En etikk for vår tid

FOTO: Wikimedia commons Camus og Schweitzer

Camus og Schweitzer inkorporerer naturen både som egenverdi og som forutsetning for menneskelig liv. Det trengs.

Ole-Jacob Christensen
Om Ole-Jacob Christensen (13 artikler)
Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.

Klimakonferansen i Paris i fjor gjorde det klart at vi har dårlig tid hvis vi vil redde framtida. Konsekvensene vil bli dramatiske hvis vi ikke klarer å foreta radikale endringer i økonomien vår på kort tid. Ja, for mange er konsekvensene allerede dramatiske, og det skal nå være flere som flykter av klimaårsaker enn på grunn av krig. En rapport fra Framtiden i våre hender, utgitt i fjor, og som bygger på FNs siste klimarapport, forespeiler oss 1 – 2 milliarder klimaflyktninger i 2050!  Den største trusselen mot oss mennesker er derfor for første gang ikke den skade vi direkte påfører hverandre gjennom krig og vold, men den skade vi påfører hverandre ved å ødelegge livsgrunnlaget vårt.

Les også: Veien fra Paris: folkets røst må lede

En global etikk
Vi trenger derfor en etikk som inkluderer naturen. Mens etikk til nå stort sett har gått ut fra forholdet mellom deg og de(n) Andre, må den nå også inkludere en tredje part. Det vi gjør mot naturen slår tilbake på oss selv. Vår dominans over og ødeleggelse av naturen, er også en dominans over, og ødeleggelse av oss selv som mennesker.

Vi trenger en global etikk i ordets to betydninger. Den må være geografisk og sosialt global. Det er ikke lenger nok å være snill med våre egne, familie og venner som utviklingsbiologene viser til, til vår egen nasjon, som er grunnlaget for velferdsstaten, eller vår egen kulturkrets slik dagens slagord sier. Buksene vi går i er kanskje sydd av underbetalte arbeidere og laget av gjennomsprøytet genmodifisert bomull… Etikken må også være global slik at den favner alle former for liv, og kanskje også økosystemer (ikke bare det enkelte menneske, dyr eller plante). Vi behøver ikke likestille menneskers og dyrs rettigheter for å innse at industriell broilerproduksjon er etisk uakseptabelt eller at å fortsette å spy ut klimagasser ikke bare er et teknisk problem, men også et moralsk.

Albert Schweitzer og Albert Camus gir hver på sin måte interessante impulser til utformingen av en slik global etikk. Schweitzer fikk fredsprisen i 1953, og Camus litteraturprisen i 1957. Alt synes å skille dem: Schweitzer var teolog, Camus ateist, Schweitzer fra Alsace, Camus fra Algérie, og mens Schweitzer spilte Bach på orgelet i St. Sulpice-kirken i Paris, forførte Camus damer i jazzkjellerne noen steinkast unna. Dette illustrerer utfordringene med – og nødvendigheten av – en global etikk. Skal den fungere i en globalisert verden, må den kunne aksepteres og følges av mennesker uansett verdensanskuelse. Oppblomstringen av religiøs fanatisme og bruk av religion som identitetsmarkør illustrerer dette til fulle.

Ærefrykt for livet
La oss begynne med teologen og organisten. Teologien og musikken var Schweitzers lidenskaper – men de kunne ikke fylle livet hans fullt ut. De var for innadvendte, de ga ham glede, men andre? Passert 30 bestemte han seg for å studere medisin, og resten er historie. Det var sykehuset han opprettet og ledet i Lambaréné i daværende fransk Afrika, som senere ga ham Nobelprisen. Første verdenskrig hadde revet grunnen bort under den naive framtidsoptimismen, det var blitt umulig å tro at verden var god: ”Tenkningen har hittil trodd at den skulle forstå meningen med livet ut fra meningen med verden. Det kan være at vi må finne oss i å la meningen med verden bero, og gi vårt liv en mening ut fra viljen til liv, slik den ytrer seg i oss” (Kulturphilosophie, 1923, oversettelsen er fra den norske utgaven, Du skal bygge opp, ved Carl fredrik Engelstad). Det som ved første øyekast ser ut som et tap, tapet av en verdensanskuelse, snur han så til et framskritt. Ved å forankre etikken i viljen til liv, i livet her og nå, framfor ideologier og religioner, åpner han også for en etikk som alle kan slutte seg til, en etikk som muliggjør etisk handling der den er mest påkrevd, mellom mennesker med ulikt utgangspunkt.

