Biologiens århundre

Vi må forkaste det økende forbruket av biomasse og veksttrang som det drivende i økonomien vår. Oljeepoken er over, det er tid for biologiens århundre.

Ole-Jacob Christensen
About Ole-Jacob Christensen (4 Articles)
Ole-Jacob Christensen har master i franske områdestudier og er styremedlem i Miljøpartiet de Grønne Oppland.

Få politisk-økonomiske spørsmål blir stilt så ofte som ”hva er den nye oljen”. Blant mange mer eller mindre fantasifulle svar, er kanskje biologisk produksjon, det minst virkelighetsfjerne. ”Alt som kan produseres av olje, kan også produseres av tømmerstokken (eller andre planter), sies det ofte, enten man tenker på energi, drivstoff, bygningsmaterialer eller plasterstatning til klær, emballasje og så videre.

I et drøyt århundre har verdensøkonomien vokst, produksjonen har økt og forbruket nådd høyder ingen kunne ane ved begynnelsen av forrige århundre. Olje, gass og kull har blitt betraktet og brukt som uuttømmelige råvarer. Selv om alt som disse ressursene har gitt oss, kan produseres med biologiske ressurser, kan bioressursene aldri bli ”den nye oljen”.

LES OGSÅ: Fienden må være oljekapitalen

Et tak for vekst
Årsaken er åpenbar: mens oljeøkonomien er basert på å tappe ut energi som er produsert gjennom mange millioner år på kort tid, kan de biologiske ressursene bare gi oss det som de produserer årlig. Fornybare ressurser er bare fornybare i et visst tempo – og vi gjør derfor klokt i å ikke drømme oss bort i fantasier om hva den nye oljen kan være. Den finnes rett og slett ikke!

Klimaendringene tvinger oss til å erstatte fossile ressurser med biologiske, men i mengde kan bare en del av de fossile ressursene erstattes. En biologisk basert økonomi, eller bioøkonomi, vil derfor måtte bli en økonomi som erkjenner sine egne grenser. 1900-tallets tro på evig vekst og uuttømmelige ressurser som bare venter på å hentes ut, må erstattes av en forståelse av at ressursene er begrenset, at de må dyrkes, og at de er sårbare. I stedet for en lineær økonomi med råvarer i den ene enden og søppel og forurensing i den ene enden, må vi utvikle en sirkulær økonomi der både biologiske og mineralske ressurser gjenvinnes og gjenbrukes.

LES OGSÅ av Ole-Jacob Christensen: En etikk for vår tid

Begrensingens århundre
Det 21. århundre må bli begrensingens århundre. Et raskt overblikk over ressurs- og miljøsituasjonen viser oss hvorfor. Én tredjedel av landjorda er allerede i bruk til matproduksjon – i tillegg kommer arealene vi bruker til skogbruk. 97 prosent av faunaens biomasse består av oss mennesker og husdyrene våre. To tredjedeler av dyreslagene som eksisterte i 1970, er nå utryddet. Den dagen i året da vi har overskredet jordas bæreevne, inntreffer stadig tidligere – i år var den 8. august. Over Én tredjedel av året lever vi på overforbruk. Hvis alle hadde levd som oss europeere, måtte vi ha hatt fire jordkloder til disposisjon!

Overalt øker presset på de biologiske ressursene. Enorme oljepalme- og eukalyptusplantasjer anlegges for å redde oss fra klimakollaps, men forårsaker kanskje større utslipp av karbon enn de binder – i tillegg til at de utrydder biologisk mangfold og fortrenger lokal matproduksjon. Langrabbingens omfang – anslått til to egrensmilliarder dekar på verdensbasis – vitner om jordas strategiske betydning. Liberaliseringen av gruveforskriftene i mange land er et resultat av økonomiens økte behov for mineraler, og mineralforekomstenes synkende kvalitet. Gruvedrift vil, men sitt økende behov for areal, komme i stadig sterkere konflikt med matproduksjon, skogbruk og naturvernhensyn. Overgangen til den såkalte informasjonsøkonomien, som påstås å være mer miljø- og ressursvennlig, vil bare øke dette presset, slik vi blant annet ser i en rekke afrikanske land, der man blant annet utvinner tinn til mobiltelefoner.” I framtida må vi kanskje velge mellom brød og smarttelefoner”, skriver økonomen og sosiologen Sylvia Pérez Vitoria i sin siste bok.

