Teksten er skrevet av Susanna Gines og Anki Olsen, begge masterstudenter
i Tilpasset Opplæring ved Høgskolen i Innlandet.
Kunnskapsdepartementet oppnevnte høsten 2017 et ekspertutvalg for å samle kunnskap om hvorfor gutter i snitt gjør det dårligere i skolen. Utvalgets leder, Camilla Stoltenberg, ved Folkehelseinstituttet har ledet dette utvalget og utvalget har presentert sine funn i NOU-rapporten 2019:3- Nye sjanser bedre læring- kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og utdanningsløp 4.februar. Stoltenbergutvalget har konkludert med at gutter blir de store samfunnstapere hvis det ikke blir satt inn tiltak som hever deres posisjoner i samfunnet. Utvalget mener statistikken viser at forskjellene oppstår allerede i barndommen og har store konsekvenser senere i livet. De systematiske ulikhetene er: Jenter er flinkere i språk, leseferdigheter og sosiale ferdigheter. Jentene har bedre karakterer enn gutter i alle fag unntatt kroppsøving.
LES OGSÅ: Endelig kommer kvinnekampen til skolegården
Utvalgets forslag som skal redusere eller motvirke uheldige kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner gjør oss bekymret, og mener de forsterker holdningen til gutter som “skoletapere”. Er vi sikre på at det er guttene, og ikke våre forventninger som krever omstilling?
Stoltenbergutvalget leverte i februar en innstilling som viser at de har knekt 2019-koden. Gutter og jenter må følge ulikt opplæringsløp for utjevne forskjellene! «Det er på tide å løfte guttene, og utjevne kjønnsforskjellene» med tiltak som for oss virker mer ekskluderende enn inkluderende.
OECD-rapporten som ble laget på oppdrag til Stoltenbergutvalget viser at kjønnsforskjellene i norsk skole er av de høyeste (vel og merke i OECD-området). Tallene som brukes er hentet av databaser fra de store TIMSS og PISA-undersøkelsene.
Vi som signerer denne kronikken er masterstudenter i Tilpasset Opplæring ved Høgskolen i Innlandet, og har begge bakgrunn som lærere ved videregående skoler med rikt mangfold blant elevene. I all beskjedenhet tør vi påstå vi har noe kompetanse og erfaring i inkluderingsarbeid. Men var vi kanskje for raske til å dømme Stoltenbergutvalget sine forslag til utjevning? Kan det være slik at fortiden er den nye fremtiden?
LES OGSÅ: Lærernorm på felgen
Salamanca-erklæringen i regi av FN/UNESCO 1994 forpliktet flere land, også Norge, seg til inkluderende utdanning for alle barn. Ett politisk hovedprinsipp er at elever i skolepliktig alder skal sikres muligheter til et akseptabelt læringsutbytte, gjennom integrasjon i vanlig opplæring og adgang til den samme opplæringen. Skoler med inkluderende kultur er mest effektivt når målet er å motvirke diskriminerende holdninger og utvikle inkluderende samfunn, heter det i erklæringen. Når så et ekspertutvalg, 25 år senere, foreslår langt på vei å ekskludere ett kjønn for å utjevne forskjeller, kan vi ikke tolke det som annet enn at inkluderende holdninger som vi kjenner dem er foreldet.
Her er noen tilleggsforslag som kan få skolen raskere «tilbake til fremtiden»:
Kjønnsdelt gymundervisning. La jentene danse og guttene klatre i trær. Dette vil fremme likestilling og likeverd.
Kjønnsdelt matte. Guttene bør ikke bli holdt tilbake av resten av klassen. Igjen vil dette fremme likeverd og virke inkluderende og samlende for klassen.
Avskilt flere kvinnelige lærere. «Myten om at for mange kvinnelige lærere har påvirkning på ulikhetene er ikke død, men hardt skadet» sier utvalgets leder. Vi bør snarest hente inn flere mannlige lærere! (Så lenge ikke potensielle mannlige lærerstudentene sitter igjen tidligere i utdanningsløpet i henhold til utvalgets kjønnsutjevnings-prosess.)
Holdningen vi ser er direkte skadelig. Utvalget er bekymret for framtidige samfunnsproblemer slik resultatene er for gutter i skolen i dag. Med å gå tilbake til kjønnssegregering er neppe godt nytt når det gjelder framtidige samfunnsproblemer. I hvert fall hvis vi skal holde fram med denne holdningen at å løfte noen fram er det samme som å trykke dem ned.
I grunnopplæringens overordnede del, paragraf 1.1 heter det at «Menneskeverd bygger på menneskeverdets ukrenkelighet, dvs at alle mennesker er like mye verdt, uansett hva som skiller oss.» Det betyr at alle elever skal behandles likeverdig. Gjennom historien har det vært kjempet for likeverd og likestilling. Dette prinsippet har blitt glemt i selve rapporten fra Stoltenbergutvalget. Baktanken med en felles skole var å jevne ut forskjellene i samfunnet.
Lærere får stadige forslag og føringer lagt på bordet «ovenifra». Idealistiske og velmenende, omdiskuterte og urealistiske. Og satt sammen umulige å gjennomføre. Sist ute er Stoltenbergutvalget, året før et annet utvalg som mente mye av det motsatte. Vi har flere av disse publikasjonene stående på pulten vår. Ende flere skal det bli. Det vi lurer på er om noen av disse utvalgene kommer for å spørre hverdagsheltene som jobber i skolen og har kontakt med de som alle disse tiltakene handler om: elevene.
Vi som ser hvor hard kamp en enkelt toer kan være for enkelte elever – uansett bakgrunn og kjønn. Vi som vet at ikke alle kan være over gjennomsnittet. Vi som vet at noen ganger det å komme gjennom løpet seier nok, at i samme klasse er det representert like mange utfordringer, bakgrunner, ambisjoner og drømmer som det er elever.
Vi som tilrettelegger, planlegger og tilpasser for hver enkelt elev hver eneste dag. Vi stiller spørsmål om hvorfor kjønn spesielt skal løftes fram. Hvorfor ikke eleven, uansett kjønn og bakgrunn? Vi anser rapporten for å være kjønnsdiskriminerende i kontrast til skolens målsetting og prinsipp for inkludering og likeverdighet. Inkluderingsbegrepet mister mening når vi inkluderer gjennom segregering.
Våre forslag over var nok ikke gode. Men i motsetning til livsfjerne politikere og såkalte ekspertutvalg har vi selvsensur nok til å innse det selv. Hovedfunnet til utvalget var for øvrig at problemstillingen behøver mer forskning. Vårt forslag til neste ekspertutvalg ut er: lytt litt til oss lærere. Vi er nemlig litt eksperter på å lytte til elevene.
