Veien fra Paris: Folkets røyst må lede

Foto: Mw238

La det ikke være tvil: Parisavtalen er ikke god nok. Tross fine ord og målsetninger om karbonnøytralitet, kommer ikke verdens ledere til å redde oss. Nå er det opp til folket å mobilisere til handling for å unngå en overopphetet verden.

Ragnhild Freng Dale
Om Ragnhild Freng Dale (5 artikler)
Ragnhild Freng Dale er PhD-stipendiat i sosialantropologi ved University of Cambridge, og arbeider ellers med scenekunst. Hun brenner for klima, kunst og kultur, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst.

To verdener
Du har sikkert sett bildene. Dresskledde menn og kvinner fra alle verdens nasjoner, som satt i møtelokaler til langt på natt og leste gjennom avtaleteksten som skulle bli den nye klimaavtalen. Mediene som rant over av reportasjer, intervjuer og stemningsbilder. Jubelen som stod i taket da avtalen endelig var på plass. Vår norske minister gliste et kritthvitt smil og skålte med champagneglass, mens den franske ministeren felte en tåre fordi han var så rørt. Verden hadde levert. Etter sammenbruddet i København noen år tidligere, var den nye avtalen endelig på plass.

Historisk, sies det.

Men hva ble de enige om?

Kun få øyeblikk etter at den endelige avtaleteksten var på plass, snakket Naomi Klein, forfatteren av bøker som No Logo og This Changes Everything, foran tusenvis av mennesker samme by. Hun hadde en annen dom. «Våre ledere har vist seg villige til å la vår verden brenne», sa hun. Bak henne hang et banner med flammer stigende opp: COP 21 -> 3 C.

3 grader, ikke 1,5.

Budskapet hennes var at det er oss, altså folket, som må ta ansvaret, når våre ledere ikke får det til. Når myndighetene er så redde for hva de store multinasjonale selskapene skal si at de ikke tør å sette de kravene og iverksette reguleringer som kutter karbon så det monner.

Hva er galt med avtalen?
I avtalen ble verden enige om at utslippstoppen skal nås «så snart som mulig», og deretter skal utslippene gå drastisk ned før vi oppnår en balanse mellom antropogene utslipp og fjerning av drivhusgasser i løpet av andre halvdel av århundret[1].

Problemet er bare dette: landenes innrapporterte utslipp er langt fra nok til å oppnå denne begrensingen. Per nå, hvis alle holder det de lover, ligger verden på et spor mellom 2 og 3 graders oppvarming. Det er omtrent dobbelt så mye som øystater og store deler av verdens matproduksjon kan leve med.

Steffan Kallbekken, forskningsleder ved CICERO, skriver i Natureat den eneste måten klimaavtalen kan få betydning er hvis landene øker innsatsen for å begrense sine utslipp. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, må verdens utslipp i 2050 være 70-95% lavere enn i 2010, og negativ i andre halvdel av århundret. Negativ betyr at vi må kunne fjerne karbon fra atmosfæren i stor skala – ren science fiction med dagens teknologi.

Vil lederne som tør å se fremtidens generasjoner inn i øynene være så snill å reise seg?

Les også om behovet for miljøendring i byplanleggingen i Oslo: Sykkel er navet i årets kommunevalg

Å gjemme seg bak andre
Etter retur fra Paris var norske politikere fulle av lovord. Også mange av de store organisasjonene virket fornøyde, fra lederen for Fremtiden i våre hender i Norge, til den store internasjonale organisasjonen Avaaz. Sistnevnte mente «vi» (altså deres underskrivere) hadde «vunnet» en viktig seier med avtalen.

Men langt fra alle var enig. Friends of the Earth International (FoE), som Naturvernforbundet i Norge er en del av, har kalt avtalen «a sham». Her er kun løfter, ingen handling. James Hansen, tidligere sjef-klimatolog i NASA og en av dem som har frontet klimasaken i en årrekke, kalte forhandlingene en svindel, dominert av sponsorene fra fossilindustrien og andre næringer som er en del av problemet. Denne problemstillingen er forøvrig ikke ny: under sist møte i Polen, gikk store deler av sivilsamfunnet fra forhandlingene av samme grunn. Håpet ligger i å mobilisere grasrota, uttalte FoE da. Og det er akkurat det de, og en rekke andre grupperinger, har gjort i oppløpet til Paris.