 ”Jeg er liv som vil leve, midt i liv som vil leve”, eller: ”Etikk består altså i å møte all vilje til liv med samme ærefrykt for livet som jeg viser min egen vilje til liv”, oppsummerer Schweitzer. Etikken omfatter derfor også ikke-menneskelig liv: ”Livet er som sådant hellig for mennesket. Det river ikke blad fra treet, brekker ikke en blomst, vokter seg for å trampe på et insekt”. Det fortelles at han selv bøyde seg ned for å løfte metemark bort fra veien når han var ute og gikk. I praksis gjorde han likevel en forskjell mellom mark og mennesker. Det var til menneskene han viet sin arbeidsinnsats som lege. Han forente derved en global livsetikk med en praktisk prioritering, på samme måte som han kombinerte en kristen tro med en human-etisk moral.

Med livet som målestokk
For Albert Camus var bruddet med verdensanskuelsene mer radikalt. Religiøst troende hadde han aldri vært, kommunismen tok han farvel med etter en kort tids medlemskap i kommunistpartiet, nazismen møtte han som motstandsmann under den tyske okkupasjonen av Frankrike, og kapitalismen i rendyrket form oppfattet han som pengenes nihilisme. Teoriene kunne ikke fange verden uten å ødelegge den, og han konstaterte en ”skilsmisse mellom ånden som ønsker og verden som skuffer” slik han skriver i det filosofiske essayet Le mythe de Sisyphe fra 1942. Myten om Sisyfos,som er bokas norske tittel, tilhører sammen med romanen L’Étranger (Den fremmede) og skuespillet Caligula, den absurde syklusen av Camus forfatterskap.

Essayet  åpner da også like brutalt som konfronterende: ”Det fins bare ett virkelig seriøst filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke, det er å svare på filosofiens avgjørende spørsmål” (min oversettelse). Camus’ forfatterskap dreier seg da også om å svare på dette spørsmålet, eller formulert på en annen måte: kan mennesket (ånden) finne fram til en måte å leve i verden på? Kan skilsmissen, eller følelsen av det absurde være et ”utgangspunkt” for å komme videre, slik han formulerer det i Le Mythe de Sisyphe?

Naturen som egenverdi
Det første svaret han gir, finner vi i det neste filosofiske essayet hans, L’Homme révolté fra 1951. Det er i opprøret mot å bli krenket, mot en undertrykkelse som går ”over streken” at mennesket gjenfinner sin verdighet og bekrefter at det vil leve. Livet har en verdi som gjør det verdt å forsvares. Og når mitt liv har verdi, har også ditt: ”Jeg gjør opprør. Altså er vi”, formulerer Camus sitt etiske cogito. Opprøret er ikke bare individuelt, De(n) Andre knytter den fremmede (tittelen på Camus’ første roman), det ensomme mennesket stilt overfor en absurd verden, sammen med verden igjen.

Så langt, så godt. Camus har formulert en global etikk målt etter geografiske dimensjoner. Men hva med den andre dimensjonen i en slik etikk, naturen? Blar vi tilbake i forfatterskapet, ser vi at denne dimensjonen har ligget i forfatterskapet hans hele tiden. De naturlyriske passasjene i novellene Noces (Bryllup)(1939) og L’Été (Sommer) (1954) forteller om et menneske som lever i ett med naturen, med formene og luktene av havet og trærne: ”Nei, det var ikke jeg som telte, ikke verden, men bare samstemtheten og stillhet som bant oss sammen i kjærlighet”. (min oversettelse) Om ikke verden er etisk rasjonell, gjør den likevel livet verdt å leve, og gir derved en impuls til å forsvare livet, slik Camus viser i romanen La Peste (Pesten) (1947).

Ut fra hvert sitt ståsted finner Albert Schweitzer og Albert Camus ut til et etisk minste felles multiplum, en øverste norm, et cogito som gjør det mulig å trekke praktiske slutninger til handling i en absurd verden truet av våre egne destruktive krefter. Det fruktbare i deres tenkning er at den både er enkel å forstå samtidig som den har vidtgående konsekvenser, at den kan samle på tvers av verdensanskuelser, og sist men ikke minst, inkorporerer naturen både som egenverdi og som forutsetning for menneskelig liv.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned