Skatteparadiser og skatteunndragelse står igjen høyt oppe på den politiske dagsorden. Gabriel Zucman har i sin bok gransket hvor pengene er skjult og kommer med mange, til dels radikale, forslag til løsninger.
Boka overbeviser med sitt lett forståelige språk over et komplisert tema, men unnlater ikke å forklare nødvendige faguttrykk. Den er oversiktlig, anklagende og skarp i sin kritikk. Kritikken rettes mot skattesnytere, men også mot bankene som opererer i skatteparadiser, finansmarkedene selv og mot staters manglende handlingskraft.
Manifest Forlag har gitt ut Gabriel Zucmans Skjult rikdom på norsk.
LES OGSÅ: Panama Papers: hoder bør rulle, men de største bandittene slipper unna igjen
Økonom med tro på systemendring
Den 30 år gamle, ambisiøse økonomen er overbevist om at man kan velte systemet for skatteunndragelse. For forfatteren er skatteparadisene selve kjernen i den europeiske krisen. Han er utålmodig og mener at det å akseptere tingenes tilstand virker uansvarlig.
Jeg vil tenke over skattesystemet i det 21 århundret sier Zucman. Med det viser han seg like selvsikker som sin mentor Thomas Piketty, som har skrevet forordet til den norske utgaven. På samme måte som Piketty har han samlet inn data, analysert disse, laget statistikker og grafer, og beskriver med hjelp av disse hvordan skatteparadiser fungerer som en forretningsmodell. Han gjør leseren oppmerksom på at studien ikke er ufeilbarlig, og at den kan inneholde mangler og svakheter. Det er ikke lett å bringe lys i mørket av hemmelighold.
LES OGSÅ: Trekk oljefondet ut av skatteparadiser
Skatteparadisenes lukrative rolle i det globale markedet
I boken avslører Zucman hvordan skatteunndragelse fra rike enkeltpersoner eller multinasjonale konsern foregår, beregner kostnadene dette har, og foreslår en rekke tiltak for å sette en stopper for dette. Han beskriver skatteparadisene fra Sveits til London, Hongkong, Singapore, Bahamas og Luxembourg, og avkrefter myten om at disse konkurrerer i stor stil med hverandre. Tvert i mot har alle har funnet sin spesielle nisje og har dermed en lukrativ rolle i det globale spillet. På verdensbasis er åtte prosent av private finansielle eiendeler investert i skatteparadiser, en historisk rekord sier Zucman. I EU er andelen enda høyere med nesten tolv prosent. Omtrent 60 % av pengene som forvaltes i de sveitsiske bankene tilhører borgere bosatt i EU.
Leseren blir presentert historien om hvordan Sveits har utviklet seg som skatteparadis fra 1920 frem til i dag, og om Luxembourg, Europas mest attraktive skatteparadis hvor finanssektoren utgjør en tredjedel av landets økonomiske resultater. Zucman foreslår at Luxemburg bør kastes ut av EU fordi landet ikke lenger er en nasjonalstat, men en internasjonal plattform for skatteunndragelse. Hvor lenge kan et land med omtrent en halv million innbyggere gjennom vetoretten blokkere for interessen til 500 millioner europeere? spør han retorisk.
Etter beskrivelsen av historien om skatteparadisene og deres virkningsmekanismer, gjør forfatteren en kostnadsberegning av skadene, spesielt innen EU. Kostnadene blir beregnet i unndratt skatt, arveavgift og formuesskatt. Gjentatte ganger poengterer han at det dreier seg om estimater. Men han understreker at det er viktig å finne de mest nøyaktige summene for å etablere konkrete sanksjoner som beskrives mot slutten av boka.
LES OGSÅ: Panama Papers: Når Kristin Clemet ber oss roe ned vet vi det er på tide å protestere
Tre tiltak mot skatteparadis
Som første målrettede og konkrete tiltak foreslår forfatteren opprettelsen av et verdensomspennende register for finansformuer, kombinert med en automatisk utveksling av informasjon mellom skattemyndighetene og bankene. Registeret må innholde informasjon om hvem som er de virkelige eiere av verdipapirer som aksjer, obligasjoner, derivater og andeler i investeringsfond. Dette vil hindre hemmelighold og gi oss mulighet til å regulere finansmarkedene og øke den økonomiske stabiliteten.
Tvang og kontroll er det andre tiltaket for å tvinge skatteparadisene til samarbeid, og tollbarrierer nevnes som en mulig sanksjonsform. Zucmans mål er å tvinge alle stater til å utveksle informasjon. Vi trenger å endre forholdet mellom kostnader og nytte. Vi trenger krystallklare trusler for land som ikke samarbeider. Han krever handelssanksjoner mot skatteparadiser, i en størrelse som kompenserer for tapene de påfører hvert enkelt land. For å få til dette, anbefaler han statene å danne koalisjoner. Pengene i skatteparadis sover ikke og uten tilgang til verdensmarkedet er skatteparadisene dødsdømt. Men han gjør det klart at målet er å tvinge skatteparadisene til å samarbeide, ikke å innføre proteksjonisme.
Sist men ikke minst er det nødvendig med endrede regler for skattelegging. Slik kan Pikettys foreslåtte verdensomspennende formueskatt komme til anvendelse. Det er kombinasjonen av skattelegging og registrering som kan gi dødsstøtet til systemet som skuler formuer skriver han og eksemplifisere fordelene ved innføring at en verdensomspennende skatt på 0,1 % på store formuer.
Lovlige smutthull og demokratiske konsekvenser
Mot slutten av boka beskrives hvordan multinasjonale selskaper unngår skatt og hvordan de utnytter juridiske smutthulle gjennom for eksempel urealistisk internprising. Zucman krever en radikal reform av selskapsskatten som ikke tillater manipulering av det samlede globale overskuddet.
Skjult rikdom og skatteunndragelser fører til offentlig fattigdom og manglende penger i slunkne statskasser. Dette truer våre velferdsordninger. Dette truer demokratiet. Det er ikke bare et moralsk problem at man ikke betaler skatt eller svært lite. Zucman mener at tiden er inne, og at det ikke er grunn til å vente. Skatteunndragelse dreier seg om rent tyveri og tiltakene Zucman presenterer for å stanse dette har ingen tekniske hindringer. Det er ingen grunn til at vi skal finne oss i dette lenger!
Et velkomment innlegg i debatten
Jeg ønsker boka velkommen og har ventet lenge på den. Den gir ikke svar på alt, men gjennom den kan vi som ikke er økonomer bli kjent med finansverden på en mer forståelig måte. Det er vel det som er nødvendig om vi ikke skal forbli økonomiske analfabeter.