Folkets Røyst
Sivilsamfunnet er nemlig ikke bare tilskuere eller gjester i byen der forhandlingene foregår: klimaforhandlingene er også sentrale for dem som både påvirkningsarena og møteplass for internasjonale bevegelser. Møtene samler tusenvis av fagforeningsmennesker, aktivister, organisasjonsmennesker, urfolk, småbønder, journalister, forskere, og det meste annet som kan krype, gå, sykle, løpe, fly, ta toget eller busse til byen hvor samtalene foregår. De møtes i samlinger utenfor forhandlingene, og deltar på innsiden som observatører og endringsagenter på ulike vis.

Dessverre ble mobiliseringen i Paris mindre enn den kunne blitt: to uker før forhandlingsstart ble Paris lammet av et terrorangrep, som var nær ved å stanse sivilsamfunnets deltagelse fullstendig. Myndighetene i Frankrike erklærte unntakstilstand og bannlyste alle demonstrasjoner. Å være samlet i grupper på mer enn to personer i offentlig rom med et politisk budskap ble plutselig en ulovlig handling. Men for mye stod på spill, og med beinhardt press fra organisasjoner og sivilsamfunn var det, tross endrede forhold, en drøss av aktiviteter og arrangement, demonstrasjoner og uannonserte aksjoner i løpet av de to ukene forhandlingsmøtene varte.

Allerede i løpet av de første dagene holdt urfolksaktivister en «tour de greenwashing» hvor de gikk rundt i COP21 sitt «Solutions Space», som var gjennomsponset av industriaktører5 – inkludert olje- og gasselskaper som blant annet driver med ”fracking” i USA, på tradisjonelt urfolksterritorium. Aktivistene ble kastet ut, men uavhengige journalister laget en video som ble spredt som en farsott på nettet.

Ved Louvre-museet ble det arrangert en aksjon, eller ”performance intervention” mot oljesponsing, hvor svarte paraplyer stavet ordene ”Fossil Free Culture” mens kunstnere og aktivister sang sanger om at oljeselskapene måtte ut av museet og en mindre gruppe laget et kunstverk av sølt ”olje” og fotavtrykk inne i Louvres atrium. Tidligere i uken var det et orkester ikledd dyrekostymer som stengte en BMW-butikk. Natur og Ungdom skrev ”No oil in the Arctic” med lysende bokstaver foran Eiffeltårnet.

I et historisk øyeblikk mot slutten av forhandlingene ble en spontan sit-in på innsiden snakkisen på sosiale medier, etterfulgt av en solidaritetsmarkering i sivilsamfunnets forum. Andre ganger var aksjonene av vennligere eller varslet karakter – som da Natur og Ungdom og en rekke andre ungdomsorganisasjoner sang for Tine Sundtoft (representert av Jens Frølich Holte), som ble overrakt en eksamen i klima.

Parallelt foregikk «Climate Games», hvor kreativ sivil ulydighet verden over ble registrert og konkurrerte om å være mest spennende, frekk, vågal, morsom og kreativ. Denne linjen av sivilsamfunnet ser det ikke bare som en lek, men vet godt at det som står på spill er blodig alvor. Vi er naturen som forsvarer seg selv, er slagordet. «We are nature defending itself».

Urfolkskamp
Ute i gatene og inne i forhandlingslokalene holdt urfolk seremonier for å styrke felles front, vise tilstede og kreve at deres stemmer lyttes til. Urfolk er blant dem som får merke klimaendringene på kroppen først, både med stigende hav og i Arktis hvor oppvarmingen går fortere enn lenger sør. Mange urfolk lever i områder preget av industriell aktivitet de aldri har ønsket eller tatt initiativ til. De bor tett på produksjon med høy andel av avfallsstoffer som forgifter grunnvann, dyr, mennesker og natur, og sliter ofte med høy andel krefttilfeller og andre sykdommer.