LES OGSÅ: Den naive nullveksten

Kostbar produksjonsknipe
Det haster å spørre oss selv hvor mye vi faktisk kan bruke av jordas ressurser årlig. Hvor mye kan vi dyrke opp uten at vi utrydder det biologiske mangfoldet? Hvor langt kan vi spesialisere jordbruket uten at vi piner ut jorda, tapper ned eller forgifter grunnvannet og utarmer plantemangfoldet i matproduksjonen? Hvor mye av forskjellige mineraler kan vi ta ut uten å tømme lagrene, ødelegge natur og bebyggelse med gruvedrift, forgifte havet med gruveslam; og når har vi hentet ut så mye at de resterende reservene er for kostbare eller energikrevende til at de lønner seg å utvinne?

De begrensende faktorene er mange. Jordsmonn, klima, vanntilgang og biologisk mangfold setter grenser for produksjonen. Selv om en rekke ressurser fins i nesten uendelige mengder, eksisterer mange av dem i så uttynnete mengder at utvinning er økonomisk ulønnsomt. Jørgen Randers formulerer det slik med utgangspunkt i Romaklubbens modeller: ”Våre modeller viste at uttømmingen av mineralforekomstene ville begynne å påvirke økonomien lenge før det ikke var mer igjen, og at vi derfor sannsynligvis ville begynne å mangle nødvendig kapital for å utvinne mineralene før lagrene var tømt”.

Enten vi snakker om lagerressurser eller fornybare ressurser, beveger vi oss altså inn i begrensingens århundre. Vi må lære å resirkulere, men også resirkuleringen har sine grenser, siden hver runde av resirkulering krever energi og fører til en degradering av varen. En plastkopp kan resirkuleres til en plastpose, som kan resirkuleres til en fleecegenser, som kan resirkuleres til landbruksplast, men til slutt blir plasten ubrukbar til alt. Vi vil møte grensene enten ved å erkjenne dem, eller ved å kjøre hodet inn i dem, og det er det vi er på full fart til å gjøre.

Fra lineær til sirkulær økonomi
Også biologiske produksjoner foregår i dag etter gruvedriftsprinsippet. Fôrråvarer som soja produseres i Sør- og Nord- Amerika, brukes i fjøsene i Europa og Kina. Derved fraktes biomasse og næringsstoffer fra et kontinent til et annet, og fører til overgjødsling, avrenning og forurensing framfor å sirkuleres tilbake til jorda den kom fra for å opprettholde dens fruktbarhet. Aller verst er det naturligvis når slikt fôr brukes i fiskeoppdrett og ender som fiskemøkk i fjordene. Et stjerneeksempel på sløsing med vitale naturressurser. En sylskarp sag til å sage over den grenen vi sitter på!

Den franske landbruksøkonomen og utviklingseksperten Michel Griffon, sier det slik i boka L’homme viable (Det levedyktige menneske) (2010)  ”Historien viser altså at for å overleve, må samfunnene omdanne naturressursene, med risiko for å ødelegge dem, og derved grunnlaget for deres egen overlevelse. Denne omdanningen er potensielt farlig, for ingen ting beviser at man i tide finner en løsning på problemene”.

Griffon konkluderer med at en levedyktig økonomi må bli sirkulær siden ”det er en stor likhet mellom biologisk levedyktighet og levedyktigheten til menneskesamfunnet på jorda”. Biologien må bli modell for en ny økonomi som bygger på fire kriterier:  ”i) systemet må være selvgående for å kunne fornye seg permanent; ii) det må inneha ’fordøyelsesreserver’ (lagre) for å kunne motstå sjokk; iii) det må ha en funksjonell organisasjon bygd på mangfold for å motstå sjokk; iv) det må ha hukommelseskoder for å bygge seg opp igjen i tilfelle ødeleggelse, og være tilpasningsdyktig gjennom mangfold”. På disse områdene kan vi ikke bare si at vi ikke er i mål, men at vi knapt er kommet til startstreken.

