Det var en gang en Akademiker. Akademikeren hadde, gjennom et langt liv, oppnådd gode resultater og karakterer i New Public Management-samfunnet, lest seg til ekspertise på et snevert, men dog viktig område. Han var anerkjent, så anerkjent at han ble alltid hørt når han ville snakke. Det var mange mennesker der ute som lyttet interessert til akademikeren når han snakket om sitt snevre, men dog viktige fagområde. Han tjente seg rik på både penger og berømmelse av dette.
LES OGSÅ: Det var en gang en velferdsstat
Husdrømmen
En dag kjøpte akademikeren seg en tomt på et fjell, og der skulle han bygge seg et hus. Han hadde plukket seg ut et stort og flott hus for anledningen som skulle pryde toppen av hans verden, en plass han følte seg velfortjent på. Her skulle han slå seg til ro med sin lille familie, der oppe i høyden. Han hadde pengene, tomten og tegningene, men han var dessverre «overkvalifisert» til å ferdigstille husdrømmen sin.
Akademikeren ringte til Erik. Erik satt bakerst i klasserommet gjennom hele grunnskolen, i samme klasse som akademikeren, han hadde konsentrasjonsproblemer i enkelte fag, derfor ble han av og til litt urolig i timene. Han ble tidlig gjenstand for bekymring fra lærerne og rektor, foreldrene var inne til flere samtaler om den «farlige» utviklingen, og gjennom ungdomsskolen ble Erik spådd en mørk fremtid. Erik ble skjøvet inn på maskin- og anleggslinjen på videregående skole, men han likte fagene. Senere gikk han i lære, tok fagbrev, så startet han for seg selv i entreprenørbransjen. Han gravde ut tomten til akademikeren, han var tross alt kvalifisert.
Den kvalifiserte tømreren
Med ferdig utgravd tomt, trengtes grunnmur, men akademikeren var fremdeles «overkvalifisert» til å støpe mur, så han ringte videre til Lars. Lars satt ved siden av Erik bakerst i klasserommet gjennom hele grunnskolen, i samme klasse som akademikeren. Han hadde konsentrasjonsproblemer i enkelte fag, derfor ble han tidlig gjenstand for bekymring fra lærerne og rektor, foreldrene var inne til flere samtaler om den «farlige» utviklingen, og gjennom ungdomsskolen ble Lars spådd en mørk fremtid.
Lars ble skjøvet inn på forskalingssnekkerlinjen på videregående skole, men han likte fagene. Senere gikk han i lære, tok fagbrev, så startet han i et stort firma i entreprenørbransjen. Han forskalet grunnmuren til akademikeren og fylte betong i den, så ga han akademikeren beskjed om å la fundamentet stå i minst 14 dager slik at betongen fikk tørke. Lars var, tross i dårlige resultater i NPM-samfunnet, kvalifisert til å gi akademikeren det rådet.
Med ferdig utgravd tomt og grunnmur med tørket betong, kunne huset bygges. Men akademikeren var «overkvalifisert» til den jobben, så han ringte til Anders. Anders gikk i samme klassen som politikeren gjennom hele grunnskolen, han hadde ingen genuin interesse for de grunnleggende fagene, og leverte derfor midt-på- treet-resultater i NPM-samfunnet. Dette ga noen mennesker grunn til å lure på hva det skulle bli av Anders, så han gikk gjennom ungdomsskolen som en grå mus før han begynte på tømrerlinjen på videregående skole, men han likte fagene. Han hadde alltid likt å jobbe med hendene og kroppen. Han var ingen teoretiker, så dette var et valg Anders tok, men som han kanskje ikke oppnådde ønsket mengde respekt for. Uansett hadde Anders også startet for seg selv etter at han hadde tatt videreutdanning i mesterbrev etter læretiden. Han hadde nå et tømrerfirma med 20 ansatte under seg, men dette hindret ikke Anders i å jobbe «på gulvet» med de ansatte. Det var jo der han likte seg aller best.
Anders bygget akademikerens hus med fire av sine ansatte, han var tross alt kvalifisert til det uavhengig av NPM-samfunnets målinger og vurderinger.
NPM-systemets rangering
Før veggene innvendig kunne plates måtte akademikeren ha tak i en elektriker til å trekke ledninger gjennom rør for å få på plass det elektriske anlegget. Den «overkvalifiserte» akademikeren ringte til Sara. Sara satt midt i klasserommet, i samme klasse som akademikeren, gjennom hele grunnskolen. Hun hadde også ingen genuin interesse for de teoretiske fagene, men hun likte godt matematikken. Uansett leverte hun ikke gode nok resultater i NPM-samfunnet til at hun ble noen anerkjent mønsterelev, så hun ble heller ikke lagt mye merke til av disse personalet i støtteapparatet. Gjennom hele ungdomsskolen var Sara veldig opptatt av gutter og kjærlighet, hun flørtet masse med guttene og hadde kjærester i bøtter og spann, så forelskelser og drama opptok mye av hennes tid, men hun klarte seg likevel bra i matematikken, og greit nok i alle de andre fagene. Sara ble tatt inn på rådgivers kontor i 10. klasse og rådet til å søke seg inn på yrkesfag, frisør eller noe. Sara ville gå på gymnaset og bli elektroingeniør, men dette ble hun frarådet ettersom hun ikke hadde gode nok resultater i NPM-systemet.
