La oss synse om skolen

Foto: Civita

Fra å ha ønsket en forskningsbasert skolepolitikk har nå Kristin Clemet gått over til å mene at Oslo-skolen er best i verden. Målestyringens talspersoner har gått fra fakta til føling.

Øystein Imsen
Om Øystein Imsen (11 artikler)
Øystein Imsen er lektor, musiker og gründer. @oimsen på Twitter

Aftenposten har denne helgen hatt en voldsom kampanje til forsvar for Oslo kommunes målestyring av skolen. Timingen er viktig, for kommunevalget nærmer seg, og Simon Malkenes har sådd mye tvil om Osloskolens resultatfokus med sin bok «Bak fasaden i Osloskolen». Det som er nytt denne gangen, er at forsvarsspillerne ikke lenger klarer å bygge argumentasjon på sine tall – nå har de begynt å føle, mene og tro.

Forskning ut vinduet
Men – var vi ikke enig om at skolepolitikken skulle være forskningsbasert? Det har tidligere vært mantraet, både blant APs teknokrater og Høyres ultraliberalister. Problemet er kanskje at det begynner å bli tynt i rekkene av forskere som er villig til å levere premisser som passer politisk. Skoleforsker Thomas Nordahl og samfunnsøkonom Hans Bonesrønning er ensomme ulver nå, og de har også begynt å vise sine følelser i full offentlighet. Bonesrønning «føler» nemlig at vi ikke har godt nok resultatfokus, og det er nok lett å føle for en forsker som aldri setter sine ben i et klasserom.

Pedagogikken handler ikke bare om tall og læringsteorier, den er også uløselig knyttet til normative perspektiver rundt skolens rolle som samfunnsbyggende institusjon. Hva vil vi med skolen, og hva slags samfunn ønsker vi oss i framtida? Det er derfor forløsende at Kristin Clemet nå sier at det hun mener ikke er mulig å bevise, kan være sant. Og ja, vi skal ikke se bort fra at Oslo har de beste målbare skoleresultatene i verden, men det er lite sannsynlig når Sogn og Fjordane topper de nasjonale prøvestatistikkene. Clemet føler at Oslo er verdensmester, når byen ikke engang er norgesmester.

La foreldrene føle
Føleri om skole er akkurat det vi trenger, for hvem kan være mer kvalifisert til føleri enn foreldre, lærere og elever? Betyr dette at vi kan lytte til varsler om usunt og tidskrevende resultatfokus, uten at det avvises som «anekdotisk»? Er Clemets anekdoter og antakelser sannere enn virkelighetsbeskrivelsene fra klasserommet?

La oss heller synse om hva slags skole og framtid vi ønsker oss. Skal vi fortsette å bruke tid og ressurser på å måle skriving, lesing og regning på et lavt nivå – eller skal vi satse på ferdigheter som trengs i det tjueførste århundret; selvregulering, samarbeid, kreativitet og kritisk tenkning? Trenger vi samfunnsborgere som er flinke til å sette riktige kryss og analysere Amalie Skram på kommando?

Det kan hende at Oslo kommune driver med feil sport. Osloskolen har uendelig tilgang på dyktige folk, og har et enormt uforløst potensiale. Om kommunen endrer fokus nå og bruker penger på reell utvikling og kvalitet, i stedet for å måle det som ikke teller, kan hovedstaden igjen bli et forbilde for oss alle. Vi får mene og tro at det føles riktig.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.