En hemmelig hær av krenkede kvinner

Foto: Garry Knight

Vi er en hemmelig hær av krenkede kvinner, hjemsøkt av malplassert skamfølelse, følelsen av at det er din skyld at noen andre forgrep seg på deg. Fordi det er det samfunnet forteller oss når voldtektsmenn går seirende fra rettssaker, gang på gang.

anonym
Om anonym (25 artikler)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkene telefon for incest og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.

Jeg var fem år gammel da det begynte. Første gang noen krysset grensene mine. «La oss leke en morsom lek,» sa nabogutten, som van noen år eldre og nettopp hadde funnet pornofilmene til pappaen sin. Mamma hadde nettopp strikket rødt skjørt med matchende genser til meg, det peneste jeg noen gang hadde sett. Da han tok av meg trusa og jeg sa jeg ikke ville leke denne leken, sa han at jeg måtte, ellers skulle han lyve og si til pappaen min at jeg hadde gjort noe fælt. Da han prøvde å holde meg fast og putte den pikken i meg dyttet jeg han vekk og løp min vei, kvalm og sint og fortvilet.

LES OGSÅ: Hemsedal-saken: Et spørsmål om kvinnesyn

Senere prøvde jeg gråtende å forklare foreldrene mine hva som hadde skjedd, hva nabogutten prøvde å gjøre, selv om jeg ikke skjønte det helt selv. Pappa sa jeg ikke visste hva jeg snakket om, vi er jo bare barn. Mamma derimot ble grå i ansiktet og spurte om han hadde klart å komme seg inni meg. Hun lovet at jeg skulle slippe å ha på meg de røde klærne igjen.

Det jeg husker best er skammen, den iskalde brennende viten om at dette måtte holdes hemmelig. At dette var min skam, og den måtte skjules. Jeg lot som ingen ting, og holdt meg unna nabogutten så mye jeg kunne. Mamma lovte å ikke si det til noen, og å aldri snakke om det med meg mer, fordi følelsen av angst og skam holdt på å ete meg levende. Hun sa det ikke var min feil, jeg hadde ikke gjort noe galt. Men hvorfor føltes det sånn da?

Det er flere tiår siden skammen begynte, og den har spist opp store deler av livet mitt. Overtredelser av mine grenser lyser opp som bauner når jeg tenker tilbake, og det gjør meg forbanna. At disse hendelsene skal få så stor plass, så mye tenketid, så mange søvnløse netter, og at de skal få ødelegge så mye av seksualiteten min er nesten ikke til å forstå. Små hukommelsesdråper drypper sporadisk ned som kinesisk vanntortur når jeg minst venter det. Plutselig er det der igjen, og jeg må konsentrere for harde livet for blokkere vekk minnene, for å kunne fortsette med det jeg holdt på med.

LES OGSÅ: En helt vanlig voldtekt

En hånd griper rundt halsen min og holder meg fast mot veggen, så hardt at jeg ikke får puste. «Kyss meg, hore.» Han er full og fremmed og dobbelt så stor som meg. Jeg kysser, jeg er 15 år gammel og livredd.

Vi jenter går gjennom livet med voldtekt i bakhodet og nøkler presset mellom fingrene. Man kan være så forsiktig man bare føkkings vil, hvis noen vil forgripe seg på deg kan du banne på at de får det til. Vi er en hemmelig hær av krenkede kvinner, hjemsøkt av malplassert skamfølelse, følelsen av at det er din skyld at noen andre forgrep seg på deg. Fordi det er det samfunnet forteller oss når voldtektsmenn går seirende fra rettssaker, gang på gang på gang.

Sene kvelder dypt i vinflaska forteller vi krenkede kvinner hverandre at nei, det er ikke din skyld, det er hans skyld, og så gråter og klemmer vi hverandre og går videre i livene våre. Helt til noe trigger hukommelsen og spøkelsene av gamle overgrep dukker opp igjen.

«Nei!» sier jeg, og kjemper i mot. Store fremmede hender tvinger fjeset mitt opp, ansiktet dekkes av sleivete spytt fra en heslig munn som leter etter min, jeg dytter og drar fortvilet mens blåmerker dannes. «jeg slipper ikke før du kysser meg». Jeg slår og løper hikstende ut av taxien, og bryter sammen da jeg har låst døra bak meg. Jeg anmelder ham, men politiet kontakter meg aldri om det.

For dere er der. Dere er der, i utkanten av tankene mine, hele tiden. Dere menn som ikke tenker før dere trekker fram kuken, dere som grafser og tafser og voldtar, mannen med kuken som bare må ha det den vil ha, koste hvem det koste vil. For det kuken vil ha, det er viktigere enn oss, hele den tenkende, følende personen vi er. Kuk trumfer menneske, og mannen klarer ikke å overstyre kuken sin, det lærer vi fra vi er små. Dere og de jævla kukene deres.

«Men du ville det, du ble våt,» sier han dagen etter. Han skulle følge meg hjem, passe på at jeg var trygg. Han var på vei ut døra, jeg hadde lagt meg, sagt god natt, jeg er full, takk for i kveld, gå hjem. Jeg blacker, men ristes våken igjen av at noen penetrerer og pumper løs mellom lårene mine. Jeg skjønner ikke hvem det er. Paralysert av sjokket ligger jeg stille i mørket til han er ferdig. «Ville,» sier jeg numment i det kalde morgenlyset. «Jeg var bevisstløs.»

Dere er der når jeg går hjem om kvelden, når jeg setter meg inn i en taxi, når jeg går alene i parken. Man må passe seg, passe på at man ikke utsetter seg for fare, passe på at det ikke blir min skyld når gang det skjer noe, slik rettssystemet sa det var forrige gang en kvinne ble voldtatt.

Dere er der som ekle mørke skygger når jeg lager middag, når jeg ser meg naken i speilet, dere er der når jeg har sex med kjæresten min og holder på å nå orgasme. Dere ødelegger livet mitt, selv mange år etterpå. Jeg trenger ikke lukke øynene en gang for å kjenne spøkelsene av hendene deres på kroppen, og kjenne kvalmen og tårene velle opp på ny.

Jeg våkner av at grådige hender grafser ned i trusen min. Jeg tenker at jeg drømmer, jeg er jo trygg her. Jeg skulle jo være trygg her.

Jeg er så sliten. Jeg er så sliten av skam og angst og hemmeligheter. Jeg er så sliten av å late som ingen ting. Vi må endre hvordan vi behandler overgrep, alt fra en klaps på rumpa på byen til gruppevoldtekt på hytter i Hemsedal. Vi må slutte å forklare ting bort, holde hemmelig, fortrenge. Vi er en hær av krenkede kvinner, og vi må stå sammen for endring av rettsprosedyrene i landet vårt.

Ting må virkelig endres. For som vi har vist Norge med vår oppslutning rundt Andrea Voll Voldum, så nekter vi å tolerere dette lenger.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Meld på nyhetsbrev