Sara gikk motvillig på elektrolinjen, motvillig i lære, men så likte hun yrket sitt. Hun jobbet sitt femte år som faglært elektriker nå, og til høsten hadde hun bestemt seg for å gå Y-veien for å realisere den opprinnelige drømmen om å bli elektroingeniør. Hun og mannen Joakim hadde planlagt alt slik at Sara kunne fullføre 5-årig høyskole. Det kom til å bli tøft, men den som vil får det alltid til. Hun installerte det elektriske anlegget i huset til akademikeren mens hun gikk og gledet seg til høstens forestående skolegang.
Akademikeren ble litt lang i masken da Sara fortalte om fremtiden sin, men han gratulerte henne og ønsket henne lykke til på ferden.
Huset ble til slutt ferdig, etter noen få måneder med hardt arbeid av fagarbeidere, som hadde levert både middelmådige og dårlige resultater i NPM-samfunnet, og akademikeren med familie kunne endelig flytte inn i sitt drømmehus på toppen av fjellet.
Fjong til festen
Så skulle akademikeren ha innflytningsfest med sine nærmeste venner. Han trengte nye klær for anledningen, men han var «overkvalifisert» til å sy dresser. Akademikeren ringte til William. William gikk i samme klassen gjennom hele grunnskolen, han slet veldig med dysleksi og ADHD, og gjorde det derfor ikke så veldig bra sånn rent resultatmessig i NPM-samfunnet vårt. Han droppet ut av skolen etter tiende klasse og flyttet til London der han begynte å jobbe hos en skredder. William hadde sansen for detaljer, han var godt oppdatert på mote og han kjøpte sikkert 40 moteblader hver måned. Han kunne «En Gentleman» utenat, som er en bragd i seg selv. William visste hvordan folk skulle kle seg til diverse anledninger.
Da William kom hjem igjen til Norge som 20-åring var han ferdig utdannet skredder, og startet en egen forretning midt i tjukkeste byen. William sydde dressen til akademikeren på rekordtid, og motepolitiet elsket detaljene og snittene i plagget.
Akademikerens kone trengte frisør, så hun gikk til Line ettersom akademikeren var «overkvalifisert» til å klippe hår. Line gikk i samme klasse som akademikeren, og hun hadde tidlig bestemt seg for at det var frisør hun skulle bli. Hun simpelthen bare elsket det å dandere andre menneskers hår, fra Askepott til Prinsesse. Line gjorde det veldig bra på skolen i NPM-samfunnet, hun var «smart», så lærerne anbefalte henne å satse på høy utdanning, men Line trengte ikke studiekompetanse, hun skulle bli frisør. Og frisør ble hun.
LES OGSÅ: Hvem er egentlig de svakeste i vårt samfunn?
Den viktige ekspertisen
Line skapte rein magi med håret til akademikerens kone. Line har dessverre ikke sans for forretninger, så hun har ikke egen salong, og derfor har hun ikke akkurat en lønn man hever blikket mot i positiv forstand. Hun sliter med å få endene til å møtes, og det er tusen andre ting hun kunne gjort med de resultatene hun leverte på skolen, men hun lever og ånder altså for frisøryrket, og hun gleder seg hver dag til å gå på jobb i salongen.
Akademikerens kone ble aldeles nydelig, huset sto formelig støpt fast på toppen av fjellet, og alle levde de lykkelige til alle dagers ende. Den overkvalifiserte akademikeren reflekterte en del over media og politikernes snakk om målstyringssamfunnet, han tenkte mye over Kong Salomo og Jørgen Hattemaker-trenden i landet vårt, hvordan man effektivt rangerer barn og ungdom etter resultater i grunnskolen. Han undret seg mye over kravene til toppkarakterer i lærerutdanningen, løfter om kunnskapsløft, og reformer som aktivt går inn og seponerer hele yrkesgrupper.
Når akademikeren sto nede i veien og så opp på huset sitt lurte han veldig på hva alle de arbeidsløse ingeniørene mente når de snakket om det å være overkvalifisert for ledige stillinger i jobbmarkedet. Han sto i stuen og beundret sin vakre kone med det flotte håret, og lurte på om en høyt utdannet arbeidsløs person noensinne kunne klart å gjennomføre den klippen uten relevant fagutdanning. Der han sto midt i stuen på den perfekt lagte parketten, priset han seg lykkelig over all ekspertisen han måtte benytte seg av for å kunne realisere både drømmer og behov i livet sitt.
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute!
