Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkene telefon for incest og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.
Jeg vil fortelle min historie fordi det ikke er til å tro at voldtekt stort sett går ustraffet. Det er «påstand mot påstand». Hun sier dette var galt, han sier det bare var sex. Tenker virkelig europeiske menn at kvinner er til for nytelse, og at de ikke kan bestemme over sin egen kropp?
Jeg er blitt voldtatt fire ganger. Ordet kjennes litt for sterkt. Men har vi et annet ord for dette? Jeg var 25, 27 og 28 år gammel. Nyutdannet. Ambisiøs. Det er nesten 20 år siden første gang.
LES OGSÅ: En hemmelig hær av krenkede kvinner
Utmerkede menn
Tre menn. Ikke for å skryte, altså, men de var pene, karismatiske, smarte, med utdannelse fra de beste universitetene, bra jobb, riktig bakgrunn, og oppvekst i de beste strøkene. Mektige familier. Skryter av kongelige aner. Frankrike, Norge, Sveits. Menn som jeg hadde et nært forhold til og stolte på. En eldre mann jeg ønsket skulle bli en mentor, nesten en adoptivfar. En forlovet. En god venn.
Alle gangene sa jeg tydelig NEI. Jeg sa ifra at jeg ikke ønsket å gå inn i et forhold, eller gjorde det klart at jeg ville ikke ha samleie. At jeg bare var der for å sove.
Det skjedde hjemme hos ham, eller hjemme hos meg. Jeg var edru. Jeg var på helgetur, han var på ferie, jeg takket ja til å overnatte fordi jeg var lei meg og ville ikke være alene den kvelden, jeg var innom for å ta en kaffe.
Første gangen
Vel, han var en mann jeg ikke var så sikker på i utgangspunktet. Jeg holdt meg unna. Han visste om meg likevel fordi noen hadde fortalt ham om meg og sagt at jeg var flink. En dag trengte jeg hjelp til noe; jeg traff ham i korridoren og spurte ham. Han grep sjansen. Han brukte lang tid til å opparbeide tilliten. Flere måneder. Som et rovdyr. Jeg har senere lest om teknikken å la offeret gå i den ene lille fellen etter den andre. Det var akkurat slik det skjedde. Jeg hadde det fint; det var interessant å prate med ham. Så skjer det ørsmå ting. Små feller, akkurat som små bokser som lukker seg over meg. Til slutt er jeg i den siste lille fellen og jeg kommer meg ikke ut.
Han gjorde det mens jeg sov. Jeg våknet opp mens det skjedde og jeg gjorde ingenting. Det var kanskje den siste fellen. Han sa først at han hadde sovet, men så gjorde han det en gang til. Da var virkeligheten på en måte forvridd for meg. Hvorfor gjorde det ikke vondt, hvorfor reagerte jeg ikke? Jeg visste at dette var galt. Men samtidig var han plutselig blitt den trygge for meg. Alt det andre rundt var feil. Hjernen min konstruerte en forklaring som bygget det hele opp igjen. Jeg lagde meg en grunn til at dette var mulig, at jeg kunne tillate dette, at jeg kunne føle noe for ham og samtidig vite at dette ikke var et normalt forhold.
Jeg snakket om det med andre, profesjonelle folk, men de la bare skylden på meg. Jeg fikk beskjed om å holde munn om dette, ellers ville jeg få problemer. Så jeg holdt munn. Jeg nevnte det vagt til en god venn. Han sa noe om Stockholm-syndromet: forklaringen på hvordan jeg kunne bli med en mann som skadet meg.
Manne-eter
Den første voldtektsmannen ble glad i meg, i en periode. Det sa han selv. Så bestemte han seg for at han ville kvitte seg med meg. Han ville få det til å se ut som noe annet. At det var jeg som hadde forført ham og at han hadde latt seg lure. Han er av typen som alle er enige med om han sier «dette er en god bok.» Han spurte meg når jeg skulle «bli en manne-eter». Jeg visste så vidt hva det var. Jeg svarte at jeg ikke kunne bli en sånn, for jeg er ikke sånn. Så klarte han å manipulere alle rundt til å se meg som det allikevel. Det varte i flere måneder. Det rare var at jeg gråt hele tiden i den perioden, men ingen bortsett fra en eneste dame så det. Men jeg turte ikke si noe til henne. Så gikk det over.
Andre gang
Vi var kjærester. Han ville ha sex, jeg ville ikke. Så gjorde han det likevel. Jeg sa hva jeg syntes om det: voldtekt. Han svarte: «Men du var jo våt?» 15 år etter er han fortsatt sint på meg for å ha anklaget ham for voldtekt.
Tredje gang
Jeg hadde sagt nei. Så skjedde det likevel. Uventet, raskt. Det var noe som skjedde som gjorde at jeg ikke gjorde noen motstand. Om morgenen trodde jeg vi var blitt kjærester. Men så sa han at vi ikke var det. Jeg svarte at jeg ikke ville dette, at jeg sa i fra — hvordan kunne det skje likevel? Jeg nevnte voldtekt. Han ble sint på meg, det trigget noe i ham at jeg beskyldte ham for å være så følelsesløs: han ville knuse meg psykisk. Han var så verbalt voldsom at jeg glemte alt som hadde skjedd bare noen dager senere. Helt til han unnskyldte seg, 15 år etter. Han har sett hele prosessen med sammenbruddet og sier at han ikke vet hvorfor han reagerte sånn.
Fjerde gang
Samme mann som tredje gang. Jeg hadde jo glemt absolutt alt og vi var fortsatt gode venner. Vi lekeslåss. Han tok av meg t-skjorten. Han lo. Jeg lo litt jeg også. Han sa «hvem er det som er mannen her?» Han tok tak i buksen. Jeg lå på sengen og jeg lo ikke mer. Jeg prøvde å holde fast i buksen og jeg sa nei, nei, stopp. Jeg forsto at han ikke hørte. Jeg tenkte at nå blir jeg voldtatt. Jeg var naken. Jeg prøvde å få øyekontakt. Jeg fikk øyekontakt. Han stoppet. Vi lå nakne ved siden av hverandre. Jeg slappet av. Så gjorde han det likevel. Bare litt inn, ikke mer. Det gjorde vondt. Han sa at «nå er du ikke jomfru lenger.» Jeg tidde.
Etter fjerde voldtekt gikk det noen måneder, og så ble jeg sykemeldt. Jeg var syk i et par år.
Bare en jente
Det utrolige er hva jeg fikk høre av dem etterpå: Du er «ingen.» Du er bare en jente. Hva er en «jente»? En man bare har sex med, fordi man vil det?
Det skrekkelige er at jeg følte at jeg ikke kunne stole på samfunnet. For meg sa samfunnet at dette var min egen feil. At det ikke var noe jeg skulle ha sagt. At det er noe feil med meg, som ikke klarer å ta vare på meg selv. Derfor ønsker jeg å publisere dette. Det er noe som ikke stemmer her!
Kvinne, 43 år.