På tross av dette forsvant urfolksretter og menneskerettigheter fra den bindende delen av avtaleteksten. Norge var en av pådriverne for dette, og gikk dermed mot sitt eget gode rykte som progressiv kraft for urfolk internasjonalt. Ingen av de skandinaviske landene gav deres samiske delegasjoner nevneverdig plass – faktisk ble de holdt utenfor delegasjonen med forhandlingsmakt både i Sverige og Finland.

Urfolksnettverket Indigenous Environmental Networks sier at avtalen fremmer en policy som inkluderer REDD og andre program som er potensielt utslettende for en rekke av verdens urfolk. Ved å lage verdens skoger om til karbonlagre, blir urfolksområder til noe som kan selges og kjøpes, og hindrer dem fra å bruke det slik de har gjort i årtusener. I andre tilfeller kan det bety at fracking gjennomføres som «klimaløsning», fordi det på relativt kort sikt er bedre med gass enn med kull.

For å bli hørt, og for å være synlige, stod de på frontlinjene i Paris – både i egen regi og sammen med andre deler av klimabevegelsen. Fra kajakker langs Seinen til et langt, rødt banner over kjærlighetsbroen, satte de et tydelig preg på byen og på avtaletiden. Budskapet var tydelig: «vi ER den røde linjen», som må respekteres i omstillingen til et bærekraftig samfunn. Eller for å si det med en av stillehavsdelegatenes slagord: «Vi drukner ikke. Vi kjemper».

Solidaritet og samhold
Urfolk fra Stillehavet til Sápmi stod fremst i den største klimamarsjen[2], men de stod ikke alene: de var sammen med titusenvis som hadde tatt til gatene for å si at det er oss – folket – som må ta ansvaret, når våre ledere ikke får det til. Den sivile ulydigheten blandet seg med de lovlige protestene til en masse av mennesker som lovet hverandre at dette ikke er slutten, men snarere begynnelsen eller fortsettelsen på noe mye større, som skal fortsette i tiden framover. Planleggingen i front har tatt måneder og i noen tilfeller år, og er et langsiktig arbeid som gav tydelige resultater.

Konsekvensene
For, det er klart avtalen må bety noe her hjemme også. Men hva sier de, disse dresskledde folkene som jublet så høyt?

Stort sett sier de at politikken ligger fast. Det blir ikke mindre biler eller fly med den regjeringen som sitter i dag. Allerede uken etterParis fikk et nytt forskningsprosjekt støtte, hvor målet er «å studere naturlige lekkasjesoner i Norskehavet og Barentshavet med nye, innovative metoder, for å øke suksessraten til funn av nye hydrokarbon-forekomster.»[3]. Verken Ap eller Høyre vil ta et oppgjør med klimapolitikken etter Paris, og Astrup attpåtil hevder i Dagsnytt 18 at Norge er på god vei, det bare er «resten av verden som må følge oss og EU». Det er lov å tvile på om de i det hele tatt har sett papiret avtalen er skrevet på.

Samtidig er der endringer på gang. Fossilbransjen svetter, og forsøkene fra Norsk olje og gass på å fremheve norsk gass som klimaløsning er så ustabil at de får kritikk også fra mer tradisjonelt konservative krefter. Selv Bergens Tidende har skrevet på lederplass at samme hvor mange kronikker Schjøtt-Pedersen og co. skriver, så må resten av samfunnet gjøre seg klart for en ny tid. Ansvaret som kommer med kunnskapen om hvordan våre utslipp påvirker nåtid og fremtidige levekår og overlevelsesmuligheter, plikter våre styresmakter til handling.

Ingen jobber på en død planet
Verden samlet seg ikke i Paris fordi næringslivet skal tekkes, men fordi vår eksistens på planeten står på spill, og fordi vi har et ansvar for å ikke ødelegge for nålevende og kommende generasjoner. Det er derfor øystatene står så hardt på 1,5 grader – det er et spørsmål om liv og død. Og det er derfor det vil være et svik mot dem å late som om det ikke skal ha noe å si for norsk oljeproduksjon eller fortsatt salg av fossil energi i verden.