Ustabilitetens århundre
Menneskeheten er inne i en teknologisk utvikling som vi aldri har sett maken til. Samtidig omformer vi naturen raskere enn noen gang før. Ikke minst vil vi i dette århundret oppleve raskere klimaendringer enn vi som art noen gang har opplevd. Av disse grunner har forskere kalt vår tid for antropocen – epoken da menneskene er den sterkeste geologiske kraften. Hvilke av disse tendensene som vil bli sterkest, vet vi ikke. Vi vet bare at vårt århundre ikke vil ligne på noe annet, og at ustabiliteten vil bli vår tids største utfordring. Forrige århundres stabile vekst vil uansett ikke kunne fortsette. Vil vi klare å mestre endringene, bryte vekstkurven gjennom demokratiske prosesser og på en måte som omfordeler velstand og rikdom slik at ikke de svakeste må ta støyten? Vil vi unngå folkevandringer? Vil vi unngå omfattende kriger? Klarer vi å ta vare på livsgrunnlaget? Den naive optimismens tid er forbi – å tviholde på den er som å hoppe i sjøen i januar og insistere på at sommeren ikke er over.

Vi overbelaster alle deler av økosystemene. Én tredjedel av den dyrkete marka har redusert fruktbarhet, fiskebestandene er belastet maksimalt, havene fylles med mikroplast… Og selv om alle økosystemene er nødvendig for vår fortsatte eksistens, peker kanskje klimakrisen seg ut som mest akutt og utfordrende. I rapporten En framtid du ikke vil ha (2015) fra Framtiden i våre hender, kan vi lese at i verden ved 2-gradersmålet, vil ”Tørre områder i verden få mindre nedbør. Fuktige områder få mer regn. (…) Landbrukets matproduksjon blir mest sannsynlig redusert med rundt 20% på verdensbasis (…)25% av alle arter av planter og dyr i naturen er betydelig redusert, (…) Lavere ph i havet og undermetning av kalsiumkarbonat vil sammen med overfiske, gi betydelige skader på økosystemer og viktige arter av matfisk (…) Ekstrem varme, vannmangel og reduserte matproduksjon, gjør at mellom 1 og 2 milliarder mennesker ikke lenger kan bo eller livnære seg i de tropiske landene”.

Biologiens århundre
Jordas biologiske produksjon vil altså bli utsatt for en knipetangsmanøver. På den ene siden reduserer vi naturens evne til produksjon, og på den annen krever vi stadig mer biomasse til våre formål. I en slik situasjon kreves det en firedelt strategi:

1: Vi må på snarest redusere ødeleggelse av naturen så raskt at monner.

2: Vi må styrke økosystemenes egen produksjonsevne (bedre agronomi, resirkulering av næringsstoffer osv.).

3: Vi må ikke be økosystemene om mer enn de kan yte, det vil si prioritere mellom våre mål. Matproduksjon må få absolutt prioritet foran andre anvendelser av biomasse som for eksempel drivstoff. Noe må også settes som råvare til erstatning av plast.

4: Vi må lære å fordele goder og ressurser slik at alle garanteres et levelig minimum. Konkurranse om å skaffe seg flest mulig materielle goder som drivkraft i økonomien og dogmet om at rikdom sildrer nedover i samfunnet av seg selv, må forlates.

Festen er over. Tømmermennene herjer, flaskefôret er tømt og inventaret delvis knust. Det er ikke tid for å reparere med enda mer av det som skapte ødeleggelsene, men til å innse at oljeepoken er over, og at det haster å forberede seg på en ny og annerledes: biologiens århundre.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*