Revidert utgave av innledning holdt på Fredshuset 11.desember 2016
Begivenhetene fra 1975 til 2008 i kortversjon
7. desember 1975 rullet indonesiske invasjonsstyrker inn i den nylig erklærte selvstendige republikken Øst-Timor, og innlemmet det lille landet i sin egen Timor-provins. Den brutale okkupasjonen reduserte den beskjedne befolkningen med minst en fjerdedel (200 000 er et vanlig anslag. Wikipedia opererer med 250 000). De fleste ble drept eller døde som direkte resultat av krigen (tvangsforflytninger, hungersnød) i løpet av de første 5-6 årene. Den øst-timoresiske sivile motstanden var standhaftig og den væpnede mostanden fra motstandsfronten Fretilin (Frente Revolucionario de Timor-Leste Independente), ledet av (José Alexandre) Xanana Gusmao, var tallmessig ganske liten, men overraskende effektiv.
Med ulike mellomrom blusset den mest brutale vold opp fra okkupasjonsmakten. Mest kjent er Santa-Cruz-massakren i 1991 da 300 ubevæpnede demonstranter, mest studenter, ble meiet ned på en kirkegård i hovedstaden Dili etter en begravelse. Massakren ble filmet av den britiske filmskaperen Max Stahl, slik at dokumentasjonen ble spredd for en hel verden, og regimet møtte etter dette mer motstand internasjonalt, men også innad i Indonesia. Blant annet tok Indonesia Xanana Gusmao til fange i 1992, men henrettet ham ikke. Livstidsdommen han fikk ble nedsatt til 20 år.
LES OGSÅ: Nobelinstituttet si kvitvasking av Kissinger
En bred internasjonal opinion oppsto med Portugal, den katolske kirke og andre kirkesamfunn (norske biskop Gunnar Stålsett) og mange støttegrupper og aktivister ikke minst i USA, men også i Norge. Øst-timoreser Luis Corte Real var viktig for å dra i gang arbeidet i Norge. Godt lobbyarbeid og stor internasjonal sympati la grunnlaget for at fredsprisen i 1996 gikk til Jose Ramos Horta og biskop Carlos Felipe Belo fra Øst-Timor.
Mot slutten av 1990-tallet fikk landet et visst indre selvstyre. I 1998 ble diktatoren i Indonesia Suharto tvunget til å gå av. I 1999 løsrev Øst-Timor seg fra Indonesia etter en folkeavstemning. Dette førte til et voldsomt opprør av den indonesisk-støttede militsen i landet. 80 prosent av skoler, veier og sykehus ble ødelagt, hundrevis av mennesker ble drept og opp mot en halv million flyktet fra hjemmene sine, ifølge Globalis.no. Fra 1999 til 2002 styrte FN Øst-Timor med mandat fra Sikkerhetsrådet. Landet ble først selvstendig 20. mai 2002. Årene etter selvstendigheten var preget av politisk og sosial uro. I 2006 var Øst-Timor på randen av borgerkrig, og FN sendte en fredsbevarende styrke til landet. Etter et mislykket attentat mot presidenten og statsministeren i 2008 har landet vært politisk stabilt.
Norges rolle
FN anerkjente aldri Øst-Timor som en del av Indonesia. De tok utgangspunkt i at avviklingen av det portugisiske kolonivelde ikke var blitt avsluttet ordentlig, og Portugisisk Øst-Timor var navnet som ble brukt. I avstemningene som fordømte invasjonen og krevde Indonesias tilbaketrekning var Norge i alle år fra 1975 til 1982 aldri blant flertallet som støttet forslagene. Norge stemte avholdende, selv i invasjonsåret 1975!
Norges internasjonale rykte ble heller ikke bedret av Gro Harlem Bundtlands svært profilerte reise til Indonesia i 1995. «Med et følge på over 70 nordmenn var det en ambisiøs statsminister som satte fot på indonesisk jord for å besøke daværende president Suharto. Velkomsten var varm. Portretter av statsministeren og ektemannen Arne Olav var hengt opp langs veiene. Alt lå til rette for gode samtaler for å fremme norsk næringsliv i det som den gang var en av de raskest voksende av de såkalte sørøstasiatiske «tigerøkonomiene». (Aftenposten 28.4.2010).
