Panama Papers: Når Kristin Clemet ber oss roe ned vet vi det er på tide å protestere

Foto: NHD/INFO

Med millionlønn betalt av Norges rikeste ber Civita-lederen om ro. Det er det ingen grunn til at vi skal gi henne eller den lille gruppen priviligerte hun snakker for.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

«Do things gradually / but bring more tragedy»,
Nina Simone, Mississippi Goddam

I det som må være det mest trøstesløse forsvaret for status quo etter at Panama Papers-skandalen ble offentliggjort kan den norske høyresidas store strateg, Kristin Clemet, konkludere med følgende: «Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned.»

LES OGSÅ: Panama Papers: Hoder bør rulle, men de største bandittene slipper unna igjen

«Et avsluttet kapittel»
Fra sitt bakvendtland forklarer den tidligere utdanningsministeren at det nok er fordi det egentlig ikke har skjedd noe galt her i Norge at mange kommentatorer er så fortørnet over det som ifølge Clemet ikke har skjedd. Av alle mulige ting folk har bemerket seg etter gigalekkasjene mener Civita-lederen at de som vil ha ting gjort som en konsekvens av det som er avdekket «virker litt «paniske», fordi alt må gå så fort».

Og så til kanskje det mest utrolige i Clemets bortforklaring av en bloggpost: «Dette dreier seg om en sak der det som er avslørt og uheldig, er et avsluttet kapittel.» At Norges største bank, som er deleid av staten, hjelper folk til å snyte på skatten; at de selv gjør det ved å opprette avdelinger i et skatteparadis; at oljefondet har investert 200 milliarder kroner i røverstater som svindler både den norske statens og alle mulige andre staters innbyggere for det som rettmessig er deres; at vi har et lovverk som oppfordrer dette, og økonomiske og politiske eliter som forsvarer dette ser ikke ut til å bekymre Clemet nevneverdig. Nå er det nemlig det lave tempoet, roen og å vri samtaleemnet som skal dyrkes. For å illustrere det siste kan det nevnes at Clemet bruker stor del av sine to tekster om Panama Papers til å fortelle at Jens Stoltenberg burde mistet jobben etter 22. juli.

LES OGSÅ: En regjering i de priviligertes tjeneste

Løgn, tyveri og privilegier

«All I want is equality / for my brother, my sister, my people and me»

Kristin Clemet jobber i Civita, en organisasjon som skal streke opp de lange linjene for norsk høyreside. Det har alltid vært de aller rikeste som har tjent på høyresidas politikk, derfor er det nettopp disse som punger ut for at Clemet & co. skal kverne ut politisk propaganda til deres fordel. Dermed er det de samme som betaler Clemets millionlønn. Blant de største bidragsyterne finner vi skatteflyktninger som Stein Erik Hagen; de superrike nestennullskatteyterne i Norsk Rederiforbund og selve krontappen blant de utenomparlamentariske kreftene som jobber for en forjævlifisering av arbeidsvilkår i Norge og hemmelighold i næringslivet: NHO.

Det har blitt påpekt i kjølvannet av lekkasjen at det overordnede problemet som har blitt avdekket ikke er noe nytt, men heller en bekreftelse på det mange av oss ropt varsko om lenge.

Man lærer på skolen og blir ellers fortalt at vi har et progressivt skattesystem i Norge. At de som tjener mest betaler en større andel av inntekta. Men dette er omtrent det motsatte av hva tilfelle er. Kapitaleierne – de som ikke gjør noe produktivt arbeid, men heller lever på andres slit – betaler svært lite i skatt i Norge. Det er denne gruppens formuevekst som er hovedårsaken til økende globale forskjeller. I tillegg til at de betaler lite skatt i Norge har vi et regelverk som legger opp til at de skal snike seg unna den lille skatten de skal bidra med ved å gjemme unna formuer i skatteparadiser, ved å skjule inntekter gjennom å flytte penger til datterselskaper i land hvor de ikke har mer enn en postboks og en bankkonto.

Dette er et privilegie for rikfolk. Ett av mange. Et annet er at skattesnytingen har svært lave straffer, vanligvis bare en straffeskatt på 60 %. Et tredje er at økonomisk kriminalitet knapt blir etterforsket i Norge på grunn av latterlig lave bevilgninger til Økokrim (regjeringa ønsker nå å legge ned Økokrim). Et fjerde er at det finnes et løpende skatteamnesti slik at de som har lurt seg unna skatt i årevis kan føre pengene trygt tilbake til Norge uten frykt for lovens lange arm. Den eneste motytelsen er at de må betale det de skylder.