La oss gjenta det flerfoldige fagforeningsmennesker har sagt de siste årene: det er ingen jobber på en død planet. Jobber som koster andre folk helsa og fremtida er ingenting å ta vare på, noe kamp for alt fra redusert arbeidstid til skikkelig beskyttelse i gruvegangene er kroneksempler på. Omstillingene vi må gjennom, må være en rettferdig omstilling som ikke ofrer andre mennesker for vår velstand. Da må alle ta del – det er det eneste vi vet om som har fungert historisk. En avtale for folket, kjempet frem av folket, og med folket.

Selvsagt skal den heller ikke kaste halve Norge ut av hus, hjem eller trygghet. Vi trenger rene jobber, og vi trenger klimajobber, og vi trenger dem nå. Fagforeningene har skjønt det, miljøbevegelsen har skjønt det, kirken og andre trossamfunn har skjønt det. De har gått sammen om Broen til Framtiden, som krever at 100 000 nye klimajobber bygges opp i Norge. Alliansen jobber demokratisk og grasrotorientert, slik fagforeningene i Norge har gjort siden de startet. De kjemper for et skifte som gir oss rene jobber som ikke koster jordkloden. Det er mulig, men det krever handling og vilje. Broen til framtiden er én vei mot målet.

Her hjemme og der ute henger tettere sammen enn vi ofte liker å tro. Folkerørsla er i ferd med å overta for floskler og lånord som høres fine ut, men ikke betyr noe som helst. Å kutte båndene mellom fossilindustrien og samfunnet vårt – fra kultur til utdanning til arbeidsplasser – er alle sider av samme sak.

Det handler om det største vi har: vårt livsgrunnlag og vår felles jord.

 


[1] “balance between anthropogenic emissions by sources and removals by sinks of greenhouse gases in the second half of this century”. Full tekst (på engelsk) her: http://unfccc.int/resource/docs/2015/cop21/eng/l09.pdf

[2] Noe som var på sin plass etter det som skjedde i London noen uker før. Her hadde arrangørene lovet kollektivet Wretched of the Earth, med urfolk og black minorities, å gå i front, men når marsjen skulle starte forsøkte de å trenge dem til side og la dyrefigurene til Avaaz gå først. Det har blitt mye bråk og mange lærepenger. Den kanskje viktigste kan leses i det åpne brevet fra WoE, som ble skrevet i New Internationalist: http://newint.org/blog/2015/12/17/wretched-of-the-earth-open-letter/

[3] https://www.ngu.no/nyheter/ngu-prosjekt-får-forskningsmidler

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Bård Kjelling

    Det positive med avtalen var at det nå blir mye vanskeligere å relativisere eller stille spørsmålstegn ved problemet om du ønsker å framstille som seriøs. Det er jo også bra at man setter så sterke mål som 2 C/1,5 C, mao. at man anerkjenner viktigheten/omfanget av problemet.

    Det negative har vel blitt dekket ganske godt ovenfor.

    Et teknisk poeng. De nåværende forpliktelsene vil selv om de overholdes antakeligvis ikke føre til «bare» 2-3 C (2.7 C er visst det nøyaktige estimatet). Dette fordi IPCCs modeller/estimater i stor grad bygger på karbonfangst og -lagring. Dette er urealistiske antakelser om hva man kan eller vil få til i en nær framtid. Les mer om disse tingene her: http://kevinanderson.info/blog/the-hidden-agenda-how-veiled-techno-utopias-shore-up-the-paris-agreement/

    • Per Klaveer

      Co2 karbon som årsak til global oppheting av kloden er et hoax uten sidestykke.. Det er klimamodifikasjons programmene med bla chemtrails sprayingen som forårsaker alt dette…✈ Det sprayes ut bla nano aluminiums partikler over atmosfæren for kunstig å lage skyer og dis som dekker solen og blå himmel inn i kjemiske kunstige skyer ,ofte rosa utseende .. Når så du sist naturlig blå himmel og disse blomkål naturlige classiske lignende skyene? Nå for tiden ser vi nesten bare kunstige laange kjemiske kunstige skyer . https://m.youtube.com/watch?v=isSrSgAFr8Q

Meld på nyhetsbrev