Hvem var så president Haji Muhamed Suharto som Brundtland gav så mye PR? Han var en offiser som tok makten i det den ikke ukjente organisasjonen CIA kaller en av verdens blodigste massakrer i det 20 århundre. Den gang, 30. september 1965, støttet CIA kuppet. Den amerikanske ambassadøren Marshall Green var engstelig for at Suharto ikke skulle slå hardt nok til mot kommunistene. Om lag én million mennesker drept. Indonesia fortsatte som et blodig diktatur til ut på 80-tallet. Selv i dag i det langt mer demokratiske Indonesia kan det være forbundet med fare å bryte tausheten om massakren i 1965. En så kunnskapsrik mann som Kissinger kjente selvsagt svært godt til denne historien, som han forøvrig ikke hadde noen del i! Men hans viten om hva slags blodstenkt regime han ønsket lykke til med invasjonen drøye 10 år seinere, gjør hans handling i 1975 om mulig enda verre. Det norske utenriksdepartementet er også et sted med mange kunnskapsrike folk med kjennskap til Suhartos track record. Men statsminister Brundtland la den grufulle historien til side for å fremme norsk næringsliv nettopp mens øst-timoresernes kamp var i ferd med å lykkes.
Kissinger og Gerald Ford i Jakarta 6 desember 1975
Noam Chomsky skriver:
“In the annals of crime of this terrible century, Indonesia’s assault against East Timor ranks high, not only because of its scale – perhaps the greatest death toll relative to the population since the Holocaust – but because it would have been so easy to prevent, and to bring to an end at any time” (Jardine, 1995:7).
En som hadde denne muligheten til å avverge en av århundrets verste massakrer var dagens hovedperson: Henry Kissinger – nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Nixon jan 1969 – nov 1975, og utenriksminister for Nixon og Gerald Ford sept. 1973- jan. 1977.Det ble fort kjent at president Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger hadde forlatt Jakarta, Indonesias hovedstad 6. desember etter å ha møtt diktator Suharto. Dagen før invasjonen. Ingen følte den gang at verden trengte noen videre dokumentasjon på at Kissinger hadde gitt sin støtte til Suhartos invasjonsplaner. De første årene ble det hevdet fra det amerikanske utenriksdepartementet at temaet Øst-Timor ikke hadde vært på agendaen under møtet.
LES OGSÅ: Kambodsja: Terrorbombing, folkemord og imperialisme
Men etter hvert kom flere kilder til. Det ble innrømmet at Øst-Timor hadde vært på agendaen, men bare i den forstand at USA hadde forståelse for Indonesias engstelse for utviklingen i Øst-Timor. USAs FN-ambassadør fra den gang, Daniel Patrick Moynihan, gikk litt lenger i sine memoarer (A Dangerous Place, 1978). Som FN-ambassadør klarte han å forhindre at sikkerhetsrådet møttes etter invasjonen. På 90-tallet var østtimoraktivistene mange i USA, og Kissinger måtte regne med at journalister og aktivister var blant tilhørere i salen når han holdt sine mange foredrag på amerikanske universiteter og institusjoner. De stilte spørsmål etter foredraget om hans rolle i 1975. Aktivistene traff blink, han ble irritert og svarte med ironi og spydigheter, og var ikke like elegant og slagferdig som han pleide. Han innrømmet ingenting direkte, men etterlot en følelse av at han skjulte noe ubehagelig. I den konteksten er det ikke uventet at Kissinger forlangte at det ikke skulle være spørsmål etter intervjuet med Nobelinstituttets leder Olav Njølstad.
Offentliggjøringen (forfatterens oversettelse og mellomtitler)
Men endelig i ly av 11. september 2001-oppstyret offentliggjorde The National Security Archives 6. desember 2001, på dagen 26 år etter møtet fant sted, en relativt kortfattet tekst:
WASHINGTON, D.C. – The National Security Archive ved George Washington University offentliggjør i dag tidligere hemmeligholdte dokumenter som for første gang bekrefter at den indonesiske regjeringen iverksatte sin blodige invasjon av portugisiske Øst-Timor i desember 1975 i samforstand med President Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger. Siden den gang har Suharto-regimet som sto for invasjonen forsvunnet og Øst-Timor har oppnådd uavhenighet, men så mange som 200 000 timoresere døde under den 25 år lange okkupasjonen.