Det er denne lille priviligerte klassen Kristin Clemet beskytter, for at de skal fortsette å inneha en uforholdsmessig stor politisk makt; at de skal ha en økonomisk frihet de av oss som ikke har eiendom vi kan tjene penger på bare kan drømme om; at de skal bestemme over andres arbeidshverdag og eie produktet av deres arbeid, og for at de også i framtiden skal betale millionlønna til Clemet.

Med pengemaktas penger for pengemaktas sak

«Oh, but this country is full of lies / you’re all gonna die and die like flies / I don’t trust you any more / you keep on saying, «Go slow! Go slow!»»

Nina Simones legendariske sang kulminerer i et utbrudd mot undetrykkerne. Soulartisten hadde forstått at det konservative mantra om å bevege seg sakte ikke gagnet andre enn de som hadde sørget for den ulevelige situasjonen, og deres tronarvinger. At om de undertrykte aksepterer kravet ovenfra vil lite annet skje enn at de utvalgte få sikrer sine privilegier mens ting fortsetter omtrent som før. Hun sang naturligvis ikke om hvordan samfunnets rikeste gjemte unna billioner. Det var ikke bankvesenets hvitvasking av pengene til rikfolk, banditter, terrorister og diktatorer, og vestlige regjeringers deltakelse i lureriet hun sang mot. Simones situasjon var den hvor folk i USA, av den enkle grunn at de var av afrikansk herkomst, ble fratatt grunnleggende rettigheter. Mer spesifikt var det en reaksjon mot drapet på borgerrettighetsaktivisten Medgar Evers av et Ku Klux Klan-medlem.

Det var den vedvarende undertrykkinga av milioner av mennesker som gjorde at motstanden vokste seg sterkere og sterkere. Det er slettes ikke det samme vi står overfor i dag, men man ser at stadig flere føler at de kommer lengre og lengre unna der beslutningene som påvirker deres liv tas. Det er en mye større andel av befolkninga som i dag føler at de må forholde seg til andre regler enn de økonomiske og politiske elitene enn det var for 20 år siden. Det sosialdemokratiske mønstersamfunnet er i oppløsning og Kristin Clemet har gjennom en hel yrkeskarriere stått i front for at dette skulle skje. Med penger fra de aller rikeste, både i ryggen og i egen lommebok, har hun kjempet deres sak.

Konservative krefters forsøk på å gjemme seg bak lovtekster eller domstolers fortolkning av den er arrogant og historieløst. Det var med loven i hånd og domstoler i ryggen at Nina Simone ikke ble sett på som et fullverdig menneske. I de norske lovene har vi til og med en forskrift som sier at den skal være i henhold til den allmenne rettsoppfatning. Jeg har ikke hørt noen påstå at dette ranet, lovlig eller ikke, er noe folk flest helst ser at går upåaktet hen.

At Clemet prøver å snakke seg og sine vekk fra den massive og systematiske svindlinga som nå har kommet for dagen er ikke overraskende. At hun ignorerer protester i forskjellige former og mishagsytringer mot den eliten hun selv er en del av kan heller ikke komme som et sjokk.

Graver sin egen grav
I Kapitalen i det 21. århundre skriver Thomas Piketty at han er bekymret for en økonomisk ulikhet som løper løpsk. Den franske økonomen peker gjentatte ganger på at det utgjør et enormt demokratisk problem og han mener en slik utvikling vil gjøre et sosialt opprør uungåelig. Han er faktisk overrasket over at det ennå ikke har inntruffet.

Den beherskede professoren snakker om opprør som kanskje ikke går over før hoder har blitt kappet av og regimer falt. Han snakker om hendelser som går ned i historiebøkene, når de undertrykte får utløp for raseriet de har kjent på så alt for lenge.

Folk som Kristin Clemet, og de fra samfunnslag hvis interesser hun representerer, har sjeldent vært i stand til selv å se slike tendenser, ei heller til å handle preventivt mot dem. Når hun ber oss blindt vandre videre inn i stormen er det all grunn til å forkaste hennes råd.

I sin frustrasjon over at en forkjemper i kampen for hennes og andres frihet ble drept hevdet Nina Simone at undertrykkerne ville dø som fluer. Jeg tror ikke det er nødvendig for å få til grunnleggende forandringer og håper inderlig at noe slikt ikke vil skje.

Så lenge Clemet og de hun jobber for ensrettet konsoliderer egen makt og finansielle situasjon, på bekostning av breie lag av folket, sitter de paradoksalt nok også stadig mer utrygt. Så er det opp til oss hvor lenge vi kan tåle at de grafser til seg mer og hva som kommer etterpå. I ordene til Nina Simone, fra Mississippi Goddam:

«This is a show tune, but the show hasn’t been written for it… yet»

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.