Du er ikke alene, det er ikke din skyld og skammen skal ikke være din!
Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.
Jeg var 16 år da jeg ble voldtatt. Jeg var 25 før jeg turte innrømme det for meg selv. Jeg har lenge tenkt på hva man egentlig skal med digital media og hvordan det i det hele tatt kan bidra til noe positivt. Nå har jeg, etter inspirasjon fra andre tenkt å bruke det til å si til deg som har følt på noe av det samme som meg at du er ikke alene, det er ikke din skyld og skammen skal ikke være din!
Jeg har blitt kalt mannehater, trangsynt, motstander av seksualitet og diverse på grunn av mitt engasjement for kvinnerettigheter som åpen feminist. Sannheten er at feminismen har reddet meg litt. Feminismen har lært meg at når noen tråkker over dine grenser er det deres ansvar, og det betyr ikke at det er alle menns ansvar. Feminismen har lært meg at det er faktisk helt innafor å ha grenser, egenverdi og etisk gode holdninger. Og for meg er hvert fall feminisme det motsatte av mannshat. Feminister har lært meg at det er helt greit å ha seksualitet, følelser og grenser samtidig. Og at kropp kan være særdeles topp!
LES OGSÅ: En hemmelig hær av krenkede kvinner
Jeg var 9 år da en fremmed, voksen mann snek seg innpå meg bakfra og kløp meg i rompa under den korte kjolen min. Jeg var 13 år da jeg ble holdt fast av to voksne menn i spøkelseshuset på tusenfryd og befølt over alt under og over klær. Jeg var 14 da jeg ble dratt inn i en butikk på ferie og tatt på over alt. Jeg var 26 da en fremmed mann i barkø stikker hånden under skjørtet mitt og inn i trusa mi. Jeg har fått «komplimenter» om at jeg sikkert er vill i senga. Jeg har fått «komplimenter» om hvordan jeg sikkert er og hvilke verdier jeg har på bakgrunn av hvordan man ser ut. Noen menn ser det tydeligvis som sin rett å fortelle meg hva jeg liker og hvorfor. Lista er så lang at jeg kunne holdt på i dagevis. Noen menn mener at såpass får man tåle. Ikke faan!
Jeg var 16 da jeg ble voldtatt, han var 19. Jeg ble skremt vannet av, tvunget til forskjellige ting og fikk etter seansen beskjed om at «det var jo ikke så vanskelig, vel». Skammen spiser deg opp. Jeg vet ærlig talt ikke om mannen vet at det han gjorde var voldtekt. Det er det som har gnagd meg i alle år. Men jeg ble tvunget til å utføre andre ting enn samleie etterhvert fordi jeg gråt og det gadd ikke han å se på. Skjønner man det egentlig da? Jeg vet ikke.
Skammen har vært min. Men nå er det nok. Jeg kjenner mange, og sikkert flere enn jeg vet, som har opplevd noe av det samme. Og den skammen og skyldfølelsen skal ikke vi sitte med. Den er ikke vår. Jeg tror deg! Det er ikke riktig!