans kandidatur vil ikke bare svekke Rouhanis mulighet for gjenvalg 19. mai, men vil også øke sjansene for Raisi til å ta over som øverste leder når 77 år gamle Ali Khamenei dør. Khamenei selv tjente to perioder som president etter Ayatollah Ruhollah Khomeini, som ble lederen av det islamske revolusjonen i 1979. Men Raisis karriere kan også skades og hans sjanse til å vinne Irans øverste rolle kan bli minimale hvis han ikke vinner presidentvalget på dagens valg. Men det er nå slik i Iran at lederskapet aldri ville ha tillatt en person som Raisi å avgi sitt presidentkandidatur, om de ikke ville at han skulle vinne. Det at han risikerer både karriere og omdømme for dette presidentvalget gir mening hvis han går seirende ut. Men hvem er så Ebrahim Raisi?
Seyyed Ebrahim Raisos-Sadat, bedre kjent som Ebrahim Raisi er en iransk geistlig som er født i Mashhad. Etter å ha jobbet flere år som Teherans vise-statsadvokat ble Raisi utnevnt som en av medlemmene i dødskommisjonen, som stod bak henrettelsene av tusenvis av politiske fanger i 1988. Etterfulgt av Khomeinis død ble Raisi utnevnt til ulike poster innenfor det iranske rettsvesenet, som nestlederjustitiarius fra 2004 til 2014 og høyesterettsjustitiarius fra 2014 til 2016. I 1980- og 1990-tallet var han også aktor og nestleder aktor i Teheran. I fjor ble Raisi utnevnt av Ali Khamenei til formynder og styreformann av Astan Quds Razavi. Men Raisi er for mange iranere bedre kjent som en av personene bak massakren sommeren 1988.
LES OGSÅ: Det Iranske valget vil ikke forandre noe som helst
Ebrahim Raisi, Morteza Eshraghi (en dommer i Teherans beryktede Evin fengsel), Hossein Ali Nayeri (Teherans statsadvokat) og Mostafa Pour Mohammadi (på 80-tallet en representant for underretningsdepartementet og er nå Irans justisminister) ble beskrevet av Khomeinis nestleder, Ayatollah Montazeri som de fire personene som stod bak henrettelsene av tusenvis av politiske fanger sommeren 1988. De var utnevnt i Khomeinis fatwa til å utføre disse henrettelsene. Men hva skjedde denne sommeren i Iran?
Venstresiden massakrert
Sommeren 1988, nesten et tiår etter at Ayatollah Khomeini kom til makten, og den forferdelige krigen med Irak hadde trappet ned, hadde Khomeini beordret en fatwa om å starte henrettelsene. Fatwaen var nådeløs og effektiv. Fanger, inkludert kvinner og tenåringer, ble fraktet i gaffeltrucker og hengt fra kranene, hvor de ble hengt i grupper på fem og seks med 30 minutters pause mellom hver henrettelse. Andre ble drept av eksekusjonspelotongen. De som ikke ble drept ble utsatt for tortur. Ofrene var intellektuelle, studenter, venstrefløyere, medlemmer av organisasjonen Folkets Mujahedin (MEK), medlemmer av Tudehpartiet (det iranske folkepartiet), medlemmer av organisasjonen av det iranske folkets Fedaian, og etniske og religiøse minoriteter. Mange av fangene var opprinnelig dømt for ikke-voldelige lovbrudd som for eksempel å distribuere aviser og brosjyrer, å ha deltatt i demonstrasjoner eller samlet inn midler til innsatte familier, ifølge en rapport utgitt av Amnesty International i 1990.
Av alle menneskerettighetsbruddene som har blitt utført av det islamske regimet så er det 1988-drapene som har blitt holdt hemmelig både fra det internasjonale samfunnet og det iranske folket. Mye av årsaken til at forbrytelsen fikk liten til ingen internasjonal oppmerksomhet var fordi fokuset til omverdenen var på at Iran-Irak krigen endelig var over. Åtte år med krig og tusenvis av liv hadde gått tapt. Fengslene var overfylt med fanger som hadde sittet inne i flere år, og Khomeini visste ikke hva han skulle gjøre med dem. Ayatollahen var heller ikke begeistret for at de hadde tapt krigen og lot raseriet gå utover fangene. I tillegg var han ikke villig til at fangene skulle fortelle om grusomhetene som foregikk i fengslene: torturen, rettsakene, straffene og henrettelsene, hvis de slapp ut. Om fangene ble løslatt ville presteskapet møte enda mer motstand fra opposisjonen, og feig som Khomeini var så nektet han ikke å bli stilt til ansvar, og beordret dermed fatwaen som ledet til massakren den sommeren. Khomeini trodde at problemet ville forsvinne hvis fangene også forsvant.
LES OGSÅ: I et korrupt og autoritært Spania lever Francos ånd videre
29 år uten rettferdighet
Den dag i dag har mange iranere, og spesielt familiene til ofrene fortsatt ikke fått svar. Ikke overraskende nekter enkeltindivider innenfor regimet for at de har vært delaktig i massakren, som Ebrahim Raisi, mens andre har valgt å stå frem. Irans justisminister Mostafa Pour Mohammadi forteller at han ikke har hatt en eneste søvnløs natt i alle disse årene fordi han handlet i henhold til loven og den islamske Sharia. Men uansett om de står frem eller ikke så finnes bevisene. I august i fjor ble lydopptaket av Hossein-Ali Montazeri lagt ut på nettet, men etter én dag beordret etterretningsdepartementet Montazeris sønn til å slette den. I dette lydopptaket som ble gjort 15.august 1988 kan man høre Montazeri med de fire i dødskommisjonen. På dette møtet viser Montazeri avsky til massakren og ber de fire personene om å stoppe henrettelsene som hadde startet måneden før. Han forklarer : ”den største forbrytelsen begått under den islamske republikken, ble begått av dere. Historien vil fordømme oss. Dere vil fremover bli etset i historiens annaler som kriminelle. Femti år fra nå, vil folk fordømme lederen (Khomeini) og si at han var en blodtørstig, brutal og morderisk leder. Vi vil ikke være i makten for alltid.” Men Montazeri klarte ikke stoppe massakren.
I sommer er det 29 år siden massakren fant sted. Ingen er stilt til ansvar. Realiteten er at 1988 massakren forblir en av de mørkeste og minst diskuterte hendelsene i nyere tider. Noen menneskerettighetseksperter har beskrevet det som den største forbrytelsen mot menneskeheten som har gått ustraffet i det 20. århundre etter andre verdenskrig. Dette er skammelig, og det er en fornærmelse mot det iranske folket.
Et valg mellom verre og verst
Så har det noe å si hvem som vinner valget? Mitt svar er nei. Både Rouhani og Raisi er en del av den islamske etableringen, for ingen kan bli president i Iran om ikke Khamenei godkjenner vedkommende. Dette betyr dermed bare én ting og det er at alle presidentkandidatene som står igjen etter at Vokterrådet har filtrert ut resten, har hendene dekket med iranernes blod. Dette er ikke annet enn et falsk valg med falske forhåpninger. Og ”politikerne” i presteskapet vet å spille det politiske spillet vel, når de hvert fjerde år gir ”muligheten” til det iranske folket å stemme på sin kandidat. Valget står oftest mellom verre og verst, hvor det viktigste er at den verste ikke blir president, og i denne omgang er det Raisi.
Mange velgere som stemmer på moderaten Rouhani mener at Raisi som Irans president er et alvorlig tilbakeslag for Iran og iranerne som ønsker å gjenforenes med det internasjonale samfunnet. Dette er en mann som bør stilles for retten sammen med sine co-medlemmer. At Raisi kan bli president i Iran er et hån mot familiene som mistet sine under 1988-massakren, som fortsatt den dag i dag ikke vet hvor familiemedlemmene er begravd. Mens andre velger å ikke stemme da de ikke ønsker å legitimere en ellers bedragersk og uautorisert statsapparat.
Men kampen for frihet og menneskerettigheter fortsetter i Iran, selv etter valget. For er det noe iranerne vet så er det at presteskapet representerer ikke dem, og de vil aldri kunne drepe deres flamme. Og de som er ansvarlige for forbrytelsene mot menneskeheten, blant annet massakren 1988, må bli stilt til ansvar og straffet for grove menneskerettighetsbrudd uansett når de ble begått.