Vent til vi har dratt
26 år siden i dag møtte president Gerald Ford og utenriksminister Henry Kissinger Indonesias president Suharto under en kort mellomlanding i Jakarta på vei tilbake fra Beijing. De var klar over at Suharto hadde planer om å invadere Øst-Timor og at denne invasjonen kunne bli problematisk for dem (legally), delvis fordi at kongresssen bare hadde godkjent bruk av amerikanske våpen og utstyr til selvforsvar – ville Ford og Kissinger forsikre seg om at Suharto slo til etter at de hadde landet på amerikansk jord.
Vær raske
Invasjonen fant sted 7. desember 1975, dagen etter deres avreise, og resulterte I en 25-år lang voldelig og blodig indonesisk okkupasjon av Øst-Timor.
Henry Kissinger har konsekvent benektet at det fant sted noen reell diskusjon om Øst-Timor på møtet med Suharto, men et nylig nedgradert telegram fra utenriksdepartementet fra desember 1975 bekrefter at en slik diskusjon fant sted og at Ford og Kissinger rådet Suharto med følgende: “it is important that whatever you do succeeds quickly.”
Selvforsvar
Kissinger fortalte Suharto at bruk av våpen mottatt fra USA – utstyr som ifølge amerikansk lov ikke måtte brukes til offensive operasjoner – kunne skape problemer,«but indicated that they might be able to “construe” the invasion as self-defense.»
Planlagt og gjennomtenkt
Utenriksdepartementet i USA visste forøvrig om invasjonsplanene allerede 12 August 1975. Etter et kuppforsøk på Øst-Timor konkluderte Kissinger med at en indonesisk invasjon var sannsynlig.
LES OGSÅ: Kissinger ville angripe Cuba
Kissinger skal ha angret seg et halvt år etter invasjonen over at de gav sin støtte. Angivelig både tillatelsen til å bruke amerikanske våpen og støtte til selve invasjonen, og opprettholdelse av normale diplomatiske forbindelser med Indonesia. Hvorfor? Det gikk ikke etter boka. Det ble ikke «quickly», og verdenssamfunnet med FN i spissen (men ikke Norge) reagerte svært negativt.
Etter Vietnam
National Archives-dokumentet avsluttes med en kommentar fra historieprofessor Robert J. McMahon (University of Florida), forfatter av boka The Limits of Empire: The United States and Southeast Asia Since 1945 (1999): «Dokumentene avslører hvor avgjørende betydning Ford-administrasjonen tilla det å opprettholde vennlige relasjoner med Indonesia i perioden etter nederlaget i Vietnam. Ford og Kissinger så simpelthen på det å holde nære bånd til Suharto-regimet som en utenrikspolitisk prioritering som langt overgikk sekundære belymringer om indonesisk maktbruk mot Øst-Timor – selv om bruk av slik makt ville være et klart brudd med amerikanske lover. Den iskalde mangel på respekt for menneskerettigheter og øst-timoresiske politiske planer er til de grader blitt avslørt gjennom offentligjøringen av disse dokumentene.»
Krigsforbryter som ekspert på fred
Det er viktig å holde denne delen av historien om krigsforbryteren Henry Kissinger varm. Noen andre i Norge, representert ved Nobelinstituttets leder Olav Njølstad og rektor ved Universitetet Ole Petter Ottersen ser tydeligvis på Kissinger som en gammel klok ekspert. Han kommer hit og høster ære hos fem hundre akademikere og samfunnstopper som beundrende lytter til hans analyser av fred i vår tid; 43 år etter han skulle ha vært her sist, men høyst sannsynlig fant på et påskudd for ikke å møte.
I sin tid vakte det kraftig avsky at Nobelprisen ble tildelt Kissinger i 1973. Arbeiderpartiet gjorde alt de kunne for å distansere seg fra Nobelkomiteens leder Åse Lionæs (Ap) og Ap-nestor John Sanness. Representantene Einar Hovdhaugen (Senterpartiet) og Helge Rognlien (Venstre) trakk seg fra komiteen i protest. Høyres Bernt Ingvaldsen støttet også Kissingers kandidatur. Den vietnamesiske sjefsforhandleren ved fredsforhandlingene mellom USA og Vietnam, Lê Dúc Tho, nektet å ta i mot prisen for sin del.
Kissingers rulleblad er vel kjent. Vi må sørge for å holde det levende også framover, særlig når når så mange akademikere og politikere svikter